En sommer er over...

...og jeg sitter tankefull igjen. Jeg hadde ingen store planer for sommeren, men jeg hadde mange små. Og jeg kan vel best oppsummere sommeren som annerledes... 

Det er gjerne slik her i livet, at ting blir annerledes. Det er vel heller sjelden at ting blir som jeg har tenkt i mitt hode, men det trenger ikke bety at det blir galt - bare at det blir annerledes. Da sommeren kom, hadde jeg planer om å ta noen turer med de turistbåtene som går fra Kristiansand. Det er fantastisk godt å komme seg på sjøen. Men dagene kom, og dagene gikk, uten at det ble noen båttur på meg. Men jeg kom ihvertfall så langt at jeg fikk sett sjøen, og det er ikke verst bare det. Når jeg ser gjennom bildene fra sommeren, så har jeg tydeligvis ikke tatt noen bilder de gangene jeg har vandret langs bystranda, så da får et bilde fra i fjor gjøre nytten... 

Men som et tidligere innlegg viser, så fikk jeg startet sommeren med å gjøre stua mi til et mer sosialt sted. En sofa med plass til gjester. Og gjester har jeg hatt i sommer. Både langveisfarende fra Trøndelag, og kortreiste fra nærområdet. I tillegg var jeg også noen turer på kafé med venner. Jeg besøkte min søster med familie noen ganger. Og jeg besøkte venner. Ja, jeg var også på et asylmottak og spiste middag for første gang i mitt liv. Det er sånne hverdagslige ting som gjør meg glad. Det trenger ikke alltid være de store tingene som skjer.

Jeg hadde også planer om å ta noen turer til andre byer på Sørlandet. Det er slik at jeg kan reise så mye jeg vil med buss i begge Agder-fylkene på månedskortet mitt. Så jeg kan komme meg mye omkring uten å bruke masse penger. Men dagene kom, og dagene gikk, uten at det ble noen spontane utflukter med buss på meg.

Men som mitt forrige innlegg viser, så var jeg så heldig å få bli med til Elgtun en tur. Ja, jeg fikk også bli med venner på en tur til Dyreparken. Jeg var så heldig å få se de nydelige små gepardungene. Jammen hadde jeg lyst til å ta med meg en av de søte kattepusene hjem, men jeg innser at det hadde vært fryktelig dumt av meg... 

Jeg kom meg også på en busstur. Riktignok uten å bruke månedskortet mitt... Men både den bussturen og dagen i Dyreparken skal få sitt eget innlegg. Jeg legger bare et bilde fra den turen her, også får resten komme senere... 

Jeg hadde også planer om å gå mange turer i nærområdet. Kroppen trenger trim. Men helsa har vært såpass dårlig det siste året, at det har blitt langt færre turer enn planlagt. Men de få turene jeg har klart, har jeg satt enormt pris på. Det er så mye vakker natur rundt der jeg bor. Jeg hadde egentlig ikke planlagt noen badetur i sommer. Men et bad i elva ble det likevel. Ikke som planlagt, men veldig godt... 

Jeg hadde også planer om å reise til Trøndelag i månedsskiftet august/september. Men august kom, og august gikk, uten at noen billetter ble kjøpt. Nå er håpet at det kanskje blir tur i slutten av oktober. Men jeg er redd oktober kommer, og oktober går, uten at jeg kommer meg på tur... Kroppen vil ikke være med på noen langtur nå. Og jeg stresser ikke med det. Helsa kommer først. Så får vi bare se hva som skjer. Kanskje legger jeg hele turen på is til neste år. For i februar blir jeg gammeltante for første gang. Og da må jeg nordover for å hilse på den nye verdensborgeren... 

Elgtun

Det er kjekt å ha feriegjester på besøk. Da får man gjort det man ikke gjør til vanlig. Og for et par dager siden tok vi med to av mine tantebarn, og satte snuten mot Byglandsfjord. Et søk på Google hadde ført meg til et sted som heter Elgtun. 

Vi var veldig heldige med tidspunktet vi ankom stedet. Det sto i programmet at det skulle være tur inne i innhegningen kl 13. Så da vi ankom rett før 12, kjøpte vi oss kaffe og vaffel, og skulle sette oss for å vente. Men akkurat da ble vi spurt om vi ville være med inn når kalvene skulle mates. Så da ble Reidar sittende med kaffe og vafler, mens vi andre fikk nærkontakt med to skjønne elgkalver. 

Sebastian var veldig nær den ene kalven, mens Dina syntes det var litt skummelt, og holdt seg på avstand. 

