Pittelitn har giveaway...

...i anledning bursdagen sin. Ta en tur innom og bli med.

Sjelefred...

...for et urolig hjerte. Ja, det er vel den enkleste og korteste måten å beskrive kveldens kirkekonsert med Thomas og Bjarne Brøndbo og Henning Sommerro på. For min del hører jeg alltid på musikk med hjertet. Altså, selvsagt hører også jeg med ørene. Men det er hjertet som forteller meg om det jeg hører er bra eller ikke. Men nå er det engang slik at når brødrene Brøndbo står på scenen, så når de alltid inn i hjertet mitt. Jeg gleder meg alltid til å høre dem. Men sjelden har jeg hatt det ønsket jeg hadde før konserten i kveld. For jeg hadde et inderlig ønske om noen øyeblikk med sjelefred...

I en periode hvor tantehjertet stort sett blør for den vesle kreftpasienten og storebroren hennes, så kjenner jeg stadig på lengselen etter sjelefred. Stunder hvor jeg kan senke skuldrene og hvile. Og en slik stund fikk jeg i kveld.

Fra Thomas og Bjarne sin side var det ingen store overraskelser. Det var de gamle og kjære sangene. Og det var helt greit. Ja, igrunnen var det det jeg både forventet og ønsket. De sangene blir jeg nok aldri lei av. En annen sak er at jeg savnet noen av de som har vært med på de tidligere konsertene. Og man kan ikke alltid få alt man ønsker seg.


Henning Sommerro har jeg derimot ikke hørt mye live tidligere. Så det var kveldens spenningsmoment. Han har i likhet med Brøndbo-guttene en herlig sans for humor. Så det var rikelig med anledninger til å le under konserten. Og det var interressant at han fortalte litt om bakgrunnen til de ulike sangene han framførte. Når man får litt informasjon om opphavet får på en måte sangene en ny dimensjon. Alt i alt ble det en herlig kveld. Det ble ikke tatt mange bilder under konserten. Jeg satt litt for langt bak til at det var mulig å få brukbar kvalitet på bildene. Men i grunnen var det greit å la kameraet hvile under konserten (og med litt tålmodig venting fikk jeg da tatt bilde etterpå).

Og når konserten ble avsluttet med orgelbrus og en utrolig bra versjon av "det er makt i de foldete hender", da kjente jeg at det urolige hjertet hadde funnet et øyeblikk med fred og ro. Jeg vet at dagene, ukene og månedene som kommer vil ha mange øyeblikk med uro og bekymring. Men jeg vet også hvor jeg skal hente sjelefred...

Helter på besøk...

I dag er andre dagen på cellegift for lille Dina. Og i morges kom forespørselen om tante kunne komme innom for å ta bilde, for det var storfint besøk i vente på barneavdelingen på St.Olav. Og tante lot seg ikke be to ganger. Et møte med nybakte seriemestere er jo slett ikke å forakte...
Ja, spillere og trenere fra Rosenborg var på besøk på barneavdelingen i dag. Storebror Sebastian og pappa var nede i førskolen og fikk med seg det som foregikk der. Der var det samling med pizza, brus og autografskriving. Men noen av ungene fikk ikke forlate avdelingen. Og en av dem var lille Dina. Så lenge hun får cellegift må hun være på avdelingen. Men det gjorde jo slett ingenting. For det kom jo fire kjekke gutter på besøk til henne. At det nok var mer stas for mamma og tante enn for henne er en helt annen sak...
Det var godt at storebror også var på sykehuset i dag. Godt å se at også han blir tatt godt vare på. Det så ut til at han var rimelig husvarm på avdelingen.
Og denne aktive jenta ser ikke ut til å reagere på cellegifta så langt. Litt irritert på alle slangene innimellom. Men ellers blid og fornøyd. Vi må nok regne med at bivirkningene vil melde seg etterhvert. Men hver dag uten plager for vesla er en bonus.

