DDE synger mitt lille land

Englene mine...

De som følger bloggen min jevnlig husker kanskje å ha sett englene og lyset mitt før. Opprinnelig ble de englene symbolet på familiens to kreftpasienter. Og jeg har stadig tent lys for dem, både for veslejenta som er frisk igjen og onkel som gikk bort. Jeg har liksom ikke klart å sette vekk de englene igjen, selv om de egentlig hører hjemme blant julepynten min...


Og nå er jeg glad for at de fremdeles sto framme, slik at jeg kunne flytte dem fra benken ved tv'n til stuebordet. Der står de og lyset på den fineste duken jeg har. Arvegodset etter bestemors tante ble tatt fram i helga. Kun det beste er godt nok når man skal minnes alle dem som på en eller annen måte er rammet av fredagens tragedier.


Men også denne gang tenner jeg lyset mitt for tro, håp og kjærlighet. Jeg tenner lyset for de som har gått bort,  for de som sørger,  for de som overlevde og jeg tenner det for alle de som fremdeles ikke vet hvor sine kjære er. Og jeg tenner det i takknemlighet over at alle de av mine venner som jobber i nærheten av Regjeringskvartalet er uskadde. Og jeg tenner det i takknemlighet over at den slektningen min som satt på en kafè i nærheten på mirakuløst vis er like hel. Så nært, men likevel langt nok unna...


Og jeg tenner lyset mitt i takknemlighet over at jeg bor i det landet jeg gjør. I et land hvor vi har ledere som viser seg å være veldig gode ledere når katastrofer rammer. Jeg er slett ikke enig med statsministeren i alt når det gjelder politikk. Men i den situasjonen vi har vært og er i nå kunne vi ikke hatt en bedre leder. 

Jeg skulle så gjerne vært med og gått i fakkeltog i Trondheim i kveld. Men dårlig helse og regnvær satte en stopper for det. Jeg har likevel fått med meg mye på tv, både fra Trondheim og andre byer i landet vårt. Og jeg kjenner hjertet blir større og større. Det engasjementet og de følelsene som blir vist er helt utrolig. Og det er ikke bare statsminister og andre ledere som holder rørende og ærlige taler. Ungdommer som har vært midt i et drama jeg ikke kan klare å forstå står fram og forteller åpent, ærlig og rolig om det de har vært gjennom. Det gjør inntrykk. De graver seg dypt under huden på meg. Og jeg får bare lyst til å holde rundt dem, klemme dem og beskytte dem mot alt vondt i all framtid. Mennesker skal ikke være nødt til å oppleve sånne ting. Men likefullt hender det at noen blir utsatt for grufulle opplevelser. Jeg har inntrykk av at man ofte møter apatiske eller sinte offer etter voldshandlinger. Men denne gangen møter vi ungdommer som er klare, sterke og bestemte på at ondskapen ikke skal få vinne. Det smitter ihvertfall til meg. Det er med på å gjøre meg enda mer motivert til å møte det onde med det gode... 

 Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet.
          Men størst blant dem er kjærligheten.

Lys Og Varme...

...er det jeg ønsker å gi der jeg går. Og i disse triste dager er det godt å se at lys, varme og nærhet står sterkt i samfunnet vårt. Ondskapen har vist seg fra sin verste side. Men midt i det hele ser vi at kjærligheten er sterkere enn alt annet...

Denne vakre sangen av Åge blogger jeg spesielt som en hilsen til mine to søstre. To flotte mennesker jeg er veldig glad i.

På en trist dag...

Det ufattelige har skjedd. Fredelige Norge er plutselig ikke så fredelig lenger. Regjeringskvartalet ligger i ruiner etter gårdagens bombeangrep. Sju mennesker mistet livet der. På Utøya ble mer enn 80 unge mennesker drept på AUF's sommerleir. Det finnes ikke ord som kan beskrive tragedien...


Men i dagene som kommer er det viktig å slå ring om det vakre vi har. Det er tid for å ta vare på hverandre. Det kommer ikke noe godt ut av hat. Nå må vi dyrke kjærlighet og samhold - det er det eneste som kan holde mennesker sammen.

Betty 30 år som artist,

Jeg var veldig lei meg da Betty feiret sine 30 år som artist på Stokkøya for en måneds tid siden. Jeg hadde ingen muligheter til å være der. Men desto gladere ble jeg da det dukket opp beskjed om at det ble en feiring på Kafè Skuret i Trondheim også. Selvsagt måtte jeg bli med på det...

Jeg møtte som vanlig opp i god tid. Og fikk en koselig time på en benk utenfor kafèen mens jeg ventet. Møtte et koselig par å skravle med, mens jeg kjente spenningen og forventningen til konserten bygde seg opp. Jeg visste noe stort var i vente. Egentlig litt merkelig å være med på å feire Betty sine 30 år som artist. For det er mindre enn et år siden jeg hørte henne første gang. Så for meg var det vel like mye en feiring av noe nytt og spennende.

Første gang jeg hørte Betty live, var på kanonfestivalen i fjor. Da hadde hun med seg fullt band. Siden har jeg hørt henne på Grytekonsertene uten band. Og denne gangen stilte hun også uten band. Selvsagt er det mer trøkk med band. Men helt personlig synes jeg Betty er vel så god som artist når hun står alene på scenen. Når hun står alene så eier hun scenen, musikken og publikum på en helt spesiell måte. 

Alene er hun STOR!

Før konserten ble det delt ut settliste med teksthefte til publikum. Og jeg ble veldig glad da min favorittsang "På kanten" sto som siste sang på listen. Jeg hadde vel ikke så mye bruk for tekstheftet underveis i konserten. Jeg har hørt så mye på platene at de norske tekstene sitter. Men siden Betty i det siste har begynt å skrive på engelsk, så var det greit å finne de tekstene. Og jeg tok med meg heftet hjem, for å lese engelske tekster. Jeg skal nok lære meg dem også, selv om jeg absolutt synes hun er best på norsk.

Tusen takk for en flott konsert forrige lørdag Betty! Jeg gleder meg til neste gang. Og jeg håper at neste gang blir snart, og gjerne i Kafè Skuret. Det var en flott kveld på et flott sted. En konsert hvor kontakten mellom artist og publikum var veldig god. Og en kveld hvor det var rom for improvisasjon, uforutsette hendelser, ønskelåt og raushet...