Men først må jeg bli ferdig med det som har vært. Året må oppsummeres og tenkes gjennom før jeg kan gå videre. Og ser jeg året under ett, så har det vært et krevende år. Helsa har virkelig ikke vist seg fra sin beste side i 2013. Jeg har nok en gang fått kjenne på hvor tøft det er å ha Lupus. Den utmattelsen som følger sykdommen har vel aldri vært mer påtrengende. Jeg føler jeg har gått gjennom hele året som en søvngjenger. Jeg har vært nødt til å rasjonere kreftene veldig. Har jeg hatt en avtale en dag, så har jeg som regel vært nødt til å velge vekk huslige ting som oppvask og sånt. For både bytur og husarbeid på en dag har vært for mye.
Jeg føler likevel at jeg har kommet et skritt videre. Etter å ha hatt Lupus nesten hele livet, fikk jeg i høst tilbud om et diagnose- og mestringskurs på sykehuset. Og det var veldig nyttig. Det var noen brikker som falt på plass. Det jeg lærte på det kurset, sammen med flere alvorlige samtaler med legen, har fått meg til å forstå at jeg ikke kan fortsette å tøye grensene slik jeg har gjort i alle år. Jeg må en gang for alle innse at jeg må prioritere annerledes. Jeg skal tross alt leve med denne kroppen resten av livet. Og jeg er redd det vil medføre noen vanskelige valg i 2014...
Gullungene Sebastian og Dina Michaela
Men nå har ikke året bestått av bare sykdom og tunge tanker. Det har vært mange lyspunkt også dette året. Jeg har hatt noen fine turer til Oslo i forbindelse med styreverv i Frelsesarmeens kvinner. Der har jeg møtt gode venner. Og på en av turene møtte jeg også gullungene med foreldre. De tok turen fra Vennesla for å møte meg. I juni var jeg på Frelsesarmeens kongress i Oslo. Og den 1.juli satt jeg på toget hjem til Trøndelag. Jeg kommer nok aldri til å glemme den togturen. For det var bursdagen til min eldste søster, min yngste søster lå på fødeavdelingen i Kristiansand og en av mine aller beste venner lå på operasjonsbordet på sykehuset i Trondheim. Og nesten hele togturen satt jeg med en telefon uten dekning... Men alt gikk bra. Jeg fikk gratulert Sigrid med dagen. Jeg ble tante til en helt perfekt Magnus. Og operasjonen til min venninne gikk bra. Det ble en lykkelig dag.
Sigrid og Magnus som begge har bursdag 1.juli.
Og i slutten av juli ble det skikkelig sommerferie på Sørlandet. Det ble noen herlige dager med familie, venner, opplevelser, bading og sommervær. Det var medisin for en syk og sliten skrott. Dager med pur glede og lykke.
Vakker sørlandskyst.
Høsten har ført meg til Hållandsgården i Åre på fellesskapstur for menigheten, Gran på Hadeland på kvinnekonferanse, Oslo på styremøte og Steinkjer på dagstur til min kjære tante. Ja, også kom Natalie og familien nordover i oktober. Barnedåp for lille Magnus sto på programmet. Så ja, det er mye godt å se tilbake på i 2013.
Og alt det jeg ser tilbake på som gode minner fra 2013 handler om mennesker. Mennesker jeg er glad i. Mennesker som gjør livet mitt innholdsrikt og godt.
Dåpsbarnet Magnus og faddere Linda og Kristian.
Avslutningen av året kunne riktignok ikke blitt stort tøffere. For grytekonsertene 2013 er ikke noe jeg ser tilbake på med glede. De siste årene har grytekonsertene vært høydepunktet når året har blitt oppsummert. Slik er det ikke denne gang...
Det er nærmere fire år siden jeg begynte å jobbe med grytekonsertene i Trondheim. Og jeg har hele tiden tøyd egne grenser for å skape noe varmt, trygt, godt og nært. Målet har hele tiden vært å bygge en bro direkte mellom artister og brukere av Frelsesarmeens velferdstjenester i byen. Mitt hjerte har gledet seg stort når det har vært rusmiddelavhengige eller noen av våre barnefamilier blant publikum. Det har vært så konkret og så varmt. Og jeg har i disse årene blitt veldig glad i de artistene som har stilt opp. Noen av dem har jeg jevnlig kontakt med på facebook. Og jeg slår av en prat når jeg møter dem i byen.
Så plutselig er det hele omgjort til en "krigssone". Plutselig er alt omgjort til et kaos...
Det gjorde vondt - veldig vondt. Og det som skjedde med meg kan jeg ikke forklare eller helt forstå. Det må nok en psykolog til for å sette navn på det som skjedde med meg. Da den første boikotten kom var jeg innstilt på å stå løpet ut. Men så åpnet jeg Adresseavisen på nett og fikk slengt i ansiktet en boikott til. Den artisten som gikk til media uten å varsle oss først tok fra meg hverdagen min. Han tok fra meg tryggheten min. Jeg klarte ikke åpne grytekonsertmailen lenger, jeg klarte ikke høre nyheter verken på radio eller tv, jeg klarte ikke lese aviser verken på nett eller i papir. Jeg mistet matlyst og nattesøvn.
