tirsdag 24. mai 2011

GRATULERER MED DAGEN!!!



Den mannen som tidlig på 80-tallet for alvor førte meg inn i musikkens magiske verden fyller 70 år i dag. Ja, i dag har jeg plukket fram alle Dylan-platene mine, og skal kose meg med den hese røsten, de vakre melodiene og de fantastiske tekstene hele dagen. Visst elsker jeg trønderske rockere, men sammenlignet med Dylan blir de nok alle smågutter. I mitt hjerte er det ingen musikere som kommer i nærheten av Bob Dylan. Det er et eget rom forbeholdt ham i hjertet. Det er noe magisk ved musikken hans, noe som rører meg på en helt spesiell måte. Komplett Dylan-samling finner man nok ikke hos meg, men jeg har mer enn nok plater til å fylle en hel dag... Og det har jeg tenkt å gjøre...

Jeg ser også at han er på dagen like gammel som Dag Solstad. En morsom artikkel om to store kunstnere i dagens utgave av Dagbladet. Så gratulerer med dagen også til Dag Solstad.


Gårdagens store Dylan-nyhet i VG var vel heller ingen stor bombe. At Bob Dylan en gang i tiden skal ha innrømmet å ha vært avhengig av heroin, er vel bare en bekreftelse på noe man har mistenkt i årevis. At han er en kunstner som har prøvd livet på godt og vondt kommer fram i tekstene. Han har tekster med mening, tekster som forteller om livet, tekster som kan analyseres i det vide og det brede - men også tekster som kan nytes i sin enkle form når man ønsker det... Bob Dylan er et menneske jeg gjerne skulle møtt og som jeg gjerne skulle blitt kjent med. Men noe sier meg at selv om jeg hadde fått sjansen, så tviler jeg på at han hadde sluppet meg så tett innpå seg at jeg kunne blitt ordentlig kjent med ham. Jeg ser for meg at han ville besvart mine spørsmål med å sende spørsmål tilbake... Bob Dylan - den gåtefulle og store kunstneren...

lørdag 21. mai 2011

Å være meg...

Mandag skal jeg ha dagens emne i Hjemforbundet (Frelsesarmeens kvinnegruppe) i Trondheim. Da er overskriften "frihet". Og jeg skal snakke om ufriheten som rusmisbruk medfører. Jeg skal fortelle om hvordan det var for meg å vokse opp i et hjem preget av alkoholisme. Jeg skal snakke om hvordan det var å se mine foreldre drikke seg ihjel.

Jeg skal la folk i salen bli kjent med mine foreldre. To fantastisk flotte mennesker. To jeg var, og er, veldig glad i. Men samtidig to mennesker som ble mer og mer avhengig av alkohol, og som ikke klarte å begrense seg før de døde... To mennesker som i edru tilstand var verdens beste foreldre. To mennesker som lærte oss barna folkeskikk, gjestfrihet og varme. Hjemme hos oss var alle velkommen. Det var ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker - alle ble behandlet likt. Hos oss var det en selvfølge å diske opp med det man hadde, når det kom folk på besøk. Og hjemme hos oss tok man seg alltid tid til å prate med de som kom innom. Og det var mye besøk hos oss, til tross for at huset som regel så "bomba" ut, til tross for at alle visste at det var mye drikking og slåssing der. Jeg tror folk følte seg velkomne hos oss. Til tross for...

Mandag skal jeg fortelle om hvordan det var å være seks år å bli storesøster. Da skal jeg fortelle om mamma som ble sent til sykehus i ambulanse. Det var kritisk for både mor og barn. Jeg skjønte ikke stort av det den gangen. Og ikke var jeg hjemme da helvetet startet heller. Jeg var med bestemor på besøk hos naboen. Så det var storebror på åtte som fikk den verste trøkken. I korthet endte ihvertfall lillesøsters fødsel med at pappa drakk seg full, knuste alt som kunne knuses hjemme hos oss og havnet i fyllearresten. Det er et av mine første barndomsminner...

