Epilog

Så er vi kommet til årets siste dag. En småsnufsete bloggeier trosset basselusker, og ruslet en tur i nydelig vintervær. Med musikk i ørene gikk jeg og tenkte gjennom året som nå takker for seg. Og det er vel på sin plass å la året avsluttes med en liten epilog.

En av de største forandringene i mitt liv dette året er vel at jeg har anskaffet akvarium. Det er nok ikke av de største akvariene her i verden, men likefullt fyller det tilværelsen min med mye glede. Det er guppyer og maller som holder hus hos meg. Og jeg innrømmer at det har gitt meg så mye at jeg drømmer om et større akvarium, med flere slag fisk oppi.

Fiskene har jo blitt en ny hobby for meg. Og det er mer innen hobbysjangeren som har blitt endret dette året. Jeg har innsett en gang for alle at mine giktiske hender ikke tåler strikking, hekling og broderier lenger. Det er et nederlag hver gang jeg må erkjenne at sykdommen hindrer meg i å gjøre noe jeg har lyst til. Men for å gjøre nederlagene så små som mulig, er det viktig å erstatte det jeg må gi slipp på med noe annet. Og strikkepinnene er byttet ut med papp, papir, saks og lim. Jeg har begynt å lage kort. En hobby jeg tror jeg kommer til å trives med framover.

Noe av det jeg hadde som mål da jeg gikk inn i 2011 var å være mest mulig ute på tur. Og det lykkes jeg ganske godt med. Jeg nådde riktignok ikke målet om å gå Jentebølgen, men det kommer nye sjanser. Skader og sykdom gjorde 2011 til et tøft år, men ikke tøft nok til å ta fra meg motet. Jeg gleder meg stort over alle de rusleturene jeg har hatt dette siste året. Og største seieren kom sent på høsten da jeg for første gang på mange år kom meg ut på tur på en tursti i skogen. Med tanke på helse og trim burde jeg vel hatt hund i stedet for fisk. En turkamerat hadde vært fint å ha. Men jeg har ikke lyst på de forpliktelsene som følger det å ha hund.

På kulturfronten har 2011 vært et godt år. 16 konserter, 18 grytekonserter og 7 leste bøker er tall jeg er fornøyd med. Jeg har fått vært med på en fantastisk reise i musikk sammen med artister som Jahn Teigen, Too Far Gone, BCG, Betty, Terje Tysland, Chand, Gatas Parlament, "levd liv" og Oslo Gospel Choir m.fl.

Men noe har manglet på årets kulturprogram. Jeg har ikke fått hørt D.D.E, Stage Dolls eller Åge. Og atter en gang er det helsa som må ta skylda. Jeg har utviklet beinskjørhet, og ryggen er hardest rammet. Og konserter hvor det er stor trengsel og høy promille er rett og slett for farlig. En solid dytt i ryggen kan få fatale konsekvenser. Så jeg må nok holde meg til konserter hvor det er sitteplasser eller hvor sjansen for knuffing og dytting er liten. Akkurat dette har nok vært årets største nederlag.

På platefronten er det to plater som har satt store spor i sinnet mitt dette året. Den første er "Furet Værbitt" med Åge og Sambandet. Aldri har jeg hørt dem bedre. Det er nok det mest solide albumet Åge har laget. Og tekstene er av det slaget som eter seg under huden på meg.  Den andre platen ble kjøpt inn i Desember, og er av det slaget jeg nok ikke kommer til å bli lei. Det er "Everything's Better with Sugar" med Sugar Louise.

Når det gjelder reiser og ferier så kan jeg heller ikke skryte av at ting har gått etter planene dette året. Høydepunktet var noen dager på hytta hos Sigrid og Torkild i påska. Det var balsam for sjel og sinn. Ellers ble det en langhelg på Oppdal og noen få dager på Steinkjer.

Ellers har det også dette året blitt feiret noen bursdager i familien. Men ingen fikk flere ballonger enn Sigrid på bursdagen sin.

Men året har ikke vært bare feiring. Jeg har også vært i tre begravelser dette året. Tunge stunder som hører livet til. 

