Vår

Ja, det nærmer seg slutten av mai, og det begynner endelig å ligne på vår her i Trøndelag. Vinteren ble lang, kald og tøff. Og våren har liksom ikke kommet skikkelig heller. Men vi har ihvertfall hatt en dag med noe som lignet på sommervarme. En enslig dag hvor det var varmt nok til å dra på bytur uten jakke.

Og noen andre glimt av sol har vi også hatt. Selv om temperaturene har vært lave og vinden sur. Men en rusletur i et glimt av sol avslørte noen sikre vårtegn...
Små gule bustehoder stikker opp mellom visnet løv fra i fjor. Hestehoven er et sikkert tegn på at våren faktisk er her...
Noen tulipaner har trosset lave temperaturer, og er snart klare til å springe ut i sine vakre farger...
Og i et bed sprer noen små blå blomster glede. Jeg aner ikke hva de blomstene kalles, men søte er de...

Konfirmasjon

Jeg fortsetter min oppdatering av høydepunktene så langt denne måneden. Og søndag den 9.mai var det konfirmasjon. Vesle Linda skulle konfirmeres i Olavshallen. På forhånd var det mye arbeid for meg ihvertfall. For det har seg slik at konfirmanten er omtrent like høy som mamma'n sin og begge søstrene hennes. Dermed kunne den eneste bunaden som finnes i vår familie tilpasses konfirmanten. Den måtte syes inn ganske mye. Og den jobben ble min. Jeg garanterer at det blir lenge til jeg gir meg i kast med et sånt prosjekt igjen. Men jeg var nok stolteste tanta i Olavshallen den dagen. For bunaden satt perfekt på konfirmanten.Veslejenta ble helt nydelig i Oppdalsbunad. En vakker jente med klær som forteller at halve slekta hennes kommer fra Oppdal. Jeg er veldig glad i den norske bunadstradisjonen. Og for min del ville det vært uaktuelt å bruke en bunad fra et sted jeg ikke har tilhørighet til. Det er noe med bunader og slektsrøtter som stikker veldig dypt i hjertet mitt. Etter en fin seremoni i Olavshallen var det klart for selskap. I festlokalet sto et flott pyntet bord og ventet. Konfirmanten selv hadde ytret ønske om at bordet skulle dekoreres med pynt i svart og turkis. Selvsagt ble det ønsket oppfylt. Og blomstene var av det slaget som konfirmanten selv kan gjemme som et minne fra den flotte dagen... Menyen var trøndersk. Sodd til middag. Og et stort kake og dessertbord etterpå. Alt av kaker og desserter var selvsagt hjemmelaget. NAM! Og selvsagt måtte hele familien stille til fotografering. Det er ikke mange bildene som finnes av Sigrid, Torkild og begge ungene. Sigrid er jo hobbyfotograf, og står som regel bak kameraet. Men på sånne dager må hun også finne seg i bli avbildet...

GRATULERER SELSBAKK!

Torsdag 6.mai var tante på plass på Øya stadion i Trondheim. Det var kretsmesterskap i stafett. Det er ikke så ofte jeg har tid til å være med og heie på Mats og de andre blåkledde fra Selsbakk. Desto morsommere er det de gangene jeg kan være der. At jeg helt sikkert var mer nervøs enn de på banen da det var klart for 4x100m for gutter 15-17 år er en helt annen sak. Men heldigvis gikk det bra denne gangen også, og de blå kunne innta toppen av seierspallen mens tante pustet lettet ut...

Helaften

Mai måned ble innledet på den måten jeg liker aller best. Lørdag 1.mai minnet ikke om vår hvis man tenker på været. Det vekslet mellom regn, snø og hagl storparten av dagen. Men det er ikke været som gjør at jeg minnes den dagen. For det var klart for konsert. I bursdagsgave hadde jeg fått en billett til konsert med The Proclaimers. I uker og måneder hadde jeg gått og gledet meg til denne kvelden. Og la det være sagt med en gang - jeg ble ikke skuffet...
Egentlig fikk jeg mye mer enn jeg hadde regnet med denne kvelden. For jeg var ikke klar over at det skulle være oppvarmingsband. Så da et band som heter The South entret scenen ble jeg overrasket. Jeg er veldig positiv til at nye og ukjente artister får være oppvarmingsband for store stjerner. Det er ikke alltid det som blir presentert er like bra, men denne kvelden var det virkelig en fornøyelse å høre på et ukjent band. Jeg håper jeg får anledning til å høre disse guttene flere ganger. Noe sier meg at det kommer et nytt rockeband fra Trøndelag i årene framover... At The South også hadde med seg Ida Jenshus som gjestevokalist var med på å løfte det hele enda et hakk opp. Og etter en times oppvarming var det tid for å rigge om scenen, og gjøre klart til kveldens hovedartist. Endelig fikk jeg høre The Proclaimers live. Og det ble en fantastisk opplevelse. Jeg skal ikke begi meg ut på å gjengi sanglista deres. Men noen av mine favoritter var med: I'm on my way, When you're in love og selvsagt I'm gonna be (500 miles).

Jeg hadde selvsagt plass helt foran ved scenen. Og det var en merkelig opplevelse. Det var tydeligvis et litt mer sivilisert publikum der enn jeg er vant til. For jeg hadde ikke et eneste blåmerke etterpå. Og det var ingen som dusjet øl over meg. Jeg ble sliten i beina av å stå i fire timer. Men ellers var jeg i fin form etterpå. Det var ikke satt opp sikkerhetsgjerde der engang. Den eneste jobben vaktene gjorde foran ved scenen var å samle sammen tomme glass og passe på så ingen satte fra seg glass med innhold i på scenen (de var redd glassene kunne velte, for væske i det tekniske utstyret kan bli en dyr affære). Jeg sto og lente meg mot scenekanten. Og jeg kunne fint rørt guttene hvis jeg ville. Men sånt gjør jeg da ikke...

Sånn i etterkant føles det nesten litt surrealistisk å ha vært på den konserten. Er liksom ikke helt sikker på om det var drøm eller virkelighet.

Det fine vi hadd sammen...

Tiden går og tiden flyr. Datakræsj og nettproblemer har gjort at den stakkars bloggen min har vært forsømt over lang tid nå. Vi er allerede langt uti mai, og jeg har mangt og mye å blogge om. Men både konfirmasjon og konsert får vente til i morgen eller en annen dag. For i dag er tankene hos tante som har forlatt oss...
Minnene strømmer på en slik dag. Å miste noen man er glad i gjør vondt. Selv om jeg, i likhet med mange andre, nok føler at jeg aldri strakk til for tante. Hun behøvde så mye, men forlangte så lite. Livet gav henne så mange slag, men hun gav aldri opp. Tross motgang var hun så full av livsglede og pågangsmot... Ja, det er en trist dag. Selv om trøsten ligger i at hun slipper å slite mer nå. Endelig har hun det godt...