Hard to say goodbye...

Siden jeg nå har telt ned til konserten noen dager, får jeg vel følge opp med en liten rapport fra den. Dagen i går var veldig varm her i Trøndelag. Og en stakkars bloggeier var lettere kokt leeeeenge før konserten begynte. Å gå bakken fra Gamle bybro til festningen er nesten selvmord for en giktisk bloggeier. Men jeg kom meg opp. Og fikk meg en hvil i gresset før festivalen begynte.

Oppvarmingsbandene var Tom Rom, Kakke og DeMonica og Explicit Licks. Mye bra å høre der. Morsomt å høre nye lovende band. Og for et hjerte som har elsket trøndersk rock store deler av livet er det gledelig å konstatere at det står bra til med rekrutteringa. Det kommer mer trønderrock i årene framover.

Så dukket Betty Band opp på scenen. Det var også et nytt bekjentskap for meg. Og det var en tøff dame, med tøft image. Og musikken var det skikkelig trøkk i. Det var deilig å stå der og bare kjenne rockehjertet fylles opp. Den dama og bandet hennes satte spor i sjela mi.

Så til slutt kom endelig Stage Dolls på scenen. Litt forsinket pga tekniske problemer. Men den som har ventet i 25 år på å høre dem live, klarer da fint å vente noen få minutter ekstra. Og da de første tonene av Always strømmet mot meg var jeg så absolutt i lykkerus. Til tross for at jeg var helt edru må jeg bare innrømme at jeg dagen derpå ikke husker helt rekkefølgen på alle sangene. Men ganske tidlig i konserten fikk vi Rainin' on a sunny day. Da var ikke tårene langt unna. Det er sangen som blir finere og finere for hver gang jeg hører den. Det har virkelig blitt en av mine hjertesanger.

Det som kanskje overrasket meg mest var Rollin'. En av sangene på nyplata som jeg egentlig har hørt lite på. Den har liksom ikke funnet vegen inn til meg. Men å høre den live gjorde noe med sangen og meg. Riffene og refrenget fra den har liksom surret i hodet mitt store deler av en heller søvnløs natt. Jeg tror knapt jeg har blitt så overrasket over forskjellen på studioversjonen og liveversjonen av en sang før.

At jeg fikk mange av mine favoritter i går gjorde jo bare kvelden perfekt. Et kvart århundre med platene til Stage Dolls ble i grunnen godt oppsummert iløpet av den konserten. Når klokka hadde passert overtid og Hard to say goodbye kom over høytalerne var klumpen i halsen passe stor. Det var hardt å si farvel til Stage Dolls i går kveld. Men da Soldiers Gun runget gjennom natta var det over. Sangen som startet det hele for 25 år siden ble avslutningen. Og jeg var garantert den lykkeligste personen i Trondheim i går. Det var virkelig en gammel drøm som gikk i oppfyllelse.

Det eneste jeg kan klage på i forhold til dagen i går, var at det var veldig dårlig oppslutning av byens befolkning. Det var fryktelig lite publikum der. Og jeg regner med at hele festivalen kommer til å gå med dundrende underskudd. Og jeg blir overrasket om de tøffe initiativtakerne kommer til å prøve på nytt igjen neste år.

Også har jeg lært at man skal se seg for når man trør i gresset på festivaler. For det kan ligge kabler der. Og de kablene kan man tråkke på, og skade seg. Ja, jeg sitter her med en vrikket ankel som er blå og dobbelt så tykk som vanlig. Men jeg ofrer da gjerne en ankel for Stage Dolls eller DDE...

Så må jeg bare beklage, men bloggeieren hadde ikke med seg kamera i går. Det sto fotoforbud på billetten, og da er man da lovlydig. Helt til man oppdager at ingen andre overholder fotoforbudet. Da drar man opp mobilen fra lomma og knipser et par bilder selv også. Og atter en gang blir jeg minnet om at jeg sårt trenger ny telefon. Det skal bestilles ny i dag. For den gamle har ubrukelig kamera, og er generelt gammel og veldig humørsyk. Og en mobil med godt kamera bør man ha når man skal på nye konserter. Denne gangen må jeg bare beklage kvaliteten på de få bildene jeg tok...