TRØNDERFÅR

Gratulerer

2012-01-23T23:15:00.000+01:00

med dagen Mats!

Det har vært en innholdsrik uke siden siste blogginnlegg. Blant annet har jeg vært med og feiret at D.D.E. fyller 20 år i år. Jeg er veldig glad jeg fikk med meg den fantastiske jubileumskonserten i Olavshallen. I tillegg har uka budt på en helgetur til Halmstad i Sverige. Både konsert og tur må vel få egne blogginnlegg. I dag nøyer jeg meg med å gratulere min 19 år gamle nevø.

Kreativspire

2012-01-16T09:43:00.000+01:00

En ny blogg har fått plass på blogglisten min.

Kreativspire er bloggen til min niese. Jeg håper mange henger seg på og følger bloggen. Jeg garanterer at det ikke blir noen rosablogg med dagens outfit og selvbruningstips. Men kanskje er det en kommende kunsthåndtverker som eier bloggen. Og man skal ikke se bort fra at det kan dukke opp noe om friluftsliv og jakt etterhvert også. Ei tøff jente som ikke er redd for å få møkk under neglene.

Dessuten fyller hun 17 år i dag.

Gratulerer med dagen Linda!!!

Å spise ei hel ku...

2012-01-12T16:48:00.000+01:00

...er ikke noe problem.

Ihvertfall ikke når kua er laget av deilig hvit sjokolade.

Da kan selv jeg som ikke spiser kjøtt kose meg med en nydelig biff.

Denne kua fant veien til meg via en gaveeske med Rørosmat jeg fikk til jul. Jeg har kost meg med gode oster, hjemmebakt flatbrød og to typer røkt sik. Ja, også den søte kua da. Pakkene med spekepølse får havne på matbordet når jeg har besøk.

Nyttårsdrømmer

2012-01-11T13:08:00.001+01:00

Nyttårsforsetter har jeg ikke, men drømmer er det mange av. Jeg opplever altfor mange nedturer til at jeg orker å ha forsetter. Med to alvorlige og invalidiserende diagnoser nytter det ikke med forsetter. Man må ta dagene som de kommer, og håpe at noen drømmer kan oppfylles.

Og jeg innrømmer at jeg blir litt misunnelig på min søster, Sigrid, som har mange toppturer som nyttårsforsett dette året. Jeg skulle ønske jeg kunne henge med på noen av de turene, men jeg vet at det pr i dag er umulig. Men etter å ha tenkt på dette noen dager begynner drømmene å ta form.

Hvert år har jeg jo en drøm om å gå Jentebølgen. Dette er selvsagt også årets drøm. Selv om man ikke skulle tro det, så er jeg ute og trener nesten hver dag. Og jeg føler at 2012 har startet godt sånn sett. Selv på en dag som i dag har jeg gått en god tur. Og for meg er det god trening å gå tur i våt, tung og kram nysnø.

Men fremdeles kan ikke Jentebølgen bli en erstatning for toppturer jeg ikke kan være med på. Jeg vil være med som heiagjeng når familien går toppturer. Og jeg venter med glede med mat og drikke til dem når de kommer ned igjen. Men jeg har likevel lyst til å være med til toppen. Og en tanke har slått rot. For selv om de toppene Sigrid har plukket ut er uoppnåelige for meg, så bør ikke en topptur være umulig. Kanskje finnes det en krøplingvennlig topp i nærheten av Håen? Kanskje tar lillesøster utfordringen med å ta en liten topptur sammen med meg?

Det blir kanskje bare en drøm. Men la meg beholde drømmen...

Prolog

2012-01-01T14:40:00.001+01:00

På den første dagen i 2012, er det bare å ønske det nye året velkommen. Året som har gått er historie, og ingenting kan gjøres om igjen - selv om det nok finnes ting jeg ser jeg burde gjort annerledes. Jeg må bare leve med det 2011 bragte. Men derimot kan jeg gjøre noe med det som møter meg i 2012.

En helt ny kalender ligger foran meg. En bok full av blanke ark. Når 2013 skrives vil også den boka være historie. I dag vet jeg lite om hva den historien vil inneholde.

Men selvsagt har jeg noen tanker. Ingen store nyttårsforsetter for meg i år. Men mange tanker og drømmer har jeg med meg. En fortsettelse av det gode fjoråret bragte vil jeg nok streve etter (mens nederlagene får bli erfaringer jeg ikke vil oppleve igjen). Det jeg ikke nevnte i epilogen er at fjoråret medførte 7 tapte kilo. Jeg har en drøm om at jeg om et år kan fortelle om et minst like godt resultat.

I 2010 og 2011 har jeg begynt å prøve meg på hjemmelagete vegetarretter. Dette er noe jeg også drømmer om å utvide i år. Hjemmelaget vegetarmat er sunt, billig og godt. Dessuten er det moro å lage mat, så jeg håper det blir tid og krefter til mange kosestunder på kjøkkenet.

Så mange kulturelle planer har jeg ikke i skrivende stund. Men jeg har en billett til DDE's jubileumskonsert i Olavshallen 18.januar. Det er noe jeg gleder meg vilt til. Tusen takk til gode venner som ga meg billetten i julegave. Og jeg håper at året ellers vil gi mange muligheter til å høre god musikk.

Ellers blir det også et lite jubileum i desember. Julemarkedet blir arrangert for tiende gang og grytekonsertene for femte. Selv om det ikke er mer enn et par uker siden siste grytekonsert gleder jeg meg allerede til å begynne med årets arrangement.

