fredag 1. november 2013

Å leve et liv...

...kan være både krevende og vanskelig... Jeg har alltid vært stolt av, og glad i, mine søsken. Og spesielt minstejenta, Natalie, som nok har vært nevnt i bloggen før. Men jeg har aldri vært så stolt av henne som nå... 

Jeg kjenner tårene presse på når jeg tenker på hva hun har vært gjennom hittil i livet. Tårer av fortvilelse, for jeg skulle så inderlig ønske at hun slapp all den motgangen hun har gått gjennom. Og tårer av glede og stolthet fordi at hun har blitt et så flott menneske, til tross for et fryktelig utgangspunkt. 

Jeg husker så godt fortvilelsen da mamma gikk på fylla hver eneste dag gjennom svangerskapet da hun ventet lille Natalie. Jeg hadde jo hørt at det var farlig for barnet at mamma drakk. Men jeg visste ikke hvor farlig, jeg var jo egentlig bare et barn selv. Jeg husker en liten baby, som alle sa var så sterk og aktiv der hun lå i kuvøsen. Den gang skjønte jeg ikke at det var abstinenser som slet i den vesle kroppen. Jeg vet det nå... Men mirakuløst kom veslejenta fra det uten annet enn en hjertefeil, som heldigvis ble oppdaget og operert da hun var 10 år. 

Og jeg husker også ei lita jente på 7 år som sørget på sin egen måte da pappa døde. Hun var ei pappajente, som ikke forsto hvor syk pappa var. Og de negative opplevelsene ved å ha en voldelig alkoholiker til far gikk i glemmeboken hennes. Det ble fortrengt, fornektet og glemt. Det gjorde det ikke for oss tre andre, som var ti, seksten og atten år eldre enn henne. 

Så husker jeg ei jente på 11 år som hadde vært alene med mamma da hun plutselig fikk hjerteinfarkt og døde. Ingen barn skulle opplevd noe sånt. Men hun reagerte på sin måte. Snakket veldig mye om det som skjedde akkurat da mamma døde. Men igjen gikk negative opplevelser i glemmeboken. Fortrengt, fornektet og glemt. I mange år nektet hun å høre sannheten om mamma og pappa. Begge fikk en glorie på seg i Natalies liv... 

Men for et par år siden begynte det å skje noe. Hun begynte å spørre, hun begynte å lytte og hun begynte å huske. Hun begynte å skrive bok om sin oppvekst med alkoholiserte foreldre. En periode var hun fast bestemt på å gi ut boka, nå er hun litt mer i tenkeboksen. Og det er greit. Sånne ting bør ta tid. 

Og for ikke så lenge siden fikk hun tak i mappa si fra barnevernet på Oppdal. Noe jeg forsøkte et par år etter mammas død. Men for oss største ungene var det ikke noen mappe å finne. For det var ingenting av det vi opplevde som var loggført noe sted. Ikke engang lensmannen hadde loggført alle besøkene han hadde hjemme på gården hos oss da vi var barn. Men for Natalie var det levert inn bekymringsmeldinger. Så hun har sin mappe. Og den har hun lest godt og grundig. Og jenta som i mange år har fornektet og fortrengt har begynt å huske ting. Hun har begynt å forstå ting. Nå kan hun fortelle om episoder forårsaket av en sint og voldelig far. Nå kan hun forteller om ganger mamma manipulerte og løy. Nå kan hun fortelle om smerte hun har kjent, men som har vært lagret i underbevisstheten... Det er sånt som gjør vondt og godt på en gang. 

 Jeg er stolt av jenta mi, som har gjort en kjempejobb med å få på plass de bitene hun manglet i livet sitt. Nå har hun fått svarene hun lette etter. Og hun har klart det uten å bli bitter. I likhet med oss andre klarer hun å skille mellom de gode menneskene mamma og pappa var, og de monstrene de ble når de drakk. Og hun klarer å se at det var grunner til at de ble alkoholikere. For det var store sorger de druknet i alkohol. Som hun sa det så fint her for et par dager siden; det finnes bare ofre i denne saken. Det er ingen stor stygg ulv som har skyld i problemene. Det handler bare om mennesker som har strevd med å mestre livene sine. 

Jeg er stolt av jenta mi, som har jobbet seg gjennom dette i tillegg til at hun har hatt en kreftsyk datter og en mann med store helseproblemer. Hun har vært nødt til å være sterk nok for hele familien når de tøffeste takene har vært. Og enda står hun trygt på føttene sine. Hun er en god mor for sine tre nydelige barn. Hun er en god støtte for sin mann, mens han jobber med å bli frisk.  Og fremdeles har hun meningers mot. Jeg er slett ikke enig med henne i alt. Men jeg har stor respekt for hennes meninger. Fremdeles har hun et hjerte som banker hardt for de som sliter og har det vondt, fremdeles er hun den første til å tilby seg å hjelpe hvis noe må gjøres, fremdeles er hun bare god. Og midt oppi alt annet som kreves av henne jobber hun hardt med å få sitt eget lille firma til å bli et levebrød. Tøffe jenta!

Jeg skulle så inderlig gjerne hatt henne og den fine familien hennes nærmere. Men jeg håper og tror at familien sørpå tar godt vare på henne i denne vanskelige tiden. For jeg vet av erfaring at når man har jobbet seg gjennom barndommen og ungdommen og voksenlivet som alkoholikerbarn, så trenger man venner og familie som hjelper til med å fylle opp energilagrene igjen. Man blir veldig sliten av å jobbe seg gjennom all dritten, lete etter svarene, og forstå sammenhengene. Og da trenger man først og fremst noen å le sammen med...

Jeg er stolt av deg, Natalie. Og veldig-veldig glad i deg.