Mandag morra blues...

...eller nei, ingen blues denne mandagen. Ute regner det, og jeg ser det blir mindre og mindre snø. Jeg aner våren komme nå. Og jeg har hatt en fantastisk helg. Mye koselig besøk, mange hilsninger og gratulasjoner både via telefon og nett. Jo, jeg er en heldig sjel.

Og det aller-aller beste var å få bursdagsbesøk av tantes to småtroll. To friske og glade unger, som får tantehjertet til å slå ekstra varmt og godt.

Happy Birthday...

...to me!!!

I en litt tung periode med sterke smerter, er det godt med ei helg med masse besøk og kos. Det er godt å feire bursdag sammen med mange jeg er glad i. Tusen takk til alle som husker meg både i hverdag og fest!

Tunge dager...

Egentlig er jeg ikke noe glad i å klage, men noen ganger gjør jeg det likevel. Og de gangene jeg sutrer, så er det som regel smerter som er grunnen. For enkelte dager er det tøft å leve mitt liv... Noen dager blir smertene så intense at jeg knapt vet å holde ut. Og da blir jeg gjerne litt sutrete, men heldigvis går det som regel fort over. For livet mitt blir ikke noe bedre å leve om jeg sutrer og klager...

Heldigvis har jeg venner og familie som gir meg lov til å synes litt synd i meg selv innimellom. Folk som skjønner at mer enn  30 år med smerter kan gå utover humøret en gang i blant. Folk som skjønner at det går an å bli fortvilt og lei av å ha en kropp som ikke samarbeider. Og når smertetoppene gir seg, og humøret er tilbake til det gamle gode, så kjenner jeg langt inni hjerterota at jeg er fryktelig glad i den familien og de vennene jeg har.

Jeg er priviligert som har mennesker rundt meg som gir meg lov til å være MEG. Mennesker som lar meg få lov til å ha dager hvor jeg synes alt er bare dritt. Noen som skjønner at jeg slett ikke synes det er ålreit å være uføretrygdet. Noen som forstår at jeg ikke liker å sitte hjemme med smerter, når jeg egentlig skulle vært på en konsert eller to. Noen som lar meg få si at jeg hater det sykdommen gjør med kroppen min. Ja, som forstår at jeg noen ganger blir redd for hva framtida vil bringe. Som ringer og spør hvordan siste legekontroll gikk. Og som tar hensyn til at det er mange ting jeg ikke kan være med på, og gjerne legger til rette slik at jeg på en eller annen måten kan være med likevel. Ja, jeg er heldig - veldig heldig...

Og etter noen tunge dager, er dagen i dag lettere. Kroppen er mer samarbeidsvillig, og humøret er der det skal være. Atter er jeg klar til å kjempe for det jeg tror på. Atter kjenner jeg gleden over livet - gleden over det fantastiske livet jeg lever. Jeg vet at kroppen gradvis brytes ned, jeg vet at en dag vil jeg ikke klare det jeg klarer i dag. Men det får komme når det kommer (selvsagt gjør jeg det jeg kan gjøre for å ta vare på kroppen min, både i form av trening og kosthold). Enn så lenge er det bare å nyte dagene, nyte det jeg faktisk greier å gjøre, og glede seg over det man kan glede seg over. For livet er godt, hverdagene er gode og jeg har verdens beste familie og venner.

MEDVIND - Åge Aleksandersen

Her telles det ned til Åge's nye plate kommer. Hvor mange ganger jeg har hørt gjennom Medvind vet jeg ikke. Men sangen er fantastisk - skikkelig god gammel Åge-kvalitet. Nydelig melodi og en tekst som går rett i hjertet. Jeg kan knapt vente på å få høre resten av plata...

En bukett roser...

