Kosedag i byen.

En lunsjavtale lokket meg til byen i dag. Og det fine været fikk meg til å dra en time tidligere enn planlagt. Jeg fikk så lyst til å være litt turist i egen by. Etter dagens vandring må jeg bare innrømme at jeg absolutt bør bli flinkere til å bruke byen.

Ingen planer var klare da jeg reiste hjemmefra. Men underveis fant jeg ut at jeg kunne ta bussen ned til Jernbanen og rusle en tur på Fosenkaia. Og så vakkert det var der nede i dag. Jeg er ikke noe glad i bymåkene. Men å rusle langs kaia, se på gamle flotte båter og høre på måkeskrik er herlig. Det ble en skikkelig kosetime der nede i dag.

Jeg satt lenge på en benk der nede, tittet på ildsjeler som jobbet med restaurering av de gamle båtene. Jeg skal ikke påstå at jeg har greie på båter eller båthistorie. Det er fullstendig fremmed grunn for meg. Så noen presentasjon av de ulike båtene får dere ikke fra meg. Heller ingen forelesning om historien om Fosenkaia. Jeg fikk liksom bekreftet at jeg er en landkrabbe da jeg kjente lukta av tjære. Jeg synes det lukter godt jeg. Men det jeg forbinder med tjære er smøring av gamle hoppski av tre. Det lukta tjære av de gamle skiene til pappa...

Deretter gikk ferden innom Frelsesarmeen, for litt skravling. Også var det klart for lunsj og mer skravling. Å sitte på Egon Solsiden og spise reker en solskinnsdag er balsam for sjelen. Det aller beste var selvsagt selskapet. At vi er to gode venner som grubler over mye av det samme, gir rom for den gode samtalen. Jeg kjenner at dette ble en sånn dag jeg virkelig trengte.

Ulempen ved uterestauranter er fjærkledde lunsjgjester. Jeg er ikke så veldig begeistret fugler i matfatet. Men denne vesle kameraten som spiste smuler fra en brukt tallerken var ganske søt...

 En liten bringebærsorbet til dessert smakte helt fortreffelig ute i sola.

Etter noen nødvendige ærend inne på kjøpesenteret ruslet vi over blomsterbrua for å ta bussen hjem igjen. Jo, jeg gleder meg over denne dagen.