Det store høydepunktet for meg dette året har  vært grytekonsertene. Både forarbeidet og gjennomføringen av konsertene var fantastisk morsomt. Og jeg merket veldig godt at konseptet begynner å bli mer kjent i Trondheim nå. Både artistene og publikum har forstått hva det dreier seg om nå. Ikke minst var det moro å se at publikum faktisk hadde lest programmet og møtte opp for å høre "sine" artister. Og arrangørstaben har noen års erfaring nå, så alt gikk nærmest problemfritt. Økonomisk ble det også stor framgang fra i fjor. Bildet er fra avslutningskonserten med ELG og Trond Helge Johnsen.

Og grytekonsertene er jo bare en del av det jeg brenner for i hverdagen. Noe av det som er med på å gjøre hverdagen meningsfull er dagene på Velferden. Hvor mange matposer jeg har pakket i 2011 vet jeg ikke. Men jeg vet at hver eneste pose har vært pakket med glede og i håp om at det kan være med på å gjøre dagen litt lettere for mottakeren.

Og mitt engasjement førte også til at jeg kom på trykk i Krigsropet. Litt merkelig å se seg selv på trykk, og litt skummelt å få sine meninger og tanker offentliggjort. Men jeg lever veldig godt med det intervjuet. Også er det litt moro at Sigrid fikk navnet sitt på trykk som fotograf.

Og på denne siste dagen av året, må jeg også oppsummere jula. Det ble en veldig fin jul. Litt hos Sigrid, litt hos Natalie og litt hjemme. Selve julaften var jeg hos Natalie, Thomas, Dina og Sebastian. Det var første gang jeg feiret jul sammen med dem. Og det var kjempekoselig. Men jeg hadde glemt kamera hjemme. Men et bilde fikk jeg tatt med mobilen, og det bildet forteller mye om de to småtrollene. Mens storebror ligger og ser barne-tv er Dina mest opptatt av å få i seg flest mulig klementiner. Og er det ingen som kan skrelle for henne, så gjør hun det selv...

Med meg inn i det nye året har jeg også mange gode ord som jeg fikk i julegave. Lillesøster Natalie hadde laget en scrap-book til meg. Der hadde hun samlet hilsninger og bilder fra både familie og venner. En gave som varmet langt inn i hjerterota.

Sugar Louise - Letters From Hollywood (Official video)

Dina Michaela 2 år!!!

 

Gratulerer med dagen Dina Michaela! 

Kos fra tante.

Ny hobby

Dagene har gått uten at jeg har vært særlig snakkesalig her i bloggen min. Formen er ikke helt som jeg skulle ønske den var. Men jeg kjenner likevel gleden over at det sakte blir bedre.


Og som mange vet, så er jeg veldig glad i å drive med håndarbeid. Men gikta gjør det vanskelig å strikke og hekle for tiden. Så da har jeg vært på leting etter noe nytt å drive med. Valget falt på å prøve å lage kort. Og det var jammen morsomt. Så jeg tror jeg har funnet min nye hobby. Det er noe hendene mine tåler. De kortene jeg har bilder av her, er mine aller første forsøk. Nå i begynnelsen blir det mye prøving og feiling. Men jeg tror likevel at kortene finner vegen til Frelsesarmeens julemesse i Trondheim. Kanskje er jeg så heldig at noen kjøper noen av dem til inntekt for en god sak...

Betty på Svartisen: Why God

Så har visst en bloggeier atter hatt en liten pause. I perioder er jeg ganske enkelt ikke inspirert til å blogge noe særlig. Men jeg kommer alltid tilbake...

Og hva er vel bedre da, enn å komme tilbake med en video av Betty? Jeg har alltid lyst til å være der når hun har konserter, men når hun skal spille på Svartisen innser jeg mine begrensninger. Dit kommer jeg meg nok ikke. Men det er alltid lov til å drømme at man var der...

Hverdagsgleder...

 En liten boks med såpebobler er hverdagsgleder for ei lita frøken som fyller to år om et par måneder...