Ferieplaner har jeg ikke lagt i år. Etter to år på rad hvor skader og sykdom har satt en stopper for de fleste planer lar jeg planleggingen ligge foreløpig. Så får vi se hva som dukker opp av muligheter utover året.

Foreløpig ser jeg bare på den fine boka med mange blanke og fine ark. Jeg skal ha følge av Nemi gjennom dette året, så jeg er ihvertfall garantert en og annen latter innimellom. Drømmen er vel at 2012 skal bli et år med mindre sykdom både hos meg og de andre i familien. Drømmen er at dette året skal ha færre bekymringer enn 2011. Og drømmen er at livet skal være litt lettere å leve.

Godt nytt år alle sammen!

Epilog

2011-12-31T17:33:00.000+01:00

Så er vi kommet til årets siste dag. En småsnufsete bloggeier trosset basselusker, og ruslet en tur i nydelig vintervær. Med musikk i ørene gikk jeg og tenkte gjennom året som nå takker for seg. Og det er vel på sin plass å la året avsluttes med en liten epilog.

En av de største forandringene i mitt liv dette året er vel at jeg har anskaffet akvarium. Det er nok ikke av de største akvariene her i verden, men likefullt fyller det tilværelsen min med mye glede. Det er guppyer og maller som holder hus hos meg. Og jeg innrømmer at det har gitt meg så mye at jeg drømmer om et større akvarium, med flere slag fisk oppi.

Fiskene har jo blitt en ny hobby for meg. Og det er mer innen hobbysjangeren som har blitt endret dette året. Jeg har innsett en gang for alle at mine giktiske hender ikke tåler strikking, hekling og broderier lenger. Det er et nederlag hver gang jeg må erkjenne at sykdommen hindrer meg i å gjøre noe jeg har lyst til. Men for å gjøre nederlagene så små som mulig, er det viktig å erstatte det jeg må gi slipp på med noe annet. Og strikkepinnene er byttet ut med papp, papir, saks og lim. Jeg har begynt å lage kort. En hobby jeg tror jeg kommer til å trives med framover.

Noe av det jeg hadde som mål da jeg gikk inn i 2011 var å være mest mulig ute på tur. Og det lykkes jeg ganske godt med. Jeg nådde riktignok ikke målet om å gå Jentebølgen, men det kommer nye sjanser. Skader og sykdom gjorde 2011 til et tøft år, men ikke tøft nok til å ta fra meg motet. Jeg gleder meg stort over alle de rusleturene jeg har hatt dette siste året. Og største seieren kom sent på høsten da jeg for første gang på mange år kom meg ut på tur på en tursti i skogen. Med tanke på helse og trim burde jeg vel hatt hund i stedet for fisk. En turkamerat hadde vært fint å ha. Men jeg har ikke lyst på de forpliktelsene som følger det å ha hund.

På kulturfronten har 2011 vært et godt år. 16 konserter, 18 grytekonserter og 7 leste bøker er tall jeg er fornøyd med. Jeg har fått vært med på en fantastisk reise i musikk sammen med artister som Jahn Teigen, Too Far Gone, BCG, Betty, Terje Tysland, Chand, Gatas Parlament, "levd liv" og Oslo Gospel Choir m.fl.

Men noe har manglet på årets kulturprogram. Jeg har ikke fått hørt D.D.E, Stage Dolls eller Åge. Og atter en gang er det helsa som må ta skylda. Jeg har utviklet beinskjørhet, og ryggen er hardest rammet. Og konserter hvor det er stor trengsel og høy promille er rett og slett for farlig. En solid dytt i ryggen kan få fatale konsekvenser. Så jeg må nok holde meg til konserter hvor det er sitteplasser eller hvor sjansen for knuffing og dytting er liten. Akkurat dette har nok vært årets største nederlag.

På platefronten er det to plater som har satt store spor i sinnet mitt dette året. Den første er "Furet Værbitt" med Åge og Sambandet. Aldri har jeg hørt dem bedre. Det er nok det mest solide albumet Åge har laget. Og tekstene er av det slaget som eter seg under huden på meg. Den andre platen ble kjøpt inn i Desember, og er av det slaget jeg nok ikke kommer til å bli lei. Det er "Everything's Better with Sugar" med Sugar Louise.

Når det gjelder reiser og ferier så kan jeg heller ikke skryte av at ting har gått etter planene dette året. Høydepunktet var noen dager på hytta hos Sigrid og Torkild i påska. Det var balsam for sjel og sinn. Ellers ble det en langhelg på Oppdal og noen få dager på Steinkjer.

Ellers har det også dette året blitt feiret noen bursdager i familien. Men ingen fikk flere ballonger enn Sigrid på bursdagen sin.

Men året har ikke vært bare feiring. Jeg har også vært i tre begravelser dette året. Tunge stunder som hører livet til.

Det store høydepunktet for meg dette året har vært grytekonsertene. Både forarbeidet og gjennomføringen av konsertene var fantastisk morsomt. Og jeg merket veldig godt at konseptet begynner å bli mer kjent i Trondheim nå. Både artistene og publikum har forstått hva det dreier seg om nå. Ikke minst var det moro å se at publikum faktisk hadde lest programmet og møtte opp for å høre "sine" artister. Og arrangørstaben har noen års erfaring nå, så alt gikk nærmest problemfritt. Økonomisk ble det også stor framgang fra i fjor. Bildet er fra avslutningskonserten med ELG og Trond Helge Johnsen.

