Jula 2014

Når jeg sitter her en regnfull dag i januar, så tenker jeg tilbake på en fin jul. Jeg har hatt mange fine julefeiringer i Trøndelag. Fantastiske rolige julaftener hos søster Sigrid. I år var det ingen rolig julaften som ventet. Men jeg gledet meg. Og forventningene ble innfridd.

Det må jo bli bra når man skal feire jul sammen med dette trekløveret. Tre fantastiske unger. Stille er det ikke i nærheten av dem. Men det skal det heller ikke være med tre friske glade barn i huset. Spenningen var til å ta og føle på. Pakkehaugen under treet var stor, barneøynene var store og smilene mange. Tantehjertet smelter av sånt.

Det kom til og med en skikkelig nisse på besøk. Det har jeg ikke bilde av. For hendene mine var fulle av en liten ettåring som syntes nissen var skummel. Men de to største var tøffe. De gav til og med nissen klemmer før han gikk.

Jeg er glad i å lage mat. Men jeg innrømmer glatt at jeg liker enda bedre å komme til ferdig middag - spesielt på julaften. Å få være tante, og se TV og prate med småtrollene mens de andre dekker bord og lager mat er luksus. Maten smakte utmerket og selskapet var topp. Det geniale var at nissen kom før middag. Det gjorde at den verste spenningen hos de små slapp taket, og de klarte å sitte rolig ved bordet.

Sammen med desserten julaften ble kransekaka fra kusine Siren sprettet. Karamellpudding, riskrem og kransekake ble dessert for enhver smak. En spiste bare riskrem, en spiste riskrem med rød saus, en spiste bare rød saus, to spiste karamellpudding og en spiste bare kransekake. Smaken er forskjellig...

Når småtrollene hadde sovnet og vi voksne også begynte å bli trøtte, var det tid for å rusle hjemover. Jeg hadde ikke noe ønske om hvit jul. Men innrømmer glatt at det var vakkert da jeg ruslet gjennom gågata rundt midnatt. Og for aller første gang i mitt liv var jeg på pub på julaften. Kusine var på jobb på puben, og jeg måtte innom og ønske henne god jul.

Første juledag ruslet jeg atter bort til lillesøster. Jeg var invitert på middag denne dagen også. Fløtepudding med masse godt tilbehør sto på menyen. Og etter den tunge kjøttmiddagen julaften smakte det veldig godt. Det ble nok en dag med kos, skravling, tv og barnelatter.

Så ble det et par dager i denne stillingen. En liten forkjølelse meldte sin ankomst. Og det var deilig å bare ligge på sofaen sammen med Stripedyret.

Men mange dager ble det ikke på sofaen. Nevø Mats kom sørover fra Trøndelag. For aller første gang besøkte han Sørlandet. Det virket som han trivdes, og han sa ihvertfall at han kommer sørover igjen til sommeren. Det var veldig koselig å ha ham her noen dager. Savnet etter tanteungene som bor langt unna er der.

Mer god mat ble servert. Den ene dagen ble jeg også overrasket av deilig nylaget kakao da jeg kom dit. En dag fikk jeg taco. Og en dag var vi  på restaurant og spiste kebab. Mye søtsaker ble det også i jula. Så vekta gikk nok litt opp de dagene...

Nyttårsaften ble også feiret sammen med Natalie, familien hennes og sønnen til en kusine. Veldig rolig og koselig feiring. Kjenner at de store nyttårsfeiringene med høy partyfaktor ikke er noe for meg. Ingen av oss hadde kjøpt noe fyrverkeri, men det manglet ikke på lys og smell i nabolaget.

Og på rusletur hjem gikk ferden nok en gang innom puben. Mye mer folk der på nyttårsaften enn på julaften. Men samme gode kusine sto bak disken der. Så da fikk jeg ønsket henne godt nytt år også før jeg ruslet hjem for å starte det nye året sammen med verdens beste Stripedyr.

Advent 2014

Får vel oppdatere slutten av 2014 før jeg begynner å skrive noe om 2015... For aller første gang skulle jeg gå inn i advent her sør. Det ble en fin og annerledes adventstid for meg. Jeg befant meg 90 mil unna grytekonsertene i Trondheim. Men noen meldinger fra gamlebyen fikk jeg. Og det var godt å høre at konsertene gikk sin fredelige gang dette året. Selv gikk jeg inn i en adventstid helt uten faste planer. Ikke en eneste julekonsert sto på programmet. Jeg innrømmer glatt at det var rart og litt vondt å ikke få med seg noen julekonsert med DDE dette året. Men noe må man ofre for å få det bedre på andre områder. Og det ble en fin desembermåned for meg.