Jeg skal også fortelle hvordan det var å være 16 år og bli storesøster for andre gang. Da kom minstesøster til verden to og en halv måned for tidlig. Hun ble født med hjertefeil. Og hun var vel knapt edru en eneste dag før hun ble født. At hun har blitt en kjekk og velfungerende ung dame er rett og slett det jeg vil kalle et mirakel...


Jeg leste en gang en statistikk som fortalte at halvparten av de barna som vokser opp i et hjem med rusmisbruk blir rusmisbrukere selv. Det vil si at to av oss fire søsknene skulle vært misbrukere selv, men ingen av oss er det. Så til tross for alt det negative som våre foreldre påførte oss, så må det ha vært noe godt i det hele.

Oppveksten har også gjort oss til fire selvstendige mennesker. Vi er fire søsken som møter motgang med å brette opp ermene og gjøre den jobben som må gjøres. Stolthet er ikke en følelse som har en dominerende plass i min sjel, men når det kommer til mine søsken så er jeg veldig stolt.  Men det er viktig å presisere at selv om vi har vokst opp i det samme hjemmet, så har vi likevel fire forkjellige historier å fortelle. Foreldrenes alkoholmisbruk har rammet oss på forkjellig måte, selv om mye også er likt. Jeg skal fortelle min historie. 

Jeg skal også fortelle hvordan det var å være barn og kronisk syk, i et hjem med foreldre som ikke hadde evner til å se at jeg var syk. Ja, det har vært mer enn en kamp å kjempe...

Jeg skal også snakke om den vanskelige friheten jeg fikk den dagen foreldrene mine var borte. I en alder av 27 år skulle jeg plutselig begynne å leve mitt eget liv. Hele livet fram til da hadde vært levd på alkoholoens premisser. Aldri en dag hadde jeg levd uten bekymring for foreldre og småsøsken. Selv om jeg flyttet på hybel som 16-åring, så var hjertet og tankene alltid hjemme hos småsøstrene. Så da den siste av foreldrene var død, og minstejenta trygt bosatt hos den andre søsteren, skulle jeg plutselig være bare meg. Vel, det ble ikke så lett som man skulle tro. For jeg visste jo ikke hvem jeg var. Jeg kjente ikke meg selv - for jeg hadde aldri vært bare meg... Plutselig oppdaget jeg at det var veldig mye jeg faktisk ikke hadde lært om livet. Jeg hadde lært å lage hjemmebrent, men jeg hadde ikke lært å snakke om mine egne følelser... Det ble noen år med prøving og feiling, med seiere og nederlag... Ja, det ble noen år hvor jeg rett og slett lærte meg å leve MITT LIV...

Mandag skal jeg fortelle om det livet, og hvordan det til slutt gjorde meg til en frelsessoldat fylt av tro, håp og kjærlighet.  Jeg skal fortelle om den fantastiske friheten jeg har i dag. Den friheten som gjør at jeg er meg - et menneske som er istand til å elske både Gud og mennesker...

søndag 15. mai 2011

Hverdagsgleder...

Det er ikke alltid ting går som planlagt. Og for min del må jeg bare innse at vårens store mål går av stabelen uten meg. Skrotten er ikke samarbeidsvillig nok til at jeg vil klare å gjennomføre årets jentebølge. Men man henger ikke med nebbet for det. Jeg stiller selvsagt som heiagjeng for venner som skal gå. Og selvsagt blir jeg med på festen etterpå.
Dessuten er hverdagen full av gledelige hendelser. Sånn som når jeg for en stund siden skulle hente medisiner på apoteket. En vikar hadde ikke fått registrert bestillingen min, og det ble noen forviklinger. Jeg så ingen grunn til å bli sur for det. Jeg er fornøyd med apoteket mitt, og har ikke tenkt å skifte, selv om det av og til krever en ekstra tur eller to innom før alt jeg skal ha er i boks. Jeg er en krevende kunde i og med at jeg bruker veldig mange typer medisiner, og jeg forventer ikke at apoteket til enhver tid har alt inne.