Og grytekonsertene er jo bare en del av det jeg brenner for i hverdagen. Noe av det som er med på å gjøre hverdagen meningsfull er dagene på Velferden. Hvor mange matposer jeg har pakket i 2011 vet jeg ikke. Men jeg vet at hver eneste pose har vært pakket med glede og i håp om at det kan være med på å gjøre dagen litt lettere for mottakeren.

Og mitt engasjement førte også til at jeg kom på trykk i Krigsropet. Litt merkelig å se seg selv på trykk, og litt skummelt å få sine meninger og tanker offentliggjort. Men jeg lever veldig godt med det intervjuet. Også er det litt moro at Sigrid fikk navnet sitt på trykk som fotograf.

Og på denne siste dagen av året, må jeg også oppsummere jula. Det ble en veldig fin jul. Litt hos Sigrid, litt hos Natalie og litt hjemme. Selve julaften var jeg hos Natalie, Thomas, Dina og Sebastian. Det var første gang jeg feiret jul sammen med dem. Og det var kjempekoselig. Men jeg hadde glemt kamera hjemme. Men et bilde fikk jeg tatt med mobilen, og det bildet forteller mye om de to småtrollene. Mens storebror ligger og ser barne-tv er Dina mest opptatt av å få i seg flest mulig klementiner. Og er det ingen som kan skrelle for henne, så gjør hun det selv...

Med meg inn i det nye året har jeg også mange gode ord som jeg fikk i julegave. Lillesøster Natalie hadde laget en scrap-book til meg. Der hadde hun samlet hilsninger og bilder fra både familie og venner. En gave som varmet langt inn i hjerterota.

Sugar Louise - Letters From Hollywood (Official video)

2011-10-08T10:34:00.000+02:00

Dina Michaela 2 år!!!

2011-09-29T17:32:00.000+02:00

Gratulerer med dagen Dina Michaela!

Kos fra tante.

Ny hobby

2011-09-24T15:54:00.000+02:00

Dagene har gått uten at jeg har vært særlig snakkesalig her i bloggen min. Formen er ikke helt som jeg skulle ønske den var. Men jeg kjenner likevel gleden over at det sakte blir bedre.

Og som mange vet, så er jeg veldig glad i å drive med håndarbeid. Men gikta gjør det vanskelig å strikke og hekle for tiden. Så da har jeg vært på leting etter noe nytt å drive med. Valget falt på å prøve å lage kort. Og det var jammen morsomt. Så jeg tror jeg har funnet min nye hobby. Det er noe hendene mine tåler. De kortene jeg har bilder av her, er mine aller første forsøk. Nå i begynnelsen blir det mye prøving og feiling. Men jeg tror likevel at kortene finner vegen til Frelsesarmeens julemesse i Trondheim. Kanskje er jeg så heldig at noen kjøper noen av dem til inntekt for en god sak...

Betty på Svartisen: Why God

2011-08-24T09:37:00.000+02:00

Så har visst en bloggeier atter hatt en liten pause. I perioder er jeg ganske enkelt ikke inspirert til å blogge noe særlig. Men jeg kommer alltid tilbake...

Og hva er vel bedre da, enn å komme tilbake med en video av Betty? Jeg har alltid lyst til å være der når hun har konserter, men når hun skal spille på Svartisen innser jeg mine begrensninger. Dit kommer jeg meg nok ikke. Men det er alltid lov til å drømme at man var der...

Hverdagsgleder...

2011-08-02T09:20:00.001+02:00

En liten boks med såpebobler er hverdagsgleder for ei lita frøken som fyller to år om et par måneder...

Såpevann i håret og snørr under nesa hører med...
Og største gleden for tante er at vesla stadig har fine blodprøver. Ingen tegn på at den skumle kreften har tenkt å slå til igjen. Det er sånne ting som gjør at man setter ekstra pris på hverdagene.

Og når småtrollene blir ferdige med sommerferien med farmor og farfar, så skal de igjen få en vanlig hverdag med barnehage. Det er mange måneder siden de begge måtte slutte der for å unngå å dra med seg smitte til vesla som gikk på cellegift. Men snart får de hverdagen sin tilbake... Og storebror skal i tillegg begynne på sin første fritidsaktivitet. Han har fått plass på danseskole...

DDE synger mitt lille land

2011-07-28T09:04:00.000+02:00

Englene mine...

2011-07-25T23:24:00.000+02:00

De som følger bloggen min jevnlig husker kanskje å ha sett englene og lyset mitt før. Opprinnelig ble de englene symbolet på familiens to kreftpasienter. Og jeg har stadig tent lys for dem, både for veslejenta som er frisk igjen og onkel som gikk bort. Jeg har liksom ikke klart å sette vekk de englene igjen, selv om de egentlig hører hjemme blant julepynten min...

Og nå er jeg glad for at de fremdeles sto framme, slik at jeg kunne flytte dem fra benken ved tv'n til stuebordet. Der står de og lyset på den fineste duken jeg har. Arvegodset etter bestemors tante ble tatt fram i helga. Kun det beste er godt nok når man skal minnes alle dem som på en eller annen måte er rammet av fredagens tragedier.

