De som følger bloggen min jevnlig husker kanskje å ha sett englene og lyset mitt før. Opprinnelig ble de englene symbolet på familiens to kreftpasienter. Og jeg har stadig tent lys for dem, både for veslejenta som er frisk igjen og onkel som gikk bort. Jeg har liksom ikke klart å sette vekk de englene igjen, selv om de egentlig hører hjemme blant julepynten min...
Og nå er jeg glad for at de fremdeles sto framme, slik at jeg kunne flytte dem fra benken ved tv'n til stuebordet. Der står de og lyset på den fineste duken jeg har. Arvegodset etter bestemors tante ble tatt fram i helga. Kun det beste er godt nok når man skal minnes alle dem som på en eller annen måte er rammet av fredagens tragedier.
Men også denne gang tenner jeg lyset mitt for tro, håp og kjærlighet. Jeg tenner lyset for de som har gått bort, for de som sørger, for de som overlevde og jeg tenner det for alle de som fremdeles ikke vet hvor sine kjære er. Og jeg tenner det i takknemlighet over at alle de av mine venner som jobber i nærheten av Regjeringskvartalet er uskadde. Og jeg tenner det i takknemlighet over at den slektningen min som satt på en kafè i nærheten på mirakuløst vis er like hel. Så nært, men likevel langt nok unna...
Og jeg tenner lyset mitt i takknemlighet over at jeg bor i det landet jeg gjør. I et land hvor vi har ledere som viser seg å være veldig gode ledere når katastrofer rammer. Jeg er slett ikke enig med statsministeren i alt når det gjelder politikk. Men i den situasjonen vi har vært og er i nå kunne vi ikke hatt en bedre leder.
Jeg skulle så gjerne vært med og gått i fakkeltog i Trondheim i kveld. Men dårlig helse og regnvær satte en stopper for det. Jeg har likevel fått med meg mye på tv, både fra Trondheim og andre byer i landet vårt. Og jeg kjenner hjertet blir større og større. Det engasjementet og de følelsene som blir vist er helt utrolig. Og det er ikke bare statsminister og andre ledere som holder rørende og ærlige taler. Ungdommer som har vært midt i et drama jeg ikke kan klare å forstå står fram og forteller åpent, ærlig og rolig om det de har vært gjennom. Det gjør inntrykk. De graver seg dypt under huden på meg. Og jeg får bare lyst til å holde rundt dem, klemme dem og beskytte dem mot alt vondt i all framtid. Mennesker skal ikke være nødt til å oppleve sånne ting. Men likefullt hender det at noen blir utsatt for grufulle opplevelser. Jeg har inntrykk av at man ofte møter apatiske eller sinte offer etter voldshandlinger. Men denne gangen møter vi ungdommer som er klare, sterke og bestemte på at ondskapen ikke skal få vinne. Det smitter ihvertfall til meg. Det er med på å gjøre meg enda mer motivert til å møte det onde med det gode...

Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.