Men da jeg kom for å hente siste restbestilling, lå det en overraskelse til meg sammen med medisinene mine. Et flott sett med håndsåpe og håndkrem. Bare som takk for at jeg er en tålmodig kunde. Egentlig er det jeg som skal takke, for jeg setter stor pris på den servicen jeg får ved apoteket.

Og dagen i dag har også vært en gledelig dag. Fin-fint besøk av tantes gullunger og foreldrene deres. Sannelig fikk jeg en stor hvit Toblerone i gave fra dem også. Og det er verdens beste sjokolade.

På veg hit hadde de vært og hentet et akvarium jeg skulle kjøpe. Og min kjære søster Natalie gjorde det rent og ordnet det som skulle ordnes. Så nå har jeg et kjempefint lite akvarium jeg kan nyte synet av. Å sette seg i godstolen og se på fiskene er godt for sjelen...
Å prøve å ta bilde av fiskene er derimot ikke like lett. De vil ikke høre på meg når jeg ber dem stå stille og smile pent...

søndag 1. mai 2011

1.mai-konsert.

Det har vært stille fra en syk bloggeier i det siste, men i dag har jeg endelig noe å skrive om igjen. For 1.mai trosser man en kranglete skrott, og begir seg på bytur. Først for å se tog, høre korpsmusikk og taler. Årets hovedtaler hadde mye interessant å snakke om, men han kunne med fordel gjort talen litt kortere... Men nå var det ikke taler og apeller som bragte meg til byen. Derimot var det en konsert som fristet. En gratiskonsert med bøssebærere fra Norsk Folkehjelp. Joda, jeg puttet mine kroner på bøssen - jeg vet hvor mye slikt betyr...
Første artist ut var Donz & Gello. For meg helt ukjent. Men jeg liker å høre noe nytt.
Band nr.2 var godt kjente. Gatas Parlament. Heller ikke det artister jeg hører på til vanlig. Det blir nok litt feil sjanger for mine ører. Men veldig moro å høre dem live. Og jeg må bare si at jeg sjelden har hatt sånne problemer med å få tatt gode bilder av et band. For de brukte hele scenen, og var knapt rolig et sekund. Men den energien de hadde på scenen var smittsom. Det var moro å være publikum med slike gutter på scenen.
Og jeg liker veldig godt når artister har et budskap å komme med. Tekstene til Gatas Parlament er sterke. Jeg skal ikke si at jeg alltid er enig i alt de kommer med i tekstene sine. Men det står respekt av artister med meninger. Jeg liker å høre sangtekster som gir meg noe å gruble over.
Tredje band ut var Andreas Lines Vømmølband. Stjørdalsband som spiller god gammel vømmølmusikk. Jeg skulle gjerne hørt mer av dem. Men med fem artister iløpet av en totimers konsert, ble det bare korte innslag på de minst kjente av dem.
Fjerde band var også nytt og ukjent for meg. Trio Vreeswijk. Et lite søk på google forteller meg at de har tilhold i Bergen. Stort mer vet jeg ikke om dem. Annet enn at de presenterte musikken til gode gamle Cornelis på en flott og verdig måte. Behagelig å høre på.
Og så til slutt var det klart for den jeg ventet på. Da var det tid for et gjenhør med en gammel kjenning - Chand Torsvik. Han har nå liksom blitt en av gutta mine han. Og som alltid leverte han musikken sin som bare han kan det. Selv om det er tydelig at han er inspirert av Åge, så har han et helt spesielt særpreg som jeg setter veldig pris på. Jeg håper han snart kommer med ny plate. Også venter jeg spent på å få høre den nye trioen han er en del av BCG (Thomas Brøndbo, Chand og Ronny Grannes).
Litt problemer hadde han pga at sol og varme gjorde det vanskelig å holde gitaren stemt. Men Chand viste seg som en skikkelig artist, og beholdt roen mens han stemte gitaren mellom sangene.
 Og til Chand sier jeg ikke hadet, jeg sier på gjensyn...