...vil jeg gi til alle de jeg har diskutert med i dag. Noen har vært enig med meg, andre uenige. Uansett skal dere vite at jeg setter pris på engasjementet. Jeg trenger ikke at alle alltid er enige med meg i alt. Jeg har ikke rett i alt. Og en sak har alltid flere sider enn den jeg ser og fronter. Så diskusjoner er sunt og godt. Det viktigste i mine øyne er at menneskene rundt meg engasjerer seg. Ingenting er farligere for samfunnet vårt enn likegyldige mennesker. At man ikke bryr seg, gjør at man blir et lett offer for manipulering. Skal vi fortsatt ha et land som er godt å leve i, så må vi engasjere oss. Og skal det bli bedre i andre deler av verden, så må vi også engasjere oss.

Og når jeg i dag har frontet kvinnesaken, så er det ikke noe som bare handler om et engasjement denne ene dagen. Jeg vil alltid ha et hjerte som banker for de svakeste i verden. Og veldig mange av de svakeste er kvinner. Men jeg kan love at hjertet banker like varmt for rusmisbrukere, syke, voldofre, barn og ungdom som lider under omsorgssvikt... Hjertet har plass til så mange. Og jeg er ofte lei for at jeg ikke kan gjøre mer enn jeg gjør. Å skrive noen ord i en blogg løser sannsynligvis ingen problemer verken i Norge eller verden forøvrig. Men kan de ordene få et eneste menneske til å strekke ut en hånd mot en som lider, så har jeg oppnådd noe. Kanskje kan mine ord være med på å få noen andre til å innse at ethvert menneske man møter er et menneske som er like mye verdt som alle andre.


Igjen takk for gode diskusjoner og meningsutvekslinger denne dagen. Håper vi kan ha mange flotte diskusjoner om verdier og holdninger i tiden som kommer.

Røde strømper...

Jeg vokste opp i en familie hvor kvinnesak og likestilling var fremmedord. Hvert år hørte jeg vel noen hånlige ord om de der forskrudde rødstrømpene. Ja, på et småbruk med både mamma og bestemor som var hjemmeværende husmødre var nok ikke kvinnekamp det som sto i fokus. Det handlet stort sett om å få hverdagen til å gå rundt. Men eplet falt nok langt fra stammen i den saken...

For ja, jeg må nok innrømme at jeg er en rødstrømpe. Og for hvert år kjenner jeg at engasjementet øker. For mine hverdager forteller meg at det er langt igjen til kvinner og menn er likestilte her i verden. Ikke at jeg blir tråkket på fordi jeg er kvinne. Nei, det er ikke min egen kamp jeg kjemper. Jeg har det godt som kvinne. Men desverre er det mange som ikke har det slik. Og la det med en gang være sagt, i min bevissthet handler ikke likestilling om at menn og kvinner skal være like. Vi er ulike både fysisk og psykisk, så like blir vi aldri (og det er heller ikke noe mål). Men mitt mål og min drøm er at menn og kvinner skal bli like mye verdt.

Det første jeg hørte på radioen i dag tidlig var et nyhetsinnslag om likestillingen i musikkbransjen. For de av dere som følger bloggen min er det vel ingen overraskelse at jeg er vedlig opptatt av det som skjer i akkurat den bransjen. I det nyhetsinnslaget ble det henvist til en eller annen doktoravhandling (eller noe lignende - man får ikke med seg alt mens man enda holder på å gni søvnen ut av øynene). Den studien viste ihvertfall det vi allerede vet - at musikkbransjen er veldig mannsdominert. Og i forbindelse med Spellemannsprisen var det jo diskusjon rundt prisene for beste kvinnelige og mannlige artist. Og jeg hørte med glede at mange artister fremdeles vil ha den inndelingen, rett og slett fordi at det er så mange flere mannlige artister. Så hvis det skulle være en felles pris, så ville det gå mange år mellom hver gang en kvinne fikk prisen.

Nå kan man lure på hvorfor det er så mange flere mannlige enn kvinnelige artister. Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg bare konstaterer at det er slik. Og jeg merker det veldig godt i forbindelse med bookingen av artister til Frelsesarmeens grytekonserter. Det var og er  mange flere å velge i blant mannlige artister.