Men også denne gang tenner jeg lyset mitt for tro, håp og kjærlighet. Jeg tenner lyset for de som har gått bort, for de som sørger, for de som overlevde og jeg tenner det for alle de som fremdeles ikke vet hvor sine kjære er. Og jeg tenner det i takknemlighet over at alle de av mine venner som jobber i nærheten av Regjeringskvartalet er uskadde. Og jeg tenner det i takknemlighet over at den slektningen min som satt på en kafè i nærheten på mirakuløst vis er like hel. Så nært, men likevel langt nok unna...

Og jeg tenner lyset mitt i takknemlighet over at jeg bor i det landet jeg gjør. I et land hvor vi har ledere som viser seg å være veldig gode ledere når katastrofer rammer. Jeg er slett ikke enig med statsministeren i alt når det gjelder politikk. Men i den situasjonen vi har vært og er i nå kunne vi ikke hatt en bedre leder.

Jeg skulle så gjerne vært med og gått i fakkeltog i Trondheim i kveld. Men dårlig helse og regnvær satte en stopper for det. Jeg har likevel fått med meg mye på tv, både fra Trondheim og andre byer i landet vårt. Og jeg kjenner hjertet blir større og større. Det engasjementet og de følelsene som blir vist er helt utrolig. Og det er ikke bare statsminister og andre ledere som holder rørende og ærlige taler. Ungdommer som har vært midt i et drama jeg ikke kan klare å forstå står fram og forteller åpent, ærlig og rolig om det de har vært gjennom. Det gjør inntrykk. De graver seg dypt under huden på meg. Og jeg får bare lyst til å holde rundt dem, klemme dem og beskytte dem mot alt vondt i all framtid. Mennesker skal ikke være nødt til å oppleve sånne ting. Men likefullt hender det at noen blir utsatt for grufulle opplevelser. Jeg har inntrykk av at man ofte møter apatiske eller sinte offer etter voldshandlinger. Men denne gangen møter vi ungdommer som er klare, sterke og bestemte på at ondskapen ikke skal få vinne. Det smitter ihvertfall til meg. Det er med på å gjøre meg enda mer motivert til å møte det onde med det gode...

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.

Lys Og Varme...

2011-07-25T10:49:00.000+02:00

...er det jeg ønsker å gi der jeg går. Og i disse triste dager er det godt å se at lys, varme og nærhet står sterkt i samfunnet vårt. Ondskapen har vist seg fra sin verste side. Men midt i det hele ser vi at kjærligheten er sterkere enn alt annet...

Denne vakre sangen av Åge blogger jeg spesielt som en hilsen til mine to søstre. To flotte mennesker jeg er veldig glad i.

På en trist dag...

2011-07-23T11:17:00.000+02:00

Det ufattelige har skjedd. Fredelige Norge er plutselig ikke så fredelig lenger. Regjeringskvartalet ligger i ruiner etter gårdagens bombeangrep. Sju mennesker mistet livet der. På Utøya ble mer enn 80 unge mennesker drept på AUF's sommerleir. Det finnes ikke ord som kan beskrive tragedien...

Men i dagene som kommer er det viktig å slå ring om det vakre vi har. Det er tid for å ta vare på hverandre. Det kommer ikke noe godt ut av hat. Nå må vi dyrke kjærlighet og samhold - det er det eneste som kan holde mennesker sammen.

Betty 30 år som artist,

2011-07-09T10:28:00.000+02:00

Jeg var veldig lei meg da Betty feiret sine 30 år som artist på Stokkøya for en måneds tid siden. Jeg hadde ingen muligheter til å være der. Men desto gladere ble jeg da det dukket opp beskjed om at det ble en feiring på Kafè Skuret i Trondheim også. Selvsagt måtte jeg bli med på det...

Jeg møtte som vanlig opp i god tid. Og fikk en koselig time på en benk utenfor kafèen mens jeg ventet. Møtte et koselig par å skravle med, mens jeg kjente spenningen og forventningen til konserten bygde seg opp. Jeg visste noe stort var i vente. Egentlig litt merkelig å være med på å feire Betty sine 30 år som artist. For det er mindre enn et år siden jeg hørte henne første gang. Så for meg var det vel like mye en feiring av noe nytt og spennende.

Første gang jeg hørte Betty live, var på kanonfestivalen i fjor. Da hadde hun med seg fullt band. Siden har jeg hørt henne på Grytekonsertene uten band. Og denne gangen stilte hun også uten band. Selvsagt er det mer trøkk med band. Men helt personlig synes jeg Betty er vel så god som artist når hun står alene på scenen. Når hun står alene så eier hun scenen, musikken og publikum på en helt spesiell måte.

Alene er hun STOR!

Før konserten ble det delt ut settliste med teksthefte til publikum. Og jeg ble veldig glad da min favorittsang "På kanten" sto som siste sang på listen. Jeg hadde vel ikke så mye bruk for tekstheftet underveis i konserten. Jeg har hørt så mye på platene at de norske tekstene sitter. Men siden Betty i det siste har begynt å skrive på engelsk, så var det greit å finne de tekstene. Og jeg tok med meg heftet hjem, for å lese engelske tekster. Jeg skal nok lære meg dem også, selv om jeg absolutt synes hun er best på norsk.

Tusen takk for en flott konsert forrige lørdag Betty! Jeg gleder meg til neste gang. Og jeg håper at neste gang blir snart, og gjerne i Kafè Skuret. Det var en flott kveld på et flott sted. En konsert hvor kontakten mellom artist og publikum var veldig god. Og en kveld hvor det var rom for improvisasjon, uforutsette hendelser, ønskelåt og raushet...