Det ble veldig vondt, og veldig vanskelig, å forholde seg til alt som skjedde. Og jeg gikk inn i en boble. Jeg stengte det meste ute. Og valgte å kun forholde meg til det som ble positivt for meg. Det førte til at jeg virkelig fikk se hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg. Jeg bestemte meg for å si ja til alle invitasjoner til sosialt samvær. For jeg forsto at det ikke var godt for meg å mure meg inne (selv om jeg egentlig hadde mest lyst til det). Jeg takket også ja til et tilbud om timer ved samtalesenteret i Salem. Godt å bearbeide ting sammen med noen som står litt utenfor selve kaoset. Og jeg valgte å være åpen om hvordan det var fatt med meg. Jeg har tro på åpenhet også når det gjelder psykisk helse. Jeg har vel aldri opplevd å få så mye støtte og så mye omsorg. Så midt i all smerten kjenner jeg meg ufattelig rik og elsket.
Jeg klarte også å samle krefter nok til å gå på fire grytekonserter. Fire ganger var jeg der og fikk hilst på artister, hilst på fantastiske mennesker som jobber på Julemarkedet og prøvd å gå med vest og bøsse igjen. Et viktig skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt igjen. Men fremdeles har jeg en lang veg å gå før jeg kan si at jeg er psykisk frisk igjen...
En lang veg å gå...
Tre fine julekonserter fikk jeg også med meg i år. Først Levd Liv i Ilen kirke. Dette begynner å bli tradisjon. De reklamerer med en annerledes julekonsert. Og den er annerledes. Elias Akselsen, Børge Pedersen og Betty Stjernen gir hvert år en julekonsert fylt av ettertanke. Ettertanke som er god å ha med seg på vegen inn mot jul.
Den andre var med Sissel Kyrkjebø i Olavshallen. Helt fantastisk. Hun hadde med seg noen gospelsangere fra USA. Og etter den konserten blir gospel aldri det samme igjen for meg. Det skjedde noe med meg under konserten. Det var så vakkert og så fengende. Og jeg følte meg rik da jeg gikk derfra.
Den tredje var med D.D.E i Olavshallen. Denne konserten kom midt i den turbulente tiden med grytekonsertene. Og den konserten var balsam for meg. Når jeg hører og ser de guttene på scenen blir jeg alltid glad. Jeg har i mange år vært glad i D.D.E, og den kjærligheten vokser fra år til år. At jeg år etter år får den konserten som julegave fra gode venner er også noe som varmer. Det har blitt en tradisjon og en gave jeg setter veldig høyt. Så tusen takk Elin og Reidar!
Så ble det jul. Og som vanlig ble det et par dager hos søster Sigrid og familien. Gode og avslappende dager hvor fokus kun var på det som er godt. For hvert år som går blir jeg mer og mer glad i familien min. Uansett hvordan livet mitt utvikler seg både når det gjelder gjøremål og helse, så er familien der som en bauta. Jeg har vært heldig med valget av søsken, svigersøsken og tantebarn! Et skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt ble også tatt der hos søster i jula. Der klarte jeg endelig å se nyhetene på tv igjen. Fremdeles leser jeg ikke aviser. Men det kommer nok med tiden det også.
Ellers har jeg med glede sett vekta gå nedover det siste halvåret. Totalt har jeg gått ned åtte kilo. Og det var en fryd å kunne kjøpe nye bukser til jul. De var to størrelser mindre enn de jeg kjøpte i sommer.
Og den største forandringen i livet mitt i 2013 er at jeg har blitt katteeier. I august flyttet lille Sofie inn hos meg. Og hun har fylt mine dager med glede og frustrasjon - men aller mest med kjærlighet. Jeg har hatt mange katter opp gjennom livet, men ingen har vært i nærheten av henne når det gjelder aktivitetsnivå. Om to dager fyller hun sju måneder. Og fremdeles er det mange kamper som kjempes i vårt hjem. Jeg har vel innsett at hun nok alltid kommer til å være en katt som gjør som hun vil... Men all frustrasjon og alle kamper er glemt når stripedyret kommer for å få kos... Hun har gjort hjemmet mitt til et helt hjem... Hun var brikken som manglet i forhold til å finne ro her hjemme.
Så vil jeg si tusen takk til alle dere som har vært med på å gi livet mitt glede, varme, mening og kjærlighet i det året som har gått. Det er mange av dere som fortjener både takk og mere til. Takk for alt som har vært. Og jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år sammen med dere.
Jeg ønsker dere alle et velsignet godt nytt år.