Noe av det jeg brukte desember til var å strikke. For første gang på noen år skaffet jeg meg garn og strikkepinne. Savnet etter strikketøyet har vært sårt. Og heldigvis viste det seg at hendene tåler litt strikking igjen. Prosjektet jeg startet på var et lite teppe. Jeg husker ikke hva garnet het, men jeg kommer ikke til å kjøpe samme garntype igjen. For det var slett ikke noe godt å strikke av. Et stort nøste med litt loddent garn i en ull og akryl-blanding... Men resultatet ble et mykt, godt og lett teppe.

På grunn av flyttinga kom jeg sent igang med julekortene dette året. Men jeg kom så godt som i mål med de kortene jeg skulle lage. Det ble vel totalt ca 50 kort som ble sendt avgårde.  De få jeg ikke rakk å lage skal få en nyttårshilsen istedet.

Heldig var jeg også da jeg gikk på besøk til søster Natalie og familien. Jeg kom dit akkurat når pepperkakebakinga sto på programmet. Så da fikk jeg være med og bake sammen med småtrollene. Og heldige meg fikk med meg en liten boks pepperkaker hjem.

Mye julebakst ble det ikke her i huset. Men krumkaker fikk jeg stekt.

Jeg var også den heldige mottaker av tidenes koseligste adventskalender fra Natalie. En liten pose med lilla hjerter i. På hjertene var det skrevet gode og oppmuntrende ord fra henne til meg. Og på mange av hjertene var det hilsninger fra familie og venner. Jeg ble rørt og glad hver dag jeg trakk et nytt hjerte fra posen.

Et par utflukter sammen med Natalie og familien ble det også. En tur til fetter med julehus. Han og kona pynter huset med masse lys utvendig og hundrevis av nisser inne. Får man ikke julestemning ved et besøk der, så får man det aldri. En annen utflukt ble til kusine i Marnardal. Der fikk jeg ikke tatt noen bilder. Men superkoselig var det. Og hjemmebakt kransekake fikk vi med oss hjem.

Et par dager ble også brukt til å prøve å få kjøpt seg nye sko. Det ble to dager med mye frustrasjon. Det er ikke lett å finne sko når man har små føtter. Men til slutt løste det seg. Det ble ikke helt de skoene jeg hadde tenkt meg, men jeg er strålende fornøyd. Og satser på at jeg ikke trenger å kjøpe nye pensko på en stund.

Og som vanlig ble det mange rusleturer. Jeg var heldig og fikk en adventstid mer eller mindre uten snø. Riktignok var det veldig glatt enkelte dager, men da er det bare å brodde seg godt. For hver tur jeg rusler her i Vennesla, jo mer glad blir jeg i min nye hjembygd. Det er vakkert her.

Sommer og høst...

Ja, både sommer og høst har gått siden sist jeg skrev her i bloggen. Jeg kan ikke skylde på at jeg ikke har opplevd noe å skrive om. For dette har virkelig vært et halvår fullt av begivenheter...

Som i fjor gikk sommerferien sørover til vakre Vennesla, og familien der. Men noe var annerledes denne ferien. Noe var sådd i meg etter ferien 2013 - en tanke om kanskje å flytte på meg. Så ferden sørover gikk med vissheten om at en avgjørelse var nær. Dager med føtter i sand og blomster fra barnehand var med på å forme et valg om å flytte til Vennesla.

Feriens høydepunkt var et fantastisk morsomt bursdagsselskap for søstrene mine. Den ene fylte 40 og den andre 30. Herlig kostymeparty sammen med slekt og venner i Vennesla.

Vel hjemme fra ferien ble avgjørelsen om flytting tatt. Flytteesker kom i hus, og med god hjelp av Stripedyret ble ting og tang pakket. Flere lass med søppel ble kastet, masse havnet på loppemarked, noe gitt til familie og venner. Og et passe stort flyttelass ble gjort klart til kjøring.

Et par uker før avreise, fikk jeg besøkt barndomshjemmet på Oppdal. En dag hvor det var åpen gård der. En flott dag sammen med gamle naboer og gode venner. Takk til venner som stilte med transport og trivelig selskap. En gave jeg lever lenge på.

Så kom dagen da ferden gikk sørover. En dag jeg grugledde meg til. 90 mil i bil er ganske drøyt i seg selv. Og når man i tillegg skal ha med seg en katt som knapt nok har sett en bil før, kan det bli en heftig opplevelse. Men frykten ble bare til glede. Stripedyret oppførte seg eksemplarisk hele turen.  Og med en stødig sjåfør bak rattet ble alt bare fryd.

Framme i Vennesla var det bare å få pakket ut flyttelasset igjen.