Golf

2011-06-24T16:13:00.000+02:00

Sist tante skulle besøke småtrollene, ble det kjøpt med et golfsett til dem. Og det falt helt tydelig i smak. Og i mangel på pent golfvær ute ble utstyret behørig testet inne på stuegulvet.

At det tidvis var en smule høy kølleføring skal man ikke benekte. Og tante fraskriver seg ethvert ansvar for kommende blåveiser og knuste pyntegjenstander...

Og stuebordet fungerer også helt fint som golfbane...

Fint besøk

2011-06-23T10:36:00.000+02:00

Atter en gang har Frelsesarmeen i Trondheim hatt fint besøk. Denne gang var det Boscombe band of Salvation Army som var innom byen. Og jeg hadde store forventninger foran den konserten de skulle holde i Lademoen kirke. Og skuffet ble jeg ikke!

Som vanlig inntok jeg favorittplassen min på første rad. En posisjon som gjør det mulig for lille meg å ta bilder, uten å få med en mengde bakhoder...hehe... Men samtidig en posisjon som gjør det umulig å få med hele bandet på et bilde... Ja-ja, perfekt blir det aldri.

Jeg skal på ingen måte påberope meg å være noen brassekspert. Jeg hadde vel knapt hørt brass før jeg helt tilfeldig fikk høre Nidaros Brass for tre år siden. Men da falt jeg pladask. Jeg har rett og slett blitt veldig glad i brass. Men jeg har mye å lære om den musikken enda. Og veldig mye av det som for andre er kjente verker, er for meg helt ukjent. Det hender ikke sjelden at jeg kan høre en hel brasskonsert eller en hel cd uten å høre en eneste kjent melodi. Men denne konserten inneholdt mye kjent også for meg. Og i tillegg fikk vi veldig god informasjon om verkene underveis.

Flere av stykkene var inspirert av Bibeltekster. Og det var en flott helhet i det som ble presentert. Det var ikke et tilfeldig sammensatt program. Og det gjorde det hele til en solid og fredfylt konsert.

Det mest magiske for meg denne kvelden var da de spilte Deilig er jorden. En julesang spilt i juni blir spesielt. Det var fantastisk vakkert. Og på en merkelig måte ble det en sang til ettertanke. Spørsmålet jeg ble sittende igjen med er om jorden virkelig er deilig? Jeg ble på en vemodig måte sittende og tenke på mitt liv. Er livet mitt slik jeg vil det skal være? Hvilken retning skal jeg vandre framover? Svarene er vel at jeg elsker livet mitt, og jeg skal fortsette der jeg er nå...

Jentebølge og BCG

2011-06-08T11:52:00.000+02:00

Vårens store mål for meg var å gå Jentebølgen, men en kranglete helse satte en stopper for det. Men til tross for at sykdom og medisiner har gjort den siste tiden vanskelig for denne bloggeieren, så ble årets Jentebølge en gledelig opplevelse.

Det var første anledning for meg til å høre det nye bandet BCG live. Og det kunne jeg ikke la gå fra meg. Det var jo noe jeg hadde ventet på så lenge. Forventningene var skyhøye. Og la det være sagt med det samme: jeg ble ikke skuffet!

B for Brøndbo. Godt gammelt bekjentskap det. Og jeg kjente at det var altfor lenge siden jeg har hørt Thomas live nå. Veldig koselig å se ham på scenen igjen.

C for Chand. Som alltid kjekt å høre og se Chand. Det er jo ikke så lenge siden sist. Og jeg håper det ikke blir lenge til neste gang.

G for Grannes. Jeg har hørt mye bra om et band som heter Grannes. Men jeg har aldri hatt anledning til å høre dem live. Så jeg var veldig spent på å høre og se Ronny Grannes på scenen. Og det jeg hørte gjorde meg enda mer nysjerrig på Grannes. Jeg håper det blir en anledning til å høre dem live om ikke så altfor lenge.

BCG!

Tre flotte gutter som leverte en flott konsert. Repertoaret besto av en flott blanding av sangene til Thomas, Chand og Grannes - altså, stort sett kjente sanger. Ja, også åpnet og avsluttet de konserten med den nye singelen til BCG.

Ellers bestod gårdagens underholdning av at Liv Grete Skjelbred Poire stilte som motivator for jentene som skulle gå eller løpe Jentebølgen. Tare Texum avfyrte startskuddet og Jon Almås hadde jobben som hare.

Etter at jentene var kommet avgårde på årets løp, ruslet jeg bort til Frelsesarmeen for å vente på gode venner som deltok i løpet. På vegen dit ruslet jeg forbi stativene med medaljer. Litt leit at ingen av de medaljene ble min i år. Men det kommer en ny sjanse neste år. Her gir man aldri opp...

Og på vegen til Frelsesarmeen fikk jeg med meg litt ekstra underholdning. Sannelig sto det noen gutter og spilte på oppløpssiden også. Koselig!

Og når mine venner hadde kommet i mål, ventet et flott festdekket bord. At en viss bloggeier koste seg såpass at hun nesten ble for sen til siste bussen hjem sier vel alt om kvelden. Årets Jentebølge ble en opptur også for den som bare tok med seg oppvarminga og festen etterpå...

Lei meg...

2011-06-05T17:26:00.000+02:00

...ja, det blir jeg når jeg sårer et annet menneske. Og det har jeg gjort i dag...