Jeg har også hørt artister som Betty Johnsen og Vigdis Eidsvåg uttale at det er vanskelig å bli tatt på alvor som kvinner i musikkbransjen. Og jo eldre de blir, jo vanskeligere blir det... Jeg har ingen svar på hvorfor det er slik. Og jeg vet heller ikke hvordan problemet skal løses. Men jeg har et hjerte som banker varmt for de kvinnene som tør å kjempe for å bli behandlet som seriøse artister, selv om de er kvinner som har passert 40. Ikke slik å forstå at jeg kjøper plater bare fordi det er en kvinne som har gitt den ut. Jeg kjøper plater utelukkende fordi jeg liker musikken. Men jeg blir ekstra glad når jeg registrerer at det er kvinner som har laget god musikk. For kvinner er like dyktige musikere som menn.

Men mitt engasjement på kvinnedagen stopper ikke ved musikkbransjen. Jeg har ikke barn selv, men er tante til både gutter og jenter. Og er selvsagt opptatt av deres oppvekstvilkår og framtid. Jeg trenger ikke gå lenger enn til min lille niese som dere har fått følge her i bloggen. Ei lita frøken på ett år, som har vært gjennom en tøff kreftbehandling... Som tante kan jeg ikke annet enn tenke på hennes framtid. Hvordan vil den bli?

Vesla vokser opp i en tid, hvor små jenter blir seksualisert. Det finnes en stor og mektig klesbransje, som produserer og markedsfører klær som gjør at jenter veldig tidlig blir framstilt som små voksne. Jeg finner ikke igjen artikkelen nå, men det er ikke lenge siden jeg leste at jenteklær i en størrelse er mindre enn gutteklær i samme størrelse. Jeg skjønner ikke hvorfor. Men det er likefullt med på å dyrke fram idealet om at jenter skal være tynne...

Nå har jeg ikke noe mot at kvinner og jenter kan være feminine. Men jeg har noe mot at klær til småjenter skal være kopi av klær for voksne kvinner. Jenter må få lov til å ha behagelige klær - klær som også gir jentene mulighet til å klatre i trær og sparke fotball på lik linje med gutter. Magekorte topper og stringtruser har ikke noe i barneavdelingen å gjøre.




La meg så gå til andre enden av livet. Hva med eldre kvinner? Hvilken verdi har de i dagens samfunn? Jeg har veldig mye med eldre kvinner å gjøre. Og ser hvordan mange av dem sliter. Det er en kjensgjerning at de fleste minstepensjonister er kvinner.

Er det slik vi vil ha det i framtiden også?  Det er fremdeles mange kvinner som velger å være hjemme med barn. Og det er greit nok når de velger det selv. Men det er ikke greit at typiske kvinneyrker er dårligere betalt enn mannsdominerte yrker med like lang utdannelse. Det er også veldig mange innvandrerkvinner som ikke er i jobb. Noe som jeg tror har mye med tradisjoner fra hjemlandene å gjøre. Og der har vi en stor jobb å gjøre. Jenter og kvinner i innvandrerfamilier bør oppmuntres og støttes til å ta utdannelse og komme seg ut i yrkeslivet. Det er ingen grunn til at de i større grad enn norske kvinner skal være hjemmeværende. Og der må holdningsskapende arbeid i stor grad rettes mot mennene i familien. For uten mannens støtte blir det vanskelig for disse kvinnene å skape seg en framtid hvor de er økonomisk uavhengig av mannen. Slik det er i dag, så vil vi om noen år ha veldig mange innvandrerkvinner som er minstepensjonister.


Og på en dag som dette, må vi også rette blikket utover vårt eget land. I mange land får fremdeles mange jenter ingen skolegang, bare fordi de er jenter. Fremdeles er det stort sett kvinner og barn som er ofre for menneskehandel. Sexindustrien utnytter kvinner grovt i store deler av verden. I flere land blir voldtatte kvinner dømt for utroskap, mens gjerningsmannen ikke blir tiltalt en gang. Jeg kan sitte resten av dagen og skrive om alt vi har å kjempe for. Men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Ettermiddagen skal brukes sammen med kvinner som trenger en hjelpende hånd. Det er bare å ta på røde strømper og kjempe videre for at kvinner og menn skal bli like mye verdt her i verden. Vi er ikke like, men vi er like verdifulle.