Når det ble tid for å vandre inne i innhegningen, ville frøken Dina helst slippe. Det ble for skummelt for henne. Så hun og jeg satte oss og så på at de andre vandret avgårde. De fikk en omvisning, med mye informasjon om elgene og elgenes liv. Det var to grupper på tur. En gruppe med info på norsk og en med info på engelsk og tysk. 

Og da gruppen med våre forsvant oppi skogen, tuslet Dina og jeg bort til et arbeidsbord, der hun fikk klippe og lime litt. Hun var strålende fornøyd med å få klippe ut sin egen elg, lime den på et ark og dekorere det. Er ikke så mye som skal til for å gjøre henne fornøyd. Det var også mulighet til å få lage sitt eget smykke med elgtann på. Men når hun så elgtanna rynket hun på nesen og takket nei. Hun ville ikke ha noe smykke med tann på... 

Og så ble det foringstid for de store elgene. Det var en morsom opplevelse. Jeg hadde vel i grunnen ikke trodd at jeg noen gang skulle fore en elg med banan. Og jeg hadde vel i grunnen ikke trodd at jeg skulle stå ved siden av en elg og klappe den heller. Jeg som alltid har vært redd elger... 

Minstemann var ikke med på turen. Han koste seg hjemme hos mamma og pappa. Og han ble veldig fornøyd da vi kom hjem med en rosa elg, en pakke kjeks og en flaske brus. Den rosa elgen fikk navnet Reidar. 

I tillegg til nærkontakt med dyrene, kafeteria, souvernirer, klippe- og limeverksted og smykkeverksted, var det også en natursti (som vi rømte fra da det begynte å regne) og en utstilling med en koselig film der. Absolutt et sted jeg ønsker å besøke flere ganger. Dette er et forholdsvis nytt senter. Allerede vel verdt et besøk nå. Og jeg gleder meg til å se hvordan det utvikler seg framover. 

Matmarked

Dagene fyker avsted. Og det er snart ei uke siden det ble arrangert matmarked her i Vennesla. Dagen kom med nydelig vær, og det medførte mye folk ute i sentrum. For et år siden ruslet jeg også på matmarked her, og spiste den gang en vårrull og gikk hjem igjen. Da var jeg såpass ny i bygda, så det var få kjente å finne i folkemengden der. I år var det motsatt. Timene ute på markedet fløy avgårde, mens jeg skravlet med venner og kjente.

Og mitt hjerte banker varmt når jeg finner sånne utstillinger som dette. Kvalitetsvarer på rekke og rad. Kortreist mat og økologisk mat. Og mat laget av ingredienser jeg knapt visste at kunne brukes i matvarer. På sånne steder deles det ut smaksprøver av mange slag. Syltetøy laget av planter som for meg er ukjente. Spekepølser med nye spennende smaker. Og jeg synes utvalget av varer på årets marked var mye bedre enn i fjor.

Jeg elsker også å få smake på ny og spennende mat. En bod med indisk mat får tennene til å løpe i vann. Og det var også thaimat å få kjøpt. Hvis jeg skulle ønske meg noe til neste marked, så er det flere boder med mat fra ulike land. Kanskje noe afrikansk eller noe syrisk eller noe annet spennende... 

Kortreiste jordbær smaker alltid fantastisk. Og når jeg de siste dagene har fått med meg nyhetene om at jordbæråkrene i distriktet er angrepet av gråskimmelsopp blir jeg veldig lei meg. Det betyr mindre jordbær på meg i sommer, men det kan jeg leve med.  Men det betyr store tap for de som dyrker bærene. Og mitt hjerte blør for alle jordbærbøndene som sliter i disse dager... 

Fornyelse...

Noen interiørblogg blir nok denne bloggen aldri. Jeg tilhører nok de som bruker svært lite tid og penger på interiør. Men noen ganger innser selv jeg at en fornyelse er på sin plass. Det startet i grunnen med at jeg trengte en ny sofa. Jeg hadde rett og slett for få sitteplasser. Jeg vil jo så gjerne ha besøk, men når man ikke har sitteplass til mer enn tre-fire personer, så begrenser selskapelighetene seg noe... Dessuten var den gamle toseteren jeg hadde utslitt. Såvidt jeg vet, så var jeg fjerde eieren av den. Noen kjøpte den ny, noen kjøpte den brukt, noen fikk den og deretter ble den gitt til meg. Gjenbruk er helt etter mitt hjerte. Men siden jeg har katt, var det ikke aktuelt å gi den videre fra meg. Nå var den gamle sofaen moden for søppelfyllinga... Og så bortskjemt som jeg er, så har jeg husverter som har tilbudt seg å sørge for å få fraktet den gamle sofaen til siste hvile på fyllinga. 

