Og nå er jeg glad for at de fremdeles sto framme, slik at jeg kunne flytte dem fra benken ved tv'n til stuebordet. Der står de og lyset på den fineste duken jeg har. Arvegodset etter bestemors tante ble tatt fram i helga. Kun det beste er godt nok når man skal minnes alle dem som på en eller annen måte er rammet av fredagens tragedier.
Men også denne gang tenner jeg lyset mitt for tro, håp og kjærlighet. Jeg tenner lyset for de som har gått bort, for de som sørger, for de som overlevde og jeg tenner det for alle de som fremdeles ikke vet hvor sine kjære er. Og jeg tenner det i takknemlighet over at alle de av mine venner som jobber i nærheten av Regjeringskvartalet er uskadde. Og jeg tenner det i takknemlighet over at den slektningen min som satt på en kafè i nærheten på mirakuløst vis er like hel. Så nært, men likevel langt nok unna...
Og jeg tenner lyset mitt i takknemlighet over at jeg bor i det landet jeg gjør. I et land hvor vi har ledere som viser seg å være veldig gode ledere når katastrofer rammer. Jeg er slett ikke enig med statsministeren i alt når det gjelder politikk. Men i den situasjonen vi har vært og er i nå kunne vi ikke hatt en bedre leder.
Jeg skulle så gjerne vært med og gått i fakkeltog i Trondheim i kveld. Men dårlig helse og regnvær satte en stopper for det. Jeg har likevel fått med meg mye på tv, både fra Trondheim og andre byer i landet vårt. Og jeg kjenner hjertet blir større og større. Det engasjementet og de følelsene som blir vist er helt utrolig. Og det er ikke bare statsminister og andre ledere som holder rørende og ærlige taler. Ungdommer som har vært midt i et drama jeg ikke kan klare å forstå står fram og forteller åpent, ærlig og rolig om det de har vært gjennom. Det gjør inntrykk. De graver seg dypt under huden på meg. Og jeg får bare lyst til å holde rundt dem, klemme dem og beskytte dem mot alt vondt i all framtid. Mennesker skal ikke være nødt til å oppleve sånne ting. Men likefullt hender det at noen blir utsatt for grufulle opplevelser. Jeg har inntrykk av at man ofte møter apatiske eller sinte offer etter voldshandlinger. Men denne gangen møter vi ungdommer som er klare, sterke og bestemte på at ondskapen ikke skal få vinne. Det smitter ihvertfall til meg. Det er med på å gjøre meg enda mer motivert til å møte det onde med det gode...
Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
Men størst blant dem er kjærligheten.
Men størst blant dem er kjærligheten.
Så fint skrevet! Har vært et spesielt samhold blandt folk den siste uka...ukjente kan faktisk sende et lite smil nå...i allefall går det ann å møte blikket til en fremmed nå uten at det er noe galt. Fikk høre fra en engelskmann en gang at "Norway is a cold country, in many ways...". Jeg skjønte godt hvorfor han sa det...jeg har ofte tenkt det samme selv...at nordmenn er kalde. I England ønsker folk deg velkommen når du kommer inn i klesbutikken, og takker deg for besøket selv om du ikke handlet...de kaller deg både "darling og sweetheart"...fremmede kan faktisk snakke til deg på gata uten at det er noe rart i det. Her i landet har jeg nesten følt at folk unngår kontakt med ukjente. Nå kjennes det ut som det er endret...nå er vi mer samlet...vi nordmenn er en enhet...og vi kan gi hverandre et smil selv om vi ikke kjenner hverandre. Nå håper jeg at dette er noe som fortsetter også etter at ting blir normalt igjen...da har det kommet noe veldig godt utav en så tragisk og vond hendelse. Husker en gang jeg var på vei fra byen og inn til sykehuset. En eldre mann kom bort til meg, sa hei og rakk meg hånden sin...må innrømme jeg ble skeptisk for sånt er ikke vanlig...men ok, jeg tok han i hånden, så sa han navnet sitt, smilte og ønsket meg en fin dag. Han slapp hånden min, smilte og sa "Sånn skal det være, tenk hvor fin verden hadde blitt!" Så gikk han glad og fornøyd videre, mens jeg gikk i sjokk videre mot sykehuset. Han har jo helt rett...vi skulle absolutt vært flinkere til å gi et lite smil...det smitter ;-) Håper den forferdelige tragedien kan få nordmenn til å bli mer sånn :-)
SvarSlettFlott innlegg, Anne-Lill og flott kommentar, Natalie ! JEG har ingenting annet å si, men er enig med dere. Jeg er fortsatt apatisk, går i en boble og vet ikke helt hva jeg skal si. Det er en syk verden. Kundene, butikken, byen, alt er forandret og det har vært ei forferdelig tung uke på torvet. Trenger denne frihelga, blir fryktelige påvirket av folks triste energi som har vært rundt meg hele uka... Måtte det gode vinne over det onde !
SvarSlettJeg er sikker på at det gode vinner. Det har jeg trodd i mange år, og det holder jeg fast ved. Jeg håper at denne hendelsen vil få folk til å forstå at livet er for kort til å henge seg opp i bagateller. Jeg håper dette har vært en påminnelse om at det kanskje er på tide å begynne å behandle sine medmennesker med respekt. Noen har litt for lett for å snakke om andre. Kanskje er det på tide å begynne å snakke til dem istedet.
SvarSlettOg jeg synes det er fint at folk har klart å vise følelser i disse dagene. Gråten er sjelens ventil. Det er mye grums som har kommet ut fra mange de siste dagene. Kanskje får vi et Norge hvor det blir mer akseptert å vise følelser framover. Kanskje får vi et samfunn som er mer opptatt av hvordan menneskene har det enn av hvordan de ser ut... Det er lov til å håpe...