At jeg lar meg provosere til å dra en diskusjon langt ut av de rammer den hører hjemme i, gjør bare vondt i etterkant. At jeg ikke oppfatter hva det faktisk handler om før jeg uttaler meg er en stor feil. Og jeg kan ikke annet enn be om unnskyldning for ord som har såret, og håpe at et vennskap ikke er ødelagt... Jeg innser at jeg egner meg bedre til å bake brød enn å diskutere...

GRATULERER MED DAGEN!!!

2011-05-24T11:00:00.000+02:00

Den mannen som tidlig på 80-tallet for alvor førte meg inn i musikkens magiske verden fyller 70 år i dag. Ja, i dag har jeg plukket fram alle Dylan-platene mine, og skal kose meg med den hese røsten, de vakre melodiene og de fantastiske tekstene hele dagen. Visst elsker jeg trønderske rockere, men sammenlignet med Dylan blir de nok alle smågutter. I mitt hjerte er det ingen musikere som kommer i nærheten av Bob Dylan. Det er et eget rom forbeholdt ham i hjertet. Det er noe magisk ved musikken hans, noe som rører meg på en helt spesiell måte. Komplett Dylan-samling finner man nok ikke hos meg, men jeg har mer enn nok plater til å fylle en hel dag... Og det har jeg tenkt å gjøre...

Jeg ser også at han er på dagen like gammel som Dag Solstad. En morsom artikkel om to store kunstnere i dagens utgave av Dagbladet. Så gratulerer med dagen også til Dag Solstad.

Gårdagens store Dylan-nyhet i VG var vel heller ingen stor bombe. At Bob Dylan en gang i tiden skal ha innrømmet å ha vært avhengig av heroin, er vel bare en bekreftelse på noe man har mistenkt i årevis. At han er en kunstner som har prøvd livet på godt og vondt kommer fram i tekstene. Han har tekster med mening, tekster som forteller om livet, tekster som kan analyseres i det vide og det brede - men også tekster som kan nytes i sin enkle form når man ønsker det... Bob Dylan er et menneske jeg gjerne skulle møtt og som jeg gjerne skulle blitt kjent med. Men noe sier meg at selv om jeg hadde fått sjansen, så tviler jeg på at han hadde sluppet meg så tett innpå seg at jeg kunne blitt ordentlig kjent med ham. Jeg ser for meg at han ville besvart mine spørsmål med å sende spørsmål tilbake... Bob Dylan - den gåtefulle og store kunstneren...

Å være meg...

2011-05-21T11:10:00.000+02:00

Mandag skal jeg ha dagens emne i Hjemforbundet (Frelsesarmeens kvinnegruppe) i Trondheim. Da er overskriften "frihet". Og jeg skal snakke om ufriheten som rusmisbruk medfører. Jeg skal fortelle om hvordan det var for meg å vokse opp i et hjem preget av alkoholisme. Jeg skal snakke om hvordan det var å se mine foreldre drikke seg ihjel.

Jeg skal la folk i salen bli kjent med mine foreldre. To fantastisk flotte mennesker. To jeg var, og er, veldig glad i. Men samtidig to mennesker som ble mer og mer avhengig av alkohol, og som ikke klarte å begrense seg før de døde... To mennesker som i edru tilstand var verdens beste foreldre. To mennesker som lærte oss barna folkeskikk, gjestfrihet og varme. Hjemme hos oss var alle velkommen. Det var ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker - alle ble behandlet likt. Hos oss var det en selvfølge å diske opp med det man hadde, når det kom folk på besøk. Og hjemme hos oss tok man seg alltid tid til å prate med de som kom innom. Og det var mye besøk hos oss, til tross for at huset som regel så "bomba" ut, til tross for at alle visste at det var mye drikking og slåssing der. Jeg tror folk følte seg velkomne hos oss. Til tross for...

Mandag skal jeg fortelle om hvordan det var å være seks år å bli storesøster. Da skal jeg fortelle om mamma som ble sent til sykehus i ambulanse. Det var kritisk for både mor og barn. Jeg skjønte ikke stort av det den gangen. Og ikke var jeg hjemme da helvetet startet heller. Jeg var med bestemor på besøk hos naboen. Så det var storebror på åtte som fikk den verste trøkken. I korthet endte ihvertfall lillesøsters fødsel med at pappa drakk seg full, knuste alt som kunne knuses hjemme hos oss og havnet i fyllearresten. Det er et av mine første barndomsminner...

Jeg skal også fortelle hvordan det var å være 16 år og bli storesøster for andre gang. Da kom minstesøster til verden to og en halv måned for tidlig. Hun ble født med hjertefeil. Og hun var vel knapt edru en eneste dag før hun ble født. At hun har blitt en kjekk og velfungerende ung dame er rett og slett det jeg vil kalle et mirakel...

Jeg leste en gang en statistikk som fortalte at halvparten av de barna som vokser opp i et hjem med rusmisbruk blir rusmisbrukere selv. Det vil si at to av oss fire søsknene skulle vært misbrukere selv, men ingen av oss er det. Så til tross for alt det negative som våre foreldre påførte oss, så må det ha vært noe godt i det hele.

Oppveksten har også gjort oss til fire selvstendige mennesker. Vi er fire søsken som møter motgang med å brette opp ermene og gjøre den jobben som må gjøres. Stolthet er ikke en følelse som har en dominerende plass i min sjel, men når det kommer til mine søsken så er jeg veldig stolt. Men det er viktig å presisere at selv om vi har vokst opp i det samme hjemmet, så har vi likevel fire forkjellige historier å fortelle. Foreldrenes alkoholmisbruk har rammet oss på forkjellig måte, selv om mye også er likt. Jeg skal fortelle min historie.