GRATULERER MED DAGEN ALLE KVINNER RUNDT I VERDEN!

Gratulerer Rasmus!!!

Så er det bare å gratulere Rasmus og verdens beste band med nok en spellemann. For andre gang fikk de prisen for beste barneplate. Og i mine ører er det vel fortjent. Jeg har hørt dem både på plate og live, og er imponert. At de klarte å holde på oppmerksomheten til selv de minste barna på torvet en sprengkald desemberkveld er nærmest utrolig. Men ungene satt rolig og de kunne sangene. Fantastisk med artister som tar barna på alvor. 


Forøvrig var det kjekt å være trønder i går kveld. For i tillegg til Rasmus ble det spellemann på Ida Jenshus og Trondheimssolistene. Tre priser til Trøndelag er bra!

Ellers vet jeg ikke helt hva jeg synes om selve showet. Mulig det er jeg som er litt gammeldags, men jeg synes det ble litt rotete. Jeg kan heller ikke huske at jeg lo av noen av programledernes forsøk på å være morsomme. Jeg synes på en måte at i en sånn setting bør programlederne tones ned, og artister og prisvinnere tones opp. Dessuten liker jeg ikke at mange priser blir delt ut før sendingen begynner. Jeg synes alle prisvinnerne bør få sine minutter på tv, så får heller sendingen bli en time lenger. Slik det er nå, så blir det nesten slik at noen prisvinnere blir betraktet som mindre viktige enn andre. Og det blir helt feil.


Men når det er sagt, så må jeg si at åpningen nesten var magisk. At Aha fikk hedersprisen var vel fortjent. Selv om jeg drømte om en pris til Torstein Flakne, så har jeg ingen problemer med at Aha fikk den. Og måten de andre artistene hedret Aha på, var verdig og fantastisk.

Spellemann.

I kveld er det endelig tid for spellemannspriser igjen. Ja, det tyvstartet litt i går kveld da. Anne Lise Kasenborg fikk prisen som beste fan. Og hun er leder for verdens beste supporterklubb (DDE sin, hvis noen skulle være i tvil). Jeg teller ned til sendingen begynner. To av grytemusikantene våre er nominert til priser i år. Så jeg sitter klar foran skjermen og heier når utdelingen tar til.
Rasmus og verdens beste band er nominert i klassen for beste barneplate.

PELbO er nominert i åpen klasse.

Og innimellom alle prisene skal Frøya på scenen. Gleder meg stort til å høre henne igjen.

Og innerst i mitt hjerte banker en drøm om at Torstein Flakne kunne få en eller annen hederspris. I mine ører er han en av landets beste låtskrivere og gitarister. Han står bak så mye god musikk. Stage Dolls er bare en del av det navnet hans kan knyttes til. Og etter 30 år i bransjen synes jeg han fortjener en hederspris nå.

Englene

I desember gikk det en oppfordring via facebook om å tenne et lys for de som var/er berørt av kreft. Jeg tente mitt lys, og lot det stå sammen med to engler. Der har de stått siden - lyset og englene...

Hver kveld har jeg tent lyset for min lille niese og min onkel. Den lille engelen ble for en stund siden friskmeldt. Men jeg tenner fortsatt lyset for henne. Tenner lys i takknemlighet for at hun overvant den forhatte sykdommen - og sender samtidig en liten bønn om at sykdommen aldri må komme tilbake til henne...


Og den store engelen forlot oss i går. Den triste beskjeden jeg fikk i går kveld, fikk meg til å sitte lenge og se på lyset og englene.  Kreften vant den kampen... Men minnene kan heldigvis ingen ta fra meg... 

Hvil i fred kjære onkel.