Hils på lille Sofie...

...søte lille pusen min.

Det er seks år siden jeg i forbindelse med et samlivsbrudd lot to katter og en hund bli igjen hos min eks. Jeg hadde ikke hjerte til å ta med meg noen av dyrene. Jeg flytter ikke dyr som lever et godt liv på et småbruk i skogen inn i en liten leilighet i et byggefelt...

Og jeg har siden vært relativt bestemt på at jeg ikke skal ha ny katt eller hund. En hund passer ikke i min livsstil. Og jeg blir litt snufsete av å være i nærheten av katter. Men så var det slik at min nieses katt fikk et kull med unger den 2.juni... Og plutselig hadde tante sagt ja til å ta imot en liten pusefrøken - jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men det ble slik...

Lille Sofie flyttet inn hos meg på søndag. I dag er det onsdag. Og jeg er helt betatt. Det er så mye kos, selskap og moro med å ha en katt i hus. Vesla er veldig kosete og veldig leken. Når turboen er skrudd på er hun både høyt og lavt. Og jeg kan ikke annet enn le av det hele... Kattunger er morsomme skapninger. 

Jeg må også ære de som æres skal. Trine som har bloggen Hverdagsmysterier, er den som kom med navneforslaget Sofie. Så Trine regnes som gudmor til pusekatten. Og min søster Sigrid som har bloggen Fotoblikk2 har tatt dette fine bildet av vesla.

Sommerferie del 1

Etter et par år med lite feriefølelse har jeg tatt det igjen i år. Første del av årets ferie gikk til Oslo og Frelsesarmeens kongress siste helga i Juni. Det ble noen fine dager i hovedstaden. Både med kongress og tid til å møte gode venner. Som så ofte var jeg ikke spesielt flittig med kameraet. Men noen bilder fra lørdagen ble det.

 Det var morsomt å stå på Jernbanetorvet og se Frelsesarmeens skjold beskyttet av en tiger...

På scenen på Jernbanetorvet var det minikonserter med bl.a dette bandet fra Bergen. Jeg tror de heter Motbakkeorkesteret, og er et band som har sitt opphav i rusmiljøet i Bergen. Og med seg som vokalist og trofast støttespiller har de Helge Jordal.

Etter minikonsertene ruslet vi oppover Karl Johan for å ta imot kongresstoget. For meg som er glad i Frelsesarmeen var det med klump i halsen jeg så ridende politi ledsage mine venner nedover gata...

 Og årets tog (tidligere kalt marsj) viste til fulle hvilket mangfold Armeen står for. Fretex var med...

Alle aldersgrupper var med. Her er fanen til "over de 60". Fanen til Fabu (Frelsesarmeens barn og unge) har jeg ikke bilde av.

 Og selvsagt var det hornmusikk å høre når Frelsesarmeen var ute på marsj...

Internasjonale er vi også. Det var flere nasjoner representert i toget. Men Island var nok de mest synlige med sine flagg...

Trivselstiltak, døvearbeid og blindearbeid...

Og Jobben var med. Et flott tiltak for flotte mennesker. Dere kan lese mer om Jobben her. Det at mennesker som sliter får en mulighet til å jobbe er noe som varmer mitt hjerte.

Ellers besto selvsagt kongressen av mange møter. På grunn av helsa var jeg ikke med på alle. Men de jeg fikk med meg var utrolig bra. Vi merket selvsagt at det i år var nye ledere, så de ble litt annerledes enn de forrige årene. Men det betyr ikke at de var verken bedre eller dårligere enn tidligere. Bare at de var annerledes.  Møtene blir naturlig preget av de som leder dem.

Men av alle møtene var det ett som ble veldig spesielt for meg. Det er det møtet bildet over er hentet fra. I programmet sto det at det skulle være historisk seminar. Og siden jeg vet svært lite om Frelsesarmeens historie tenkte jeg at det kunne være nyttig å få med seg. Forventningene i forhold til møtets tittel var at jeg skulle få en faktainnføring om Frelsesarmeen, men det fikk jeg ikke. Så på en måte følte jeg meg litt snytt... Men så var det bare det at møtet i seg selv var veldig bra. Rammene rundt var en utstilling av gamle uniformer, instrumenter, serviser og andre rekvisitter. Og møtet ble holdt fra en gammel talerstol. Det ble historiske tilbakeblikk gjennom flere personer som fortalte om sine minner fra sin tid i Frelsesarmeen. Det ble et rolig og dempet møte, med tydelig forkynnelse og gamle sanger. Og det nådde hjertet mitt. Jeg kan bare si tusen takk for det møtet, selv om jeg fremdeles vet like lite om Frelsesarmeens historie... Jeg fant likevel ut at det finnes et historisk selskap i Armeen, og der har jeg meldt meg inn, så kanskje jeg lærer litt etterhvert...

En skatt...

Ja, en skatt har jeg fått. En perlebrodert pung i Frelsesarmeens farger. Jeg blir alltid glad når jeg får gaver. Men noen gaver har en litt spesiell historie, og det har denne vakre pungen. Den er håndsydd av en hjemforbundsdame i Thika i Kenya. Og alle som kjenner meg vet at Hjemforbundet har en spesiell plass i mitt hjerte. Når jeg ser på denne gaven, ser jeg for meg damene som sitter på møtene der i Thika og lager forskjellige ting de kan selge. På den måten er de med på å gjøre familiens økonomi bedre. Og samtidig kan de glede meg her i Trøndelag...