Så nå er Stripedyret og jeg bosatt i dette vesle huset. Her trives vi veldig godt. Jeg er fylt av takknemlighet overfor alle de som stilte opp for meg i forbindelse med flyttinga. Folk som hjalp meg med å pakke ned, vaske og kjøre vekk. Folk som hjalp meg med å finne et nytt sted å bo. En sjåfør som ordnet rimelig og trygg flyttetransport. Folk som har gitt meg brukte møbler, hentet ting og tang, pakket ut og ordnet ting for meg her sør. Jeg er heldig - og jeg er veldig klar over det. Det finnes ikke ord som kan fortelle hvor glad jeg er for all hjelp jeg har fått de siste månedene. 

Et nytt kapitel i livet har startet. Hva det vil bringe vet jeg lite om enda...

Kosedag i byen.

En lunsjavtale lokket meg til byen i dag. Og det fine været fikk meg til å dra en time tidligere enn planlagt. Jeg fikk så lyst til å være litt turist i egen by. Etter dagens vandring må jeg bare innrømme at jeg absolutt bør bli flinkere til å bruke byen.

Ingen planer var klare da jeg reiste hjemmefra. Men underveis fant jeg ut at jeg kunne ta bussen ned til Jernbanen og rusle en tur på Fosenkaia. Og så vakkert det var der nede i dag. Jeg er ikke noe glad i bymåkene. Men å rusle langs kaia, se på gamle flotte båter og høre på måkeskrik er herlig. Det ble en skikkelig kosetime der nede i dag.

Jeg satt lenge på en benk der nede, tittet på ildsjeler som jobbet med restaurering av de gamle båtene. Jeg skal ikke påstå at jeg har greie på båter eller båthistorie. Det er fullstendig fremmed grunn for meg. Så noen presentasjon av de ulike båtene får dere ikke fra meg. Heller ingen forelesning om historien om Fosenkaia. Jeg fikk liksom bekreftet at jeg er en landkrabbe da jeg kjente lukta av tjære. Jeg synes det lukter godt jeg. Men det jeg forbinder med tjære er smøring av gamle hoppski av tre. Det lukta tjære av de gamle skiene til pappa...

Deretter gikk ferden innom Frelsesarmeen, for litt skravling. Også var det klart for lunsj og mer skravling. Å sitte på Egon Solsiden og spise reker en solskinnsdag er balsam for sjelen. Det aller beste var selvsagt selskapet. At vi er to gode venner som grubler over mye av det samme, gir rom for den gode samtalen. Jeg kjenner at dette ble en sånn dag jeg virkelig trengte.

Ulempen ved uterestauranter er fjærkledde lunsjgjester. Jeg er ikke så veldig begeistret fugler i matfatet. Men denne vesle kameraten som spiste smuler fra en brukt tallerken var ganske søt...

 En liten bringebærsorbet til dessert smakte helt fortreffelig ute i sola.

Etter noen nødvendige ærend inne på kjøpesenteret ruslet vi over blomsterbrua for å ta bussen hjem igjen. Jo, jeg gleder meg over denne dagen.

Tur til Røros.

Det var med forventning og spenning jeg ble med på Frelsesarmeens busstur til Røros i går. Forventninger om å få se noe vakkert. Og spenning i forhold til hva dagen ville bringe.

Første stopp var på Støren. Der ventet dekket bord med rundstykker og wienerbrød. Og det smakte godt før turen gikk oppover dalen i retning Bergstaden. Mangt og mye informativt og morsomt ble spredt via bussens høytalere. Både bussjåføren og vår egen reiseleder spredte både informasjon og godt humør. Jeg er veldig fornøyd med dem begge. Andre stopp ble ved en fantastisk vakker foss. Jeg tror den het Eafossen eller Veafossen - eller noe sånt...? Og på en merkelig måte ble den vesle stoppen der ved fossen dagens høydepunkt for meg. Å stå der, trekke inn de første dragene med frisk fjelluft, se den mektige fossen og høre bruset av den ble magisk. Jeg følte meg veldig hjemme der.

Så ble det stopp ved Falkbergets hjem, Ratvolden. Et vakkert sted med masse historie. Omvisning i både det eldste og det nyeste huset på gården. Og et ønske om å lese Falkberget ble vekt. Jeg kjenner jo mange av fortellingene hans (ikke minst Bør Børson jr). Men har aldri lest noe særlig av ham. Jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe stort.  

 

Å stå ved siden av det gamle skrivebordet til en av landets største forfattere er nesten magisk.  Det kjentes nesten som ånden hans fremdeles var der. Når jeg lukket øynene kunne jeg på et vis høre lyden av en pennesplitt mot papir.

Jeg tror denne karen har hatt bedre tider...