Så plutselig kom jeg over en buesofa til en grei pris på Kontakten Bruktbutikk. Det var aldri aktuelt å kjøpe en helt ny sofa. Når man har en stripete og rampete katt kjøper man ikke helt ny sofa... Og jeg kan ikke annet enn takke trivelige folk på Kontakten. Jeg fikk hjelp til å frakte sofaen hjem, hjelp til å bære den gamle ut og hjelp til å flytte et hjørneskap. Så plutselig hadde jeg ny sofa, og Stripedyret fant seg umiddelbart til rette i den. 

Men så var det bare det at ny sofa, medførte et nytt behov. Jeg hadde jo bare et bittelite bord, egentlig var det bare et hjørnebord jeg har brukt som salongbord i halvannet år. 

Så da ei venninne tilbød meg en tur til Ikea, var jeg ikke vond å be. Og det ene førte til det andre... 

For i stua mi var det nå engang slik at jeg hadde mellombrunt bord, mørkebrunt hjørneskap, hvit bokhylle, TV-benk i lakket furu og en kommode i ubehandlet furu til å ha radioen på. Selv jeg innså at det kanskje kunne gjøre seg med en liten oppgradering av inventaret.

Så plutselig kom jeg hjem fra Ikea med flere flatpakker. Det var bare å begynne å skru... Og jeg kan stolt fortelle at jeg klarte å montere alt helt selv. Ønsket meg litt mer muskelkraft mens jeg holdt på. Men bortsett fra det, var det bare gøy å sette sammen møblene. 

Den gamle TV-benken, som allerede har gått i arv flere ganger, er gitt videre sammen med det gamle bordet. Veldig kjekt når noen kan bruke det man selv ikke har bruk for lenger. Og den kommoden som skimtes på bildet har fått plass på soverommet. Og en ny TV-benk med plass til både TV og radio pryder nå stua mi, sammen med en ny CD-hylle. Endelig har jeg fått CD-ene mine ut av skapet og opp i ei hylle. Godt å kunne finne igjen de platene jeg har lyst til å spille. 

Og til slutt er jeg veldig fornøyd med å ha kommet fram til en fleksibel og smart løsning i forhold til stuebord. Når man har liten stue er det begrenset hvor stort bord man har plass til. Men ved å sette sammen to bord, har jeg fått en løsning som ikke tar allverden med plass. Og som enkelt kan tilpasses antall gjester. Nå er jeg klar til å ta imot besøk her i min vesle stue. 

Siden dette tross alt er et innlegg om interiør. Så kan jeg opplyse om at den totale fornyelsen kostet den enorme sum av knapt 2000kr. Da har jeg kjøpt sofa, TV-benk, CD-hylle og to bord. Å kjøpe dyrt inventar er nok ikke helt meg... 

Feelgood...

For meg, som stort sett har lest krim de siste årene, har denne våren vært annerledes. Det startet med at jeg ble anbefalt ei bok av Marian Keyes. Og dermed var jeg på "feelgood-kjøret". Så langt har det blitt ni bøker i den sjangeren etter påske. Jeg har en mistanke om at jeg nok kommer til å holde meg til hylla med lettleste, morsomme og litt romantiske bøker på biblioteket ei stund framover.

Noe jeg egentlig aldri har gjort før, er å skrive liste over bøkene jeg leser. Men fant ut at det kunne være moro å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har kost meg med i 2016. 

Og to nye bøker ligger nå her og venter på meg. Det har vært perioder hvor jeg ikke har hatt noe særlig leselyst. Men nå er den tilbake for fullt. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til å ta fatt på dem... 

Ei bok jeg ikke kommer til å lese er "Et helt halvt år" av Jojo Moyes. Rett og slett fordi jeg i går var på kino og så filmen. Jeg er ikke av dem som orker å lese ei bok jeg vet hvordan ender. Men filmen var vel verdt å se. Rørende, morsom og trist... 
Og når man først er på kino med venner, er det koselig med en liten tur på kafé etterpå. Bakte poteter med hvitløksdressing hos Frk.Larsen smakte godt. Dressingen kunne godt vært litt tykkere, men smaken var det ikke noe å si på. o

Tur til Birkeland

I går morges tikket det inn en invitasjon til meg. Ei venninne lurte på om jeg ville være med en tur til Birkeland. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Birkeland er et sted jeg kun har kjørt gjennom en gang. Jeg har aldri hatt noen stopp der. Og hadde egentlig ingen formening om hva det stedet har å by på - annet enn at jeg har ei venninne som bor der. 

