Å være meg...

Mandag skal jeg ha dagens emne i Hjemforbundet (Frelsesarmeens kvinnegruppe) i Trondheim. Da er overskriften "frihet". Og jeg skal snakke om ufriheten som rusmisbruk medfører. Jeg skal fortelle om hvordan det var for meg å vokse opp i et hjem preget av alkoholisme. Jeg skal snakke om hvordan det var å se mine foreldre drikke seg ihjel.

Jeg skal la folk i salen bli kjent med mine foreldre. To fantastisk flotte mennesker. To jeg var, og er, veldig glad i. Men samtidig to mennesker som ble mer og mer avhengig av alkohol, og som ikke klarte å begrense seg før de døde... To mennesker som i edru tilstand var verdens beste foreldre. To mennesker som lærte oss barna folkeskikk, gjestfrihet og varme. Hjemme hos oss var alle velkommen. Det var ingen forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker - alle ble behandlet likt. Hos oss var det en selvfølge å diske opp med det man hadde, når det kom folk på besøk. Og hjemme hos oss tok man seg alltid tid til å prate med de som kom innom. Og det var mye besøk hos oss, til tross for at huset som regel så "bomba" ut, til tross for at alle visste at det var mye drikking og slåssing der. Jeg tror folk følte seg velkomne hos oss. Til tross for...

Mandag skal jeg fortelle om hvordan det var å være seks år å bli storesøster. Da skal jeg fortelle om mamma som ble sent til sykehus i ambulanse. Det var kritisk for både mor og barn. Jeg skjønte ikke stort av det den gangen. Og ikke var jeg hjemme da helvetet startet heller. Jeg var med bestemor på besøk hos naboen. Så det var storebror på åtte som fikk den verste trøkken. I korthet endte ihvertfall lillesøsters fødsel med at pappa drakk seg full, knuste alt som kunne knuses hjemme hos oss og havnet i fyllearresten. Det er et av mine første barndomsminner...

Jeg skal også fortelle hvordan det var å være 16 år og bli storesøster for andre gang. Da kom minstesøster til verden to og en halv måned for tidlig. Hun ble født med hjertefeil. Og hun var vel knapt edru en eneste dag før hun ble født. At hun har blitt en kjekk og velfungerende ung dame er rett og slett det jeg vil kalle et mirakel...


Jeg leste en gang en statistikk som fortalte at halvparten av de barna som vokser opp i et hjem med rusmisbruk blir rusmisbrukere selv. Det vil si at to av oss fire søsknene skulle vært misbrukere selv, men ingen av oss er det. Så til tross for alt det negative som våre foreldre påførte oss, så må det ha vært noe godt i det hele.

Oppveksten har også gjort oss til fire selvstendige mennesker. Vi er fire søsken som møter motgang med å brette opp ermene og gjøre den jobben som må gjøres. Stolthet er ikke en følelse som har en dominerende plass i min sjel, men når det kommer til mine søsken så er jeg veldig stolt.  Men det er viktig å presisere at selv om vi har vokst opp i det samme hjemmet, så har vi likevel fire forkjellige historier å fortelle. Foreldrenes alkoholmisbruk har rammet oss på forkjellig måte, selv om mye også er likt. Jeg skal fortelle min historie. 

Jeg skal også fortelle hvordan det var å være barn og kronisk syk, i et hjem med foreldre som ikke hadde evner til å se at jeg var syk. Ja, det har vært mer enn en kamp å kjempe...

Jeg skal også snakke om den vanskelige friheten jeg fikk den dagen foreldrene mine var borte. I en alder av 27 år skulle jeg plutselig begynne å leve mitt eget liv. Hele livet fram til da hadde vært levd på alkoholoens premisser. Aldri en dag hadde jeg levd uten bekymring for foreldre og småsøsken. Selv om jeg flyttet på hybel som 16-åring, så var hjertet og tankene alltid hjemme hos småsøstrene. Så da den siste av foreldrene var død, og minstejenta trygt bosatt hos den andre søsteren, skulle jeg plutselig være bare meg. Vel, det ble ikke så lett som man skulle tro. For jeg visste jo ikke hvem jeg var. Jeg kjente ikke meg selv - for jeg hadde aldri vært bare meg... Plutselig oppdaget jeg at det var veldig mye jeg faktisk ikke hadde lært om livet. Jeg hadde lært å lage hjemmebrent, men jeg hadde ikke lært å snakke om mine egne følelser... Det ble noen år med prøving og feiling, med seiere og nederlag... Ja, det ble noen år hvor jeg rett og slett lærte meg å leve MITT LIV...

Mandag skal jeg fortelle om det livet, og hvordan det til slutt gjorde meg til en frelsessoldat fylt av tro, håp og kjærlighet.  Jeg skal fortelle om den fantastiske friheten jeg har i dag. Den friheten som gjør at jeg er meg - et menneske som er istand til å elske både Gud og mennesker...