Pastaengler

Plutselig gikk det opp for meg at det går fort mot jul... Og da var det bare å hive seg rundt og begynne med juleforberedelser. Jeg kan ikke regne med å få gjort så mye i Desember. Da er jeg opptatt med Frelsesarmeens grytekonserter. Så det meste av juleforberedelser må være ferdig før adventslysene tennes... Så nå har jeg plukket fram et prosjekt jeg begynte på for et par år siden. I en skuff hadde jeg mengder med halvferdige engler. Målet nå er å få disse ferdig. Pastaengler er superenkelt å lage. Og gjennom årene har jeg laget mengder av dem. Hvor årets produksjon finner vegen gjenstår å se. Noen skal jeg nok ha selv, men de fleste kommer til å bli gitt bort. Men helt ferdig blir ikke disse englene før jeg har fått kjøpt sølv- og gullmaling og mer lim...

Ikke som bestilt...

Nei, det synet som møtte meg da jeg sto opp litt før kl 7 i dag, var ikke bestilt. Det er altfor tidlig med snø i oktober. Så nå sitter jeg her og hutrer ved tanken på å gå ut. Og ut må jeg...
Kanskje på tide å rydde litt på plattingen her også...
Og ellers går tankene til veslejenta til tante i dag. I går kveld ble hun innlagt på sykehuset igjen. Og i dag starter undersøkelser og forberedelser til et år med cellegift. Operasjonen hun hadde var vellykket, og hun er så blid og aktiv. Men likevel fikk vi beskjed om at hun er kreftsyk. Så nå håper vi alle at lille Dina kommer seg greit gjennom behandlinga, og blir helt frisk igjen.

Nostalgi

For en stund siden lagde jeg en egen etikett for gamle bilder. Og i går fikk jeg en cd fra min søster. På den var det masse gamle lysbilder fra barndommen vår. Bildene er vel så som så når det gjelder kvalitet. Men det er bilder som er rike på minner og nostalgi. Dagens blogginnlegg er to bilder som er tatt det siste året det ble dyrket korn på gården hos oss. Jeg er ikke sikker på hvilket år de er tatt. Men det er først på 70-tallet en gang. Det var den tiden da naboene gikk sammen om treskinga på gårdene. Det var arbeid som krevde mange mann, og da stilte de på dugnad hos hverandre. Fellesskap og samarbeid. Men også fryktelig mye slit...

Usj og æsj!!!

Da jeg dro fra gardinene denne fredagsmorgenen ble jeg møtt av et syn jeg slett ikke var forberedt på. Det lå noe hvitt på plena her... Ja, det var visst hvitt på plattingen min også. Og de stakkars urtene mine fryser nok under den hvite kåpa de har fått iløpet av natta... Og jammen var det hvitt på hustaket til naboen også... Det er nok bare å innse at vinteren nærmer seg med stormskritt. Og jeg er absolutt ikke klar for det enda. Sukk!

Hjerte-

Det er leeeeenge siden jeg har prøvd meg på mandagstema nå. Men når jeg i dag tittet innom hos Koselig og så oppgaven ble jeg fristet til å hive meg med igjen.







Dagens oppgave heter hjerte- . Og det er helt fritt hva man vil sette bak streken. Jeg hadde tenkt å blogge helgens kulinariske delikatesse i dag. Og det passer veldig godt sammen med hjerte. Min løsning blir dermed hjerte-mat. Krabbeklør er et av høstens høydepunkt for meg. Det er sunt for hjertet. Og det er fantastisk godt. NAM!!!

I'm beautiful...

Veeeeel... Bloggen min er visst det ihvertfall...


Elin valgte å gi meg en award, og nå er det med ydmykhet jeg skal oppfylle kravene som følger med - nemlig å blottstille sju ukjente fakta om meg selv.

1) Jeg er oppvokst på gård med melkekyr og har hatt tilsyn med travhester på beite, men er redd både kyr og hester.

2) For tre år siden likte jeg verken kaffe eller oliven, men nå er jeg avhengig av begge deler.


3) Jeg skulle ønske jeg kunne spille piano, men innser at talentet er fraværende.


4) Jeg har blitt vekt av en beruset Jostein Flo natta før jeg skulle ha eksamen.


5) Jeg har haiket fra Røros til Trondheim for å se plasthopprenn i Granåsen.


6) Jeg synes radioandakten er en fin start på dagen.


7) Jeg drømmer om sommerferie på Hurtigruta.