Jeg skal også fortelle hvordan det var å være barn og kronisk syk, i et hjem med foreldre som ikke hadde evner til å se at jeg var syk. Ja, det har vært mer enn en kamp å kjempe...

Jeg skal også snakke om den vanskelige friheten jeg fikk den dagen foreldrene mine var borte. I en alder av 27 år skulle jeg plutselig begynne å leve mitt eget liv. Hele livet fram til da hadde vært levd på alkoholoens premisser. Aldri en dag hadde jeg levd uten bekymring for foreldre og småsøsken. Selv om jeg flyttet på hybel som 16-åring, så var hjertet og tankene alltid hjemme hos småsøstrene. Så da den siste av foreldrene var død, og minstejenta trygt bosatt hos den andre søsteren, skulle jeg plutselig være bare meg. Vel, det ble ikke så lett som man skulle tro. For jeg visste jo ikke hvem jeg var. Jeg kjente ikke meg selv - for jeg hadde aldri vært bare meg... Plutselig oppdaget jeg at det var veldig mye jeg faktisk ikke hadde lært om livet. Jeg hadde lært å lage hjemmebrent, men jeg hadde ikke lært å snakke om mine egne følelser... Det ble noen år med prøving og feiling, med seiere og nederlag... Ja, det ble noen år hvor jeg rett og slett lærte meg å leve MITT LIV...

Mandag skal jeg fortelle om det livet, og hvordan det til slutt gjorde meg til en frelsessoldat fylt av tro, håp og kjærlighet. Jeg skal fortelle om den fantastiske friheten jeg har i dag. Den friheten som gjør at jeg er meg - et menneske som er istand til å elske både Gud og mennesker...

Hverdagsgleder...

2011-05-15T17:45:00.002+02:00

Det er ikke alltid ting går som planlagt. Og for min del må jeg bare innse at vårens store mål går av stabelen uten meg. Skrotten er ikke samarbeidsvillig nok til at jeg vil klare å gjennomføre årets jentebølge. Men man henger ikke med nebbet for det. Jeg stiller selvsagt som heiagjeng for venner som skal gå. Og selvsagt blir jeg med på festen etterpå.

Dessuten er hverdagen full av gledelige hendelser. Sånn som når jeg for en stund siden skulle hente medisiner på apoteket. En vikar hadde ikke fått registrert bestillingen min, og det ble noen forviklinger. Jeg så ingen grunn til å bli sur for det. Jeg er fornøyd med apoteket mitt, og har ikke tenkt å skifte, selv om det av og til krever en ekstra tur eller to innom før alt jeg skal ha er i boks. Jeg er en krevende kunde i og med at jeg bruker veldig mange typer medisiner, og jeg forventer ikke at apoteket til enhver tid har alt inne.

Men da jeg kom for å hente siste restbestilling, lå det en overraskelse til meg sammen med medisinene mine. Et flott sett med håndsåpe og håndkrem. Bare som takk for at jeg er en tålmodig kunde. Egentlig er det jeg som skal takke, for jeg setter stor pris på den servicen jeg får ved apoteket.

Og dagen i dag har også vært en gledelig dag. Fin-fint besøk av tantes gullunger og foreldrene deres. Sannelig fikk jeg en stor hvit Toblerone i gave fra dem også. Og det er verdens beste sjokolade.

På veg hit hadde de vært og hentet et akvarium jeg skulle kjøpe. Og min kjære søster Natalie gjorde det rent og ordnet det som skulle ordnes. Så nå har jeg et kjempefint lite akvarium jeg kan nyte synet av. Å sette seg i godstolen og se på fiskene er godt for sjelen...

Å prøve å ta bilde av fiskene er derimot ikke like lett. De vil ikke høre på meg når jeg ber dem stå stille og smile pent...

1.mai-konsert.

2011-05-01T21:44:00.002+02:00

Det har vært stille fra en syk bloggeier i det siste, men i dag har jeg endelig noe å skrive om igjen. For 1.mai trosser man en kranglete skrott, og begir seg på bytur. Først for å se tog, høre korpsmusikk og taler. Årets hovedtaler hadde mye interessant å snakke om, men han kunne med fordel gjort talen litt kortere... Men nå var det ikke taler og apeller som bragte meg til byen. Derimot var det en konsert som fristet. En gratiskonsert med bøssebærere fra Norsk Folkehjelp. Joda, jeg puttet mine kroner på bøssen - jeg vet hvor mye slikt betyr...

Første artist ut var Donz & Gello. For meg helt ukjent. Men jeg liker å høre noe nytt.

Band nr.2 var godt kjente. Gatas Parlament. Heller ikke det artister jeg hører på til vanlig. Det blir nok litt feil sjanger for mine ører. Men veldig moro å høre dem live. Og jeg må bare si at jeg sjelden har hatt sånne problemer med å få tatt gode bilder av et band. For de brukte hele scenen, og var knapt rolig et sekund. Men den energien de hadde på scenen var smittsom. Det var moro å være publikum med slike gutter på scenen.

Og jeg liker veldig godt når artister har et budskap å komme med. Tekstene til Gatas Parlament er sterke. Jeg skal ikke si at jeg alltid er enig i alt de kommer med i tekstene sine. Men det står respekt av artister med meninger. Jeg liker å høre sangtekster som gir meg noe å gruble over.

