Vinterens vakreste eventyr...

...er igang. Ja, i dag startet Finnmarksløpet. Hvert år prøver jeg å få med meg tv-sendingene fra Femundsløpet, Iditarod og Finnmarksløpet. Jeg er en smule hektet på hundekjøring, selv om jeg aldri har prøvd det selv. Jeg blir så facinert av samspillet mellom hunder og kjører. Jeg har vært hundeeier selv, og vet litt om hva en hund krever av tid og arbeid (og det er grunnen til at jeg ikke har noen hund nå...).

Altså, jeg hadde, sammen med min daværende samboer, elghunden Varg. Vi kjøpte ham som valp. Og jeg brukte masse tid og krefter på den hunden. Ja, jeg har til og med vært på utstillinger med ham. Men jeg vil ikke påstå at jeg lyktes helt med dressuren av ham. Etter tre år, hvor jeg var den som brukte mest tid på ham, var han fremdeles veldig flink til å lukke ørene når det passet ham. Hvordan han er i dag vet jeg ikke. For når jeg og min samboer flyttet fra hverandre, lot jeg hunden bli igjen hos ham. Det er også noe ved det å eie hund - å sette hundens beste foran egne følelser. For jeg var veldig glad i ham (og savner ham fremdeles). Men jeg visste at han ville ha det best hos min eks. Man tar ikke en elghund som har bodd hele livet sitt på en gård i skogen, og flytter ham til en liten leilighet i et byggefelt.

Og med mine erfaringer i hundedressur i minnet, har jeg stor respekt for de som driver aktivt med hundekjøring. Det ligger veldig mange timer med målrettet og hardt arbeid bak et godt hundespann.  Det å få mange hunder til å kjøre sammen er fantastisk.

Og da jeg i dag tidlig oppdaget at Finnmarksløpet har egne live-sendinger på nett ble jeg veldig glad. Så formiddagen i dag ble tilbragt foran pc'n. Der fikk jeg fulgt starten på årets løp. Det er i gang. Og jeg gleder meg til å følge både live-sendingene på nett og kveldssendingene på NRK.

Og jeg har fått en rusletur i solskinn i dag også. Jeg innser at jeg aldri blir noen hundekjører. Men jeg gleder meg over å se hundespor i snøen. Enkle hverdagsgleder er også gleder...

Blåse liv...

Ja, kanskje man skulle gjøre et nytt forsøk på å blåse liv i denne forsømte bloggen. Og ja, kvinnedagen er en fin dag å gjøre det på. Nå venter nok folk et innlegg om likestilling og kvinnesak fra meg. For ja, jeg er opptatt av akkurat det. Jeg har denne uka sett flere tv-program som har fått meg til å bli opprørt og kvesse blyanten. Men likevel kjenner jeg at jeg ikke har energi til å gripe tak i det i dag. Jeg har så mye annet å streve med for tiden.  

De som kjenner meg best vet hvorfor det har vært stille her så lenge. Det er slik at når min aktivitet på nettet blir mindre, så er det et tegn på tunge dager... Kroppen min og jeg vil ikke det samme for tiden... Og det er vanskelig å takle. Det gjør vondt når hverdagen handler om å prioritere energien rett. Skal jeg i butikken for å handle, så må oppvasken som regel vente til neste dag - for jeg har ikke krefter til begge deler... Men etterhvert som dagene og ukene går, så venner man seg til det også. Det er utrolig hva man blir fortrolig med.

Og i dag har jeg en god dag, og har benyttet meg av muligheten til å rusle tur i nydelig vintervær. Og i tillegg skal jeg på en 8.marsfest på Frelsesarmeen i kveld. To ting på en dag er en gave i disse tider. Jeg ser at folk lenger sør i landet snakker om vår. Jeg innser at det fremdeles er vinter her midt i landet. Og jeg har vel så ofte sagt at jeg hater vinteren. Men jeg har innsett at det er ikke vinteren det er noe galt med - det er meg det er noe galt med. For innerst inne er jeg veldig glad i vinteren, men jeg har en kropp som hindrer meg i å bruke den. Jeg savner å gå på ski. Jeg savner skogturer med bål, kvikk lunsj og kakao... Men i dag har jeg brukt en time ute i frisk luft og sol... Og det gjør godt for humøret.

Skjærene var ikke spesielt interessert i å møte en turgåer med kamera. Men sporene i snøen var fine. Så fulle av liv. Og de minner om at det ikke er lenge til det går over fra vinter til vår også i denne delen av landet.

Og om noen uker kan også vi ta ibruk hagemøblene våre... Det skal bli godt det...

Snart jul

 Ja, det er snart jul, og jeg er ferdig med det meste som skal gjøres til jul. Julegavene er ferdig pakket, og julebaksten er i bokser. Jeg må innrømme at det meste av baksten ble gjort på Frelsesarmeens julemesse. Alt i boksene på bildet over er kjøpt der. Og det føles helt greit å ha kjøpte hjemmebakte kaker i boks.

Men disse kransekaketoppene har jeg ihvertfall stekt selv. Jeg har prøvesmakt, og de smaker utmerket. Det til tross for at jeg ikke har malt mandlene og blandet deigen selv. Jeg må innrømme at jeg har jukset og kjøpt ferdig deig. Men pytt sann. Jul blir det selv om jeg har jukset litt.