 Såpevann i håret og snørr under nesa hører med... 
Og største gleden for tante er at vesla stadig har fine blodprøver. Ingen tegn på at den skumle kreften har tenkt å slå til igjen. Det er sånne ting som gjør at man setter ekstra pris på hverdagene.

Og når småtrollene blir ferdige med sommerferien med farmor og farfar, så skal de igjen få en vanlig hverdag med barnehage. Det er mange måneder siden de begge måtte slutte der for å unngå å dra med seg smitte til vesla som gikk på cellegift. Men snart får de hverdagen sin tilbake... Og storebror skal i tillegg begynne på sin første fritidsaktivitet. Han har fått plass på danseskole...

DDE synger mitt lille land

Englene mine...

De som følger bloggen min jevnlig husker kanskje å ha sett englene og lyset mitt før. Opprinnelig ble de englene symbolet på familiens to kreftpasienter. Og jeg har stadig tent lys for dem, både for veslejenta som er frisk igjen og onkel som gikk bort. Jeg har liksom ikke klart å sette vekk de englene igjen, selv om de egentlig hører hjemme blant julepynten min...


Og nå er jeg glad for at de fremdeles sto framme, slik at jeg kunne flytte dem fra benken ved tv'n til stuebordet. Der står de og lyset på den fineste duken jeg har. Arvegodset etter bestemors tante ble tatt fram i helga. Kun det beste er godt nok når man skal minnes alle dem som på en eller annen måte er rammet av fredagens tragedier.


Men også denne gang tenner jeg lyset mitt for tro, håp og kjærlighet. Jeg tenner lyset for de som har gått bort,  for de som sørger,  for de som overlevde og jeg tenner det for alle de som fremdeles ikke vet hvor sine kjære er. Og jeg tenner det i takknemlighet over at alle de av mine venner som jobber i nærheten av Regjeringskvartalet er uskadde. Og jeg tenner det i takknemlighet over at den slektningen min som satt på en kafè i nærheten på mirakuløst vis er like hel. Så nært, men likevel langt nok unna...


Og jeg tenner lyset mitt i takknemlighet over at jeg bor i det landet jeg gjør. I et land hvor vi har ledere som viser seg å være veldig gode ledere når katastrofer rammer. Jeg er slett ikke enig med statsministeren i alt når det gjelder politikk. Men i den situasjonen vi har vært og er i nå kunne vi ikke hatt en bedre leder. 

Jeg skulle så gjerne vært med og gått i fakkeltog i Trondheim i kveld. Men dårlig helse og regnvær satte en stopper for det. Jeg har likevel fått med meg mye på tv, både fra Trondheim og andre byer i landet vårt. Og jeg kjenner hjertet blir større og større. Det engasjementet og de følelsene som blir vist er helt utrolig. Og det er ikke bare statsminister og andre ledere som holder rørende og ærlige taler. Ungdommer som har vært midt i et drama jeg ikke kan klare å forstå står fram og forteller åpent, ærlig og rolig om det de har vært gjennom. Det gjør inntrykk. De graver seg dypt under huden på meg. Og jeg får bare lyst til å holde rundt dem, klemme dem og beskytte dem mot alt vondt i all framtid. Mennesker skal ikke være nødt til å oppleve sånne ting. Men likefullt hender det at noen blir utsatt for grufulle opplevelser. Jeg har inntrykk av at man ofte møter apatiske eller sinte offer etter voldshandlinger. Men denne gangen møter vi ungdommer som er klare, sterke og bestemte på at ondskapen ikke skal få vinne. Det smitter ihvertfall til meg. Det er med på å gjøre meg enda mer motivert til å møte det onde med det gode... 

 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten.

Lys Og Varme...

...er det jeg ønsker å gi der jeg går. Og i disse triste dager er det godt å se at lys, varme og nærhet står sterkt i samfunnet vårt. Ondskapen har vist seg fra sin verste side. Men midt i det hele ser vi at kjærligheten er sterkere enn alt annet...