Også er det en utfordring i denne utmerkelsen. Jeg skal gi den videre til sju blogger som betyr noe for meg i hverdagen. Det er mange blogger jeg følger regelmessig. Og det er ikke lett å velge blandt dem. Men jeg deler herved ut prisen til følgende sju beautifulle bloggere. Bloggere som får meg til å smile, le og innimellom tørke en liten tåre eller tre: Strikkedama, Maren maser, [Kjøkkentjeneste], Natalies blogg, Canonia, Mambo vipi? og hverdagsmysterier.

Pelbo - Hey People

Takk Ludvigsen...

Det er ikke alltid jeg får skrevet om konserter med det samme jeg har vært på dem. Noen ganger tar det litt tid... Og hyldningskonserten til Gustav Lorentsen i Olavshallen den 20.september ble en slik konsert. Det ble en konsert som trengte litt tid i hjertet mitt før den kunne finne veien inn i bloggen.

Knutsen og Ludvigsen skal ha mye av skylda eller æren for at jeg har blitt så glad i å gå på konserter. For den aller første opplevelsen av live-musikk var det de som sto for (ihvertfall den første jeg husker...). Jeg husker masse unger samlet i samfunnshuset i hjembygda. Og jeg er nokså sikker på at det var Rikskonsertene som var ansvarlig for arrangementet. Men jeg tar alle mulige forbehold om at drøyt 30 år har forvrengt fakta en liten smule...

Uansett sitter det musikalske klistret i hodet mitt. Den spenninga som historien om grevlingen i taket skapte i et barnesinn, har satt evige spor. Og siden har live-musikk vært et av livets krydder for meg. Og jeg vil alltid ha en stor kjærlighet til Knutsen og Ludvigsen.

Og det å sette seg ned i Olavshallen en mandagskveld i september ble en reise tilbake til barndommen. De gamle klassikerne kom som perler på snor. Og at det var en mengde kjente og kjære artister som framførte dem gjorde det hele fantastisk. Arve Tellefsen, Kåre Ørnung, Dum Dum Boys, Ulf Risnes, Hanne Krogh, Siri Gjære, Kirsti Huke, Oslosymfonikerne, Marianne Meløy og ikke minst Øystein Dolmen gjorde kvelden perfekt. Selv om Gustav Lorentsen ikke var der, så hadde jeg følelsen av at han var det likevel... Knutsen uten Ludvigsen... Trist, men likevel godt, varmt og nært... Musikken og kjærligheten lever videre selv om Ludvigsen er borte...

Håp i oktober...

September var en usedvanlig flott måned her i Trøndelag. Og jeg lar et bilde jeg tok ved bussholdeplassen en morgen i september skape håp om flotte dager også i oktober. Ja, høsten er vakker når tåka letter og sola stikker fram en tidlig morgenstund. La oss håpe at det kommer flere slike dager framover...
I september var jeg som såvidt nevnt i forrige innlegg i Oslo en tur. Det var kos å se igjen gode venner. En tur i teater (et stykke jeg skal komme tilbake til senere) gjorde godt for sjelen. Og en handletur på Grønland ga meg ny inspirasjon til å hive meg over matlaginga igjen. Har vært litt sløv i forhold til middagen i det siste. Men med skapet fullt av nye og spennende ingredienser kjenner jeg magen rope etter god hjemmelaget middag.

Og første dagen i oktober ble brukt til sykebesøk hos tantes nurk. Veslejenta har kommet seg veldig fort etter operasjonen. Og er i en objektiv tantes øyne verdens skjønneste i sin altfor store sykehusskjorte.

Mot helg

Ja, det er fredag og tid for å ønske bloggvenner god helg. For meg startet helga allerede på torsdag denne uka. Ja, da ble leiligheten vasket. Og jeg fikk storfint besøk. Gullgutten til tante hadde med seg farmor og farfar på besøk til meg. Og det var fantastisk å se lille Sebastian igjen. Godt å se at han har det bra, er blid og fornøyd selv om mangt og mye er annerledes for tiden. Det er ikke bare-bare å være tre år og storebror når lille Dina blir alvorlig syk. Men heldigvis har han det veldig godt hos farmor og farfar.

At tante hadde vært i Oslo og kjøpt både helikopter og duplobil ble tatt veldig godt imot. Og hva skulle man gjort uten en farfar som kan hjelpe til med bygginga?