Fra Ratvolden gikk ferden til Røros. Der ventet en deilig lunsj ved Bergstaden Hotel. Nydelig mat, latter og skravling smakte godt. Gode og mette trillet vi nesten over til Frelsesarmeen på Røros. Der var det sangstund og andakt, kaffe og hjemmebakte kaker. Trivelig å se igjen folk der som jeg ikke har sett på et år.

Så bar det avgårde med buss igjen. Fantastisk vakker natur på veg mot Tydal og Selbu. Knudrete fjellbjørk, islagt vann og Sylan gjorde meg fornøyd og varm i hjertet. Jeg bare så og så og så... Og kjente at fjellet gir ro sjelen...

Etter en kaffepause i Tydal gikk ferden tilbake til Trondheim. Og solnedgang ved fjorden er også vakkert. 

I dag er jeg lykkelig for at jeg ble med på den turen. Også er jeg veldig-veldig sliten. Så helgevasken får vente. I dag har jeg ikke tenkt å gjøre noe som helst. Kanskje blir det litt Lahlum ute på verandaen...

Kort og godt...

Jeg blir stadig mer glad i å leke meg med saks, papir, lim og bilder. Og det blir stadig kreert nye kort i kortmakeriet mitt. Jeg er veldig glad min venninne Torhild stadig deler av sin kunnskap om materialer, utstyr og teknikker. Jeg har fremdeles mye å lære innen kortmakerkunsten. 

Jeg kan ikke legge ut bilder av alle kortene jeg lager. Det er ikke alle jeg husker å ta bilde av. Og dessuten vil det bli veldig mye kort og veldig lite annet i bloggen da... 

Bursdagskort til min kjære tante.

Det andre av tre kort jeg lagde til tantes 80-årsdag. Det tredje har jeg visst glemt å ta bilde av.

Et bursdagskort til en god venninne.

Jaktkort som foreløpig ikke har noen bestemt mottaker.

To kort til nevø Sebastian.

Bursdagskort som er solgt.

Bestillingskort til babyshower.

Bursdagskort til svoger Thomas.

Englekort som foreløpig ligger i bunken over kort som er til salgs. 

I år ble det seks konfirmasjonskort. Jeg har bare bilde av fem. Jeg husker ikke alltid å ta bilde av det jeg lager. Men ihvertfall ble ett av kortene gitt bort til en "nevø" og de andre solgt/laget på bestilling. Og jeg er ikke bedre enn at jeg allerede gleder meg til neste års konfirmasjonskort skal lages...

Og hvordan i all verden skulle jeg få laget kortene uten hjelp?

Mimre...

...og bittelitt masse hjemlengsel...

Det er 1.mai. En fridag og en festdag. Her er vinteren tilstede med sine siste krampetrekninger. Og jeg bruker morgenen til å sitte og bla i gamle bilder. Et lite gaveprosjekt er på gang, men det sier vi ikke mer om her (bortsett fra at det ikke har noe som helst med de bildene jeg deler her å gjøre). 

Men når man blar i gamle bilder blir mimrefaktoren høy. Jeg må bare innrømme at de siste månedene har hjemlengselen stadig vokst seg større. Jeg savner mitt kjære vakre Oppdal. Det må være et par år siden sist jeg var der. Og det er altfor lenge.

To av bildene jeg fant var disse fra "Hompliaden". Hvilket år det er tatt vet jeg ikke sikkert. Men siden min søster Sigrid er ca to år på bildene, vil jeg tro det er 1976 eller 1977."Hompliaden" var et årlig skirenn mamma og pappa arrangerte for ungene i grenda. Og det er noe ihvertfall jeg husker som gode barndomsminner. Oppmøtet av både barn og voksne var godt. Og stemningen var god - ihvertfall slik jeg husker det noen og tredve år senere.

Det året disse bildene ble tatt, var Sigrid litt for lita til å delta i skirennet. Men hun var med som publikum, sammen med mamma. 

En liten kuriositet er det at dette opprinnelig var lysbilder. Og fotografen som kopierte bildene over til cd har klart å snu begge bildene. Altså, begge to er speilvendt. Men en dag blir jeg sikkert flink nok i bilderedigering til å snu dem rett veg igjen.

Et annet bilde jeg fant var dette av Nøste. Første katten jeg husker. Jeg var ikke gamle jenta da Nøste kom til oss på gården. Nydelig pus. Det ble etterhvert mange katter opp gjennom barndommen. Men Nøste var den første. Og såvidt jeg husker hadde vi henne i mange år. Det er nok hun som har lagt grunnlaget for at jeg i dag er så glad i katter.

Og nå skal jeg snart vandre ut i vinterens siste krampetrekninger. Først er det åpen kafé på Frelsesarmeen. Deretter blir det konsert med  bl.a hornmusikken og Magne Heimark.