Stemninga for dagen ble vel satt allerede i bilen på veg over Honnemyr. Der var det masse fin natur og se på. Og et rådyr løp plutselig over veien foran oss. Heldigvis ikke så nært at det var noen fare for påkjørsel, men nært nok til at vi fikk et vakkert skue.

Første stopp på ferden var ved Mollestadeika. Et tusen år gammelt tre. Så stort, så vakkert og så fullt av verdighet. Man blir ydmyk som menneske når man møter sånne kjemper. 

Ferden gikk videre rundt i sentrumsområdene. Et koselig lite sentrum. Og det fineste var å få se hvilke naturperler de har helt inntil sentrum. Flotte turstier, med gapahuker og grillplasser. Man trenger ikke å være sprek for å få naturopplevelser der. Et par bilder ble tatt ved elva. Det er noe eget ved å komme seg nær vannet. Det gir fred i sjel og sinn. 

Hjemme hos venninna mi fikk jeg se en vakker hage, med busker og blomster av mange slag. Og for første gang i mitt liv har jeg sittet i en lenestol i et hønsehus, mens søte små vaktler spaserte rundt beina mine. Morsomme fugler.

Lunsjen ble spist på berget ved Topdalselva. Der satt vi og så en laksefisker jobbe med å dra i land en laks. Dessverre mistet han fangsten rett før han fikk den på land, så noe laksebilde har jeg ikke. Men vi så flere laks hoppe i elva, mens vi satt der. Så jeg får håpe fiskeren fikk sin fangst til slutt. 

Etter en ny biltur rundt i bygda, ble det middag hjemme hos venninna mi. Og deretter gikk ferden hjemover. Og jammen fikk vi se elg på veg tilbake til Vennesla. Så det ble virkelig en dag med mye flott å se på. Jeg kan ikke annet enn takke for en herlig dag med trivelige folk og mye flott natur. Dagen derpå kan jeg bare fastslå at jeg er heldig og tekknemlig. 

Juhuuu...

Skulle man prøve å blåse liv i denne stakkars bloggen igjen? Ja, det spørsmålet har jeg fått flere ganger det siste halvåret. Noen venner har gitt uttrykk for at de savner mine skriblerier om hverdagen.  Etter mye grubling, så har jeg bestemt meg for å gi bloggen en siste sjanse. Det jeg har grublet over, er om jeg i det hele tatt har noe å dele...

Det har gått halvannet år siden sist jeg var innom her. Og mye har skjedd. Jeg bor fremdeles i vakre Vennesla. Og jeg blir mer og mer glad i denne bygda og menneskene her. Jeg har fremdeles ikke angret på at jeg flyttet. Det tar tid å bygge nettverk på et nytt sted. Men nå begynner det å falle på plass, slik at jeg er trygg i forhold til noen få nære venner, mange bekjente, menigheter og aktiviteter jeg går til.

Lille Sofie Stripedyr har også funnet seg godt til rette her. Hun trives veldig godt som innekatt. Hun har blitt en rolig og fornøyd pus. Liten kan hun nok ikke kalles lenger, med sine seks kilo. Hun er både lang og tykk. Noen utfordringer er det dog med helsa hennes. Hun sliter med matallergi. Så det har blitt litt prøving og feiling for å finne mat hun tåler... Men det ser ut til at vi er på rett spor nå... 

Nå er det bare halvannen uke til det blir sommerferie for skoleungene. Og jeg håper det blir mye ballspill og annen moro med småtrollene framover. Det å være tante er en av de største gavene jeg har fått.

Utenfor kjøkkenvinduet mitt er det nå små kart på ferskentreet. I fjor var første gangen i mitt liv jeg plukket fersken rett fra treet. Og jeg gleder meg veldig til årets frukt blir moden. 

Og på trappa mi står to planter. Jeg er ingen gartner. Jeg synes i grunnen synd i de stakkars plantene som blir med meg hjem. De går den sikre død i møte... Men utrolig nok har jeg klart å holde liv i disse to i tre uker nå... 

Men så var det spørsmålet jeg har grublet over: har jeg noe å dele? Har jeg noe som er verdt å blogge om? Jeg vet ikke, men jeg skal gi det en ny sjanse. Prøve å dele litt mer fra mitt liv med venner og familie - og alle andre som skulle finne glede i å lese om mitt liv...