Endelig

Kanskje på tide med et livstegn i denne forsømte bloggen... Og hva er vel bedre enn å starte opp bloggen igjen med å fortelle at årets grytekonserter endelig er i gang. Det er nesten et år siden sist jeg sto ute på Torvet i Trondheim og koste meg med å høre på flotte artister som spilte til inntekt for Frelsesarmeens velferdsarbeid i byen. I det året har det vært mye arbeid og mange brikker som skulle falle på plass. Men nå er vi altså igang igjen. Jeg er utrolig takknemlig overfor alle som stiller opp på ulikt vis, både artistene, arrangørene av Julemarkedet og bøssebærerne. Uten dem hadde det ikke blitt noen grytekonserter. Første artist ut i år var MØLL. For meg et ukjent band. Og jeg var veldig spent på hva som ville møte meg. Men jeg ble definitivt ikke skuffet. Flotte ungdommer med god musikk på repertoaret. Jeg må innrømme at jeg tenkte litt på PELbO når jeg hørte dem. Noe sier meg at MØLL nok er litt inspirert av dem. Og det ser jeg på som et kvalitetstempel. Det er tydelig for meg at dette er et band som vet hva de vil. Jeg gleder meg til å høre mer. Andre artist i år har stått et år på venteliste for å få være med på grytekonsertene. I fjor tok de kontakt med oss etter at vi var fullbooket. Og heldigvis hadde de tålmodighet nok til å vente til i år. Det var godt å høre Bøgdabråk på Torvet i går kveld. God fengende country gjør godt på en iskald desemberkveld. Musikk som gjorde det lett å tråkke takten og holde varmen. Bandet har gitt ut to plater tidligere. Og gårdagens repertoar var hentet fra de to platene. I tillegg fikk vi en smakebit fra den plata som nå er under produksjon. Jeg kan bare si at jeg ser fram til den er på markedet. Og jeg gleder meg til å møte bandet igjen.

Klippe - lime...

...ja, årets julemesse nærmer seg med stormskritt. Det er bare to måneder til Frelsesarmeen i Trondheim skal arrangere årets julemesse. Og mine bidrag til den messen består stort sett av kort av ulike slag. Beholdningen med bursdagskort begynner å bli bra. Og mange har spurt etter bilder av kortene. Julekortene har jeg såvidt begynt med, så de får dere vente litt på. Men her er en del av det som kommer på salg under julemessa. Og i tillegg har jeg med bilder av et par kort som allerede er gitt bort...

Dette kortet med Tingeling på fikk min lille niese, Dina, da vi feiret 3-årsdagen hennes forleden. Hun har ikke fylt tre år enda, men vi måtte ha selskap før hun flyttet fra Trøndelag til Sørlandet. 

Og dette kortet fikk min yngste søster, Natalie, til bursdagen sin. Bildet av pusen er tatt av min andre søster, Sigrid (hun som har bloggen Fotoblikk2). Katten heter Melis, og presenteres nærmere i bloggen til min niese Linda.

Her er nok et kort med bilde som Sigrid har tatt. Det øverste kortet her viser to gode venner på tur...

Og her er også et bilde Sigrid har tatt. Jeg er heldig som får lov til å bruke bildene hennes på kortene mine. Og synes det er viktig at rett fotograf får æren for de fine bildene.

Atter en gang har det gått uker siden siste blogginnlegg. Jeg har absolutt ikke manglet ting å blogge om. Det er vel rett og slett latskap som har skylden for tausheten her i Trønderfår.

Noe av det jeg har fylt dagene med, er å være barnevakt for en liten nevø. Og en av dagene han var hos meg, besøkte vi venner som har kolonihage. En vakker solskinnsdag på et vakkert sted.

Og den vesle pjokken koste seg med å plukke solbær og rips. Det var med stolthet han hadde med seg selvplukkete bær hjem til mamma og pappa.

Og badminton var kjempemoro.

Den kulturelle utskeielsen siden sist var en sommerfest på Frelsesarmeen. Nidaros Brass Band deltok. Og som alltid ble det en fantastisk forestilling.

De nære ting.

I dag tok jeg turen til kafè Skuret på Fosenkaia. En ettermiddagskonsert med Betty sto på programmet.

Erik E. Ingdal Arnøy sto for oppvarminga i dag. Og det ble en varm og nær stund. Ekstra koselig ble det da han hadde sin vesle datter Tyra med seg på scenen.  Han framførte stort sett sanger han har skrevet selv. For meg var det et nytt navn. Og det er et navn jeg kommer til å huske framover.

Så var det klart for Betty Spagetti og Øyvind Pøyvind. Jeg har alltid forventninger når Betty kommer på scenen. Ikke at jeg har forventninger i forhold til hva hun har tenkt å levere - for det vet man aldri. Den dama er full av overraskelser. Og overrasket gjorde hun også i dag. Men jeg har forventninger i forhold til at jeg alltid er fornøyd etter konserten.


Jeg er veldig glad når Betty synger på norsk. Hun er best da. Hennes ærlige og sterke tekster fortjener å komme fram så tydelig som mulig. Og i dag kunne jeg kose meg med den ene flotte teksten etter den andre. Jeg synes også at hun og Øyvind fungerte veldig godt sammen på scenen.


At Betty avsluttet med en skikkelig punkelåt var liksom bare slik det skulle være. Helt herlig å høre på. Men likevel kom den største overraskelsen litt tidligere. Jeg hadde aldri gjettet at hun skulle synge den gode gamle slageren "De nære ting".  Og det føltes som hun sang den til meg - det var det jeg trengte å høre i dag. Tusen takk Betty!