Førsteinntrykket var at dette var typisk Stage Dolls. Ja, det er ikke vanskelig å kjenne igjen musikken deres - heldigvis. Den særegne lyden er der. Og den er jeg veldig glad i. Det er nye sanger, men god gammel lyd. 25 år etter at Soldiers gun kom ut holder de fortsatt fast ved det kjente og kjære. Og etter alle disse årene treffer de fremdeles ryggmargen hos meg. Likevel er det noe ved denne plata som er annerledes enn de gamle. Kanskje er det jeg som har blitt eldre og mer "grublete" av meg. Jeg vet ikke. Som alltid er det behagelig å høre på Stage Dolls. Men det er noe ved denne plata som også blir litt ubehagelig på en måte. Det er noe med måten tekstene rører meg...
Det er noe ved en del av sangene på denne plata jeg ikke blir ferdig med. Ved første gjennomhøring var det liksom en sånn aha-opplevelse i forhold til budskapet. De virket veldig enkle og lett forståelig. Men det var bare første gang jeg hørte dem. Senere har de tekstene nærmest forfulgt meg. Da tenker jeg spesielt på sangene "Rainin' on a sunny day" , " Where the blacktop ends" og "My strangest friend". Tekster jeg lett kan identifisere meg med, og som uten problemer kan gi meg mange tanker relatert til mennesker jeg har møtt. Men samtidig er det tekster som lar meg sitte igjen med mange spørsmål. Stadig må jeg fram med tekstheftet og lese og gruble. Hva er det egentlig som blir fortalt? Og hva er det som ikke blir fortalt? Hva befinner seg egentlig mellom linjene der? Det blir nesten ubehagelig når sangtekster kryper så til de grader under huden på meg. Men samtidig er det sånt som gjør en plate ekstra god og verdifull...Innimellom får jeg nesten lyst til å filleriste Mr.Flakne som har skrevet de sangene. Det er i grunnen litt ufint å skrive så mye, men samtidig så lite på en gang. Men selv om det kan være både irriterende og ubehagelig, så er det samtidig veldig vakkert. Og jeg er ham evig takknemlig for de sangskattene han har gitt meg. Og jeg undrer meg mang en gang over hva som egentlig bor i en mann som kan skrive som ham...
Etter noen måneder hvor jeg har hørt mye på denne plata har jeg begynt å få et veldig nært forhold til den. Og jeg har en følelse av at jeg kanskje aldri kommer til å bli ferdig med den. Jeg finner noe nytt hver gang jeg hører den. Og de tre sangene jeg har nevnt begynner å bli mine på en merkelig måte. Jeg lurer på hvor i følelsesspekteret mitt denne plata kommer til å bringe meg til slutt. Always og jeg er ute på en reise som jeg ikke aner hvor ender...Jeg kan ikke annet enn si tusen takk til Torstein Flakne og de andre gutta i Stage Dolls. I mine ører er Always det beste albumet dere noen gang har laget.