Tredje band ut var Andreas Lines Vømmølband. Stjørdalsband som spiller god gammel vømmølmusikk. Jeg skulle gjerne hørt mer av dem. Men med fem artister iløpet av en totimers konsert, ble det bare korte innslag på de minst kjente av dem.

Fjerde band var også nytt og ukjent for meg. Trio Vreeswijk. Et lite søk på google forteller meg at de har tilhold i Bergen. Stort mer vet jeg ikke om dem. Annet enn at de presenterte musikken til gode gamle Cornelis på en flott og verdig måte. Behagelig å høre på.

Og så til slutt var det klart for den jeg ventet på. Da var det tid for et gjenhør med en gammel kjenning - Chand Torsvik. Han har nå liksom blitt en av gutta mine han. Og som alltid leverte han musikken sin som bare han kan det. Selv om det er tydelig at han er inspirert av Åge, så har han et helt spesielt særpreg som jeg setter veldig pris på. Jeg håper han snart kommer med ny plate. Også venter jeg spent på å få høre den nye trioen han er en del av BCG (Thomas Brøndbo, Chand og Ronny Grannes).

Litt problemer hadde han pga at sol og varme gjorde det vanskelig å holde gitaren stemt. Men Chand viste seg som en skikkelig artist, og beholdt roen mens han stemte gitaren mellom sangene.

Og til Chand sier jeg ikke hadet, jeg sier på gjensyn...

Musikk til hvilken pris?

2011-04-24T08:49:00.000+02:00

En tidlig påskemorgen kommer jeg over denne artikkelen i VG. Der settes det fokus på rusmisbruk i underholdningsbransjen.

Jeg kjenner ikke bransjen godt nok til å si hvor stort rusproblemet virkelig er. Men noe av det jeg leser i artikkelen gjør meg både skremt og sint. Når det kommer fram at unge artister fremdeles får øl som betaling for spillejobber er det trist. Det er sånt jeg trodde tilhørte fortiden, men det er det tydeligvis ikke. For det første er det gjerne de unge artistene det er størst grunn til å beskytte mot farene i bransjen. For det andre handler det om holdninger. De er der på jobb - og er virkelig ikke deres arbeidskraft mer verdt enn noen halvlitere? Når jeg betaler en inngangsbillett for å høre musikk (og ja, jeg betaler også for å høre nye, unge og spennende artister), så forventer jeg at artistene også skal ha sin del av inntektene.

Heldigvis kommer den artikkelen i kjølvannet av at NUMI har begynt et stort og viktig arbeid for å sette fokus på helse- og miljø i underholdningsbransjen. Det handler altså om at det endelig er noen som virkelig tar bransjen på alvor. Noen som ser at hver enkelt artist er et unikt menneske med sine unike behov.

Akkurat det er viktig for meg - at musikere og sangere blir sett som mennesker. De fleste av dem har familie hjemme. Og som alkoholikerbarn vet jeg hvordan det er å tilbringe tid med rusete foreldre eller foreldre i bakrus. Det er ikke annerledes for barn av artister enn for barn av en hvilken som helst annen yrkesgruppe. Når pappa eller mamma får et rusproblem, så får hele familien et rusproblem. Og det er nok ikke lett å være foreldre til unge artister som er på veg ut i en usikker og ukjent bransje heller. Rusproblematikken handler om så mye mer enn bare den ene personen.

Hva jeg vil med dette vet jeg ikke. Jeg bare gleder meg over at de musikerne jeg er så glad i endelig blir tatt på alvor. Jeg er redd at det fremdeles er en lang veg å gå før alle useriøse aktører i bransjen er borte. Og sannsynligvis vil man nok aldri helt bli kvitt de. Men alle skritt i riktig retning er en seier.

Påskestart

2011-04-23T17:01:00.000+02:00

Første del av påska ble tilbragt på Håen i Melhus. På hytta til min søster Sigrid. Og det ble flotte dager, selv om været ikke viste seg helt fra sin beste side. Uansett var det godt å få tid sammen med deler av familien. Det er liksom ingen selvfølge at tenåringene gidder å bruke tid sammen med tante, så det er bare å nyte det mens man kan.

Mats i en uvanlig posisjon. Det er ikke den gutten som pleier å sitte rolig med hendene i fanget. Ikke sitter han mye rolig, og når han først gjør det har han som regel en gitar eller noe annet i hendene. Energien er litt skjevt fordelt i vår familie - og Mats har nok blitt tildelt en overdose av den.

Bildet her kan vel få noen og enhver til tro at hun tilbragte dagene på hytta med å sende tekstmeldinger og ringe kjæresten. Men det gjorde hun ikke. Hun brukte mye tid på å løse kryssord. Og hun lærte seg å strikke nå i påska.

Mor og far koser seg ute på plattingen. I det hele tatt var det fred, ro og harmoni på hytta. Og jeg er veldig glad jeg fikk være med på påsketur.

Så moro kan man ha det med en liten lommelykt og et kamera...

Godterier, kryssord og krim. Ingen påske uten...

Nosler - tantes favoritthund.

Deilige dager på hytta ble avløst av deilige dager hjemme. Jeg er veldig takknemlig for dagene på fjellet. Men samtidig var det godt å komme hjem igjen. Og i hjertet har jeg med meg gleden og takknemligheten over at jeg har søsken som regner med meg og stiller opp for meg. De er med på å gjøre livet mitt godt.