Denne vakre sangen av Åge blogger jeg spesielt som en hilsen til mine to søstre. To flotte mennesker jeg er veldig glad i.

På en trist dag...

Det ufattelige har skjedd. Fredelige Norge er plutselig ikke så fredelig lenger. Regjeringskvartalet ligger i ruiner etter gårdagens bombeangrep. Sju mennesker mistet livet der. På Utøya ble mer enn 80 unge mennesker drept på AUF's sommerleir. Det finnes ikke ord som kan beskrive tragedien...


Men i dagene som kommer er det viktig å slå ring om det vakre vi har. Det er tid for å ta vare på hverandre. Det kommer ikke noe godt ut av hat. Nå må vi dyrke kjærlighet og samhold - det er det eneste som kan holde mennesker sammen.

Betty 30 år som artist,

Jeg var veldig lei meg da Betty feiret sine 30 år som artist på Stokkøya for en måneds tid siden. Jeg hadde ingen muligheter til å være der. Men desto gladere ble jeg da det dukket opp beskjed om at det ble en feiring på Kafè Skuret i Trondheim også. Selvsagt måtte jeg bli med på det...

Jeg møtte som vanlig opp i god tid. Og fikk en koselig time på en benk utenfor kafèen mens jeg ventet. Møtte et koselig par å skravle med, mens jeg kjente spenningen og forventningen til konserten bygde seg opp. Jeg visste noe stort var i vente. Egentlig litt merkelig å være med på å feire Betty sine 30 år som artist. For det er mindre enn et år siden jeg hørte henne første gang. Så for meg var det vel like mye en feiring av noe nytt og spennende.

Første gang jeg hørte Betty live, var på kanonfestivalen i fjor. Da hadde hun med seg fullt band. Siden har jeg hørt henne på Grytekonsertene uten band. Og denne gangen stilte hun også uten band. Selvsagt er det mer trøkk med band. Men helt personlig synes jeg Betty er vel så god som artist når hun står alene på scenen. Når hun står alene så eier hun scenen, musikken og publikum på en helt spesiell måte. 

Alene er hun STOR!

Før konserten ble det delt ut settliste med teksthefte til publikum. Og jeg ble veldig glad da min favorittsang "På kanten" sto som siste sang på listen. Jeg hadde vel ikke så mye bruk for tekstheftet underveis i konserten. Jeg har hørt så mye på platene at de norske tekstene sitter. Men siden Betty i det siste har begynt å skrive på engelsk, så var det greit å finne de tekstene. Og jeg tok med meg heftet hjem, for å lese engelske tekster. Jeg skal nok lære meg dem også, selv om jeg absolutt synes hun er best på norsk.

Tusen takk for en flott konsert forrige lørdag Betty! Jeg gleder meg til neste gang. Og jeg håper at neste gang blir snart, og gjerne i Kafè Skuret. Det var en flott kveld på et flott sted. En konsert hvor kontakten mellom artist og publikum var veldig god. Og en kveld hvor det var rom for improvisasjon, uforutsette hendelser, ønskelåt og raushet...

Golf

 Sist tante skulle besøke småtrollene, ble det kjøpt med et golfsett til dem. Og det falt helt tydelig i smak. Og i mangel på pent golfvær ute ble utstyret behørig testet inne på stuegulvet.

 At det tidvis var en smule høy kølleføring skal man ikke benekte. Og tante fraskriver seg ethvert ansvar for kommende blåveiser og knuste pyntegjenstander...

 Og stuebordet fungerer også helt fint som golfbane...

Fint besøk

Atter en gang har Frelsesarmeen i Trondheim hatt fint besøk. Denne gang var det Boscombe band of Salvation Army som var innom byen. Og jeg hadde store forventninger foran den konserten de skulle holde i Lademoen kirke. Og skuffet ble jeg ikke!

Som vanlig inntok jeg favorittplassen min på første rad. En posisjon som gjør det mulig for lille meg å ta bilder, uten å få med en mengde bakhoder...hehe... Men samtidig en posisjon som gjør det umulig å få med hele bandet på et bilde... Ja-ja, perfekt blir det aldri.