I Thika bruker de heller ikke papir til å pakke inn gaver i. De syr stoffnett som brukes som innpakning. På den måten begrenser de mengden papiravfall. Og de gjør mottakeren glad. For innpakningen er jo en gave i selv. For selvsagt blir nettet brukt som veske. Og de få gangene jeg har brukt det nettet, har jeg følt meg litt stolt og ydmyk over å være en av de heldige som har et slikt nett... 

Ja, for det er liksom ikke en hvilken som helst gave jeg har fått. Jeg har sett øynene til giverne, og sett den varmen og kjærligheten de øynene har utstrålt. Og giverne er to flotte damer fra Thika i Kenya. De to var nylig på besøk hos Frelsesarmeen i Trondheim. En drøy uke var de her hos oss. Og det er en uke jeg ihvertfall ikke kommer til å glemme.

Jeg er en traust og stiv Trønder, og ble bergtatt av den afrikanske sangen, dansen og rytmene. Jeg ble også fylt av glede over å høre dem fortelle om sitt arbeid i hjemlandet. Jeg ble glad over å høre dem tale og forkynne. Og jeg ble rørt over å få så mange varme klemmer. 

Dessuten hadde jeg veldig godt av å komme litt ut av den boblen jeg ofte føler at jeg lever i. Det gjør godt å møte Frelsesarméfolk fra andre deler av verden. For jeg blir ihvertfall lett fanget av det jeg lever med i hverdagen her i Trondheim. Og da er det godt å få nye impulser - og å bli minnet om at det handler om hele verden. Det gjør godt å lære om hvordan arbeidet drives i ulike deler av verden. Ihvertfall gjør det godt for meg...

La meg presentere de to kvinnene som gjorde så sterkt inntrykk på lille meg: Divisjonsleder for Thika divisjon Major Joyce Mbungu og Slum Corps Sersjant Annah Nyambura Njeru. Flotte varme kvinner som fylte rommet de var i - bare ved å være der. Og når de slapp løs sang, dans og rytmer i tillegg ble det helt fantasisk. Jeg kan ikke annet enn å si tusen takk for at jeg fikk bli kjent med dem. Og jeg håper jeg vil se dem igjen en dag...

Stort sett bruker jeg bare egne bilder i bloggen, men denne gangen må jeg kreditere en annen fotograf. Bildet av Joyce og Annah er det Kari Melby som skal ha æren for.

Må ha det...

...bare MÅ ha det... 

 Ja, i dag havnet jeg i impulskjøpfella. Riktignok trengte jeg ny vannkoker. Men jeg hadde ingen planer om å kjøpe den i dag. Og den fornuftige delen av meg ville normalt vunnet valget om type vannkoker. Men ikke i dag... Jeg kunne fått en som er lettere i vekt, som rommer mer vann og som er billigere. Men denne gangen ble det utseendet som vant. Stiligere vannkoker har jeg aldri sett. Dessuten er kanna i porselen. Så nå kan jeg sjenke tevann fra en ordentlig tekanne...

Lysere tider

Påska startet egentlig ganske tidlig for meg i år. Onsdag før palmehelga dro jeg til Oslo. Grunnen til at jeg reiste var en innkalling til styremøte i Frelsesarmeens kvinner. Jeg er bare vara til styret, men synes det er så interessant at jeg blir glad hver gang jeg blir innkalt.

Når jeg først tar turen sørover pleier jeg å ta noen dager der. Og fine dager ble det. Jeg er så heldig at jeg har gode venner i hovedstaden. Så det ble mye skravling og mye god mat. Iløpet av fem dager fikk jeg spist både norsk, thailandsk, palestinsk og italiensk mat.

Gleden var også stor når lillesøster, Natalie og familien kom en tur til Oslo. Tantes to små gullunger bor så altfor langt unna. Så noen timer sammen med dem er verdifulle. Å tusle nedover Karl Johan med en barnehånd i hver av mine hender er fullkommen lykke.

Og selv om jeg var i hovedstaden og koste meg, så ble ikke palmesøndagens budskap glemt. En gudstjeneste i Templet korps sørget for åndelig påfyll. Jeg er veldig glad i min egen menighet her i Trondheim, men det er også godt å besøke andre menigheter av og til.

Etter hjemkomst har jeg fortsatt mitt vanlige liv, med mye hvile. Noen rusleturer, noen nødvendige gjøremål og mest hvile. Mange soldager, både i Oslo og her hjemme, i det siste har gjort veldig godt for kropp og sjel.

Og jeg kan sitte her første påskedag og se ut på snøen som faller, og kjenne at det har vært en god påske. Møte og påskemåltid på Frelsesarmeen skjærtorsdag, radiogudstjeneste langfredag og i dag. Jo, påsken har fått det rette innholdet.

Påskeaften ble stua mi fylt av gode venner. God mat, brettspill, påskegodt og masse latter. Bedre kan ikke en kveld i påska bli. Og nå på påskedagen kan jeg glede meg over en vakker orkidè og en bukett nydelige roser. Jeg har ikke grønne fingre, så blomster pleier ikke overleve så lenge hos meg, så jeg måtte skynde meg å ta bilde av blomstene i dag.

Og snart er det slutt på påskegodtet. Jeg ser bunnen på skåla nå, og godt er det...

Slipp meg inn...

...kjære nabo. Jeg fryser, så vær så snill og slipp meg inn...

Fine nabopusen som stadig kommer på vinduet mitt for å prøve å lure seg til en lur i en varm sofa...

Lengter mot vår.

Rusleturer i nydelig vintervær gjør godt for kropp og sjel. Det er bare å komme seg ut når sola skinner. Også trekker jeg for gardinene og leker struts når snøbygene kommer. Det er fremdeles vinter her i Trøndelag. Været veksler mellom sol og snø iløpet av timer. Men uansett vet vi at det nærmer seg vår...