Jeg skal på ingen måte påberope meg å være noen brassekspert. Jeg hadde vel knapt hørt brass før jeg helt tilfeldig fikk høre Nidaros Brass for tre år siden. Men da falt jeg pladask. Jeg har rett og slett blitt veldig glad i brass. Men jeg har mye å lære om den musikken enda. Og veldig mye av det som for andre er kjente verker, er for meg helt ukjent. Det hender ikke sjelden at jeg kan høre en hel brasskonsert eller en hel cd uten å høre en eneste kjent melodi. Men denne konserten inneholdt mye kjent også for meg. Og i tillegg fikk vi veldig god informasjon om verkene underveis.

Flere av stykkene var inspirert av Bibeltekster. Og det var en flott helhet i det som ble presentert. Det var ikke et tilfeldig sammensatt program. Og det gjorde det hele til en solid og fredfylt konsert.

Det mest magiske for meg denne kvelden var da de spilte Deilig er jorden. En julesang spilt i juni blir spesielt. Det var fantastisk vakkert. Og på en merkelig måte ble det en sang til ettertanke. Spørsmålet jeg ble sittende igjen med er om jorden virkelig er deilig? Jeg ble på en vemodig måte sittende og tenke på mitt liv. Er livet mitt slik jeg vil det skal være? Hvilken retning skal jeg vandre framover? Svarene er vel at jeg elsker livet mitt, og jeg skal fortsette der jeg er nå...

Jentebølge og BCG

Vårens store mål for meg var å gå Jentebølgen, men en kranglete helse satte en stopper for det. Men til tross for at sykdom og medisiner har gjort den siste tiden vanskelig for denne bloggeieren, så ble årets Jentebølge en gledelig opplevelse.


Det var første anledning for meg til å høre det nye bandet BCG live. Og det kunne jeg ikke la gå fra meg. Det var jo noe jeg hadde ventet på så lenge. Forventningene var skyhøye. Og la det være sagt med det samme: jeg ble ikke skuffet!

B for Brøndbo. Godt gammelt bekjentskap det. Og jeg kjente at det var altfor lenge siden jeg har hørt Thomas live nå. Veldig koselig å se ham på scenen igjen.

C for Chand. Som alltid kjekt å høre og se Chand. Det er jo ikke så lenge siden sist. Og jeg håper det ikke blir lenge til neste gang.

G for Grannes. Jeg har hørt mye bra om et band som heter Grannes. Men jeg har aldri hatt anledning til å høre dem live. Så jeg var veldig spent på å høre og se Ronny Grannes på scenen. Og det jeg hørte gjorde meg enda mer nysjerrig på Grannes. Jeg håper det blir en anledning til å høre dem live om ikke så altfor lenge.

BCG!

Tre flotte gutter som leverte en flott konsert. Repertoaret besto av en flott blanding av sangene til Thomas, Chand og Grannes  - altså, stort sett kjente sanger. Ja, også åpnet og avsluttet de konserten med den nye singelen til BCG.

Ellers bestod gårdagens underholdning av at Liv Grete Skjelbred Poire stilte som motivator for jentene som skulle gå eller løpe Jentebølgen. Tare Texum avfyrte startskuddet og Jon Almås hadde jobben som hare.

Etter at jentene var kommet avgårde på årets løp, ruslet jeg bort til Frelsesarmeen for å vente på gode venner som deltok i løpet. På vegen dit ruslet jeg forbi stativene med medaljer. Litt leit at ingen av de medaljene ble min i år. Men det kommer en ny sjanse neste år. Her gir man aldri opp...

Og på vegen til Frelsesarmeen fikk jeg med meg litt ekstra underholdning. Sannelig sto det noen gutter og spilte på oppløpssiden også. Koselig!

Og når mine venner hadde kommet i mål, ventet et flott festdekket bord. At en viss bloggeier koste seg såpass at hun nesten ble for sen til siste bussen hjem sier vel alt om kvelden. Årets Jentebølge ble en opptur også for den som bare tok med seg oppvarminga og festen etterpå...