Flere grytemusikanter...

Tiden har flydd altfor fort for meg de siste dagene, så jeg har ikke fått oppdatert konsertrekka hver dag. Men man får ta et oppsamlingsheat innimellom...

Tirsdag var det Lise Olden som skulle holde den første konserten. Og siden jeg har hørt henne live tidligere, så visste jeg at det var noe vakkert i vente. Jeg gledet meg veldig til konserten, og ble absolutt ikke skuffet. Og selv om det en kald desember-ettermiddag ikke var så veldig mye folk der, så koste de seg veldig de som var der. Den vakre musikken og den klare stemmen brakte glede og varme i vinterkulden...

Den andre konserten tirsdag var det Frelsesarmeens sangkor og hornorkester som skulle holde. Det er ikke lett å få samlet folk til sånt i desember. Det er en måned hvor det går i ett med grytevakter, matutdeling, besøk, juleavslutninger og mye annet. Så jeg ble veldig glad da det viste seg at det gikk å få samlet nok folk til å ha både kor og hornmusikk på Torvet den ettermiddagen. Og julestemning ble det...

Før, mellom og etter grytekonsertene er det underholdning i lavvoen på Torvet. Og der inne er det to båltrubadurer som sørger for de musikalske bidragene. Og jeg må si de er dyktige begge to. Lisabeth Brekke Sylthe er en av dem. Hun har en utrolig varm og behagelig stemme. Og det er godt å høre sangen hennes fylle Torvet. Kommer hun med plate, så er nok jeg en av de som kommer til å kjøpe den...

Onsdagen hadde jeg gledet meg veldig til. Sommerens utflukt til Kanonfestivalen ga meg et nytt bekjentskap. Og jeg gledet meg veldig til å høre Betty Johnsen igjen. Hun er en artist jeg vil si at er vanskelig å sette i bås når det gjelder sjanger. For hun har et repertoar som spenner fra de vakreste ballader til relativt hard rock. Men uansett hvordan låtene hennes er, så har de alle en tekst med mening. Og det liker jeg. Norske tekster som forteller om livet.


Og jeg ble definitivt ikke skuffet over møtet med Betty og konserten hennes. Jeg fikk møte et hjertevarmt menneske som gav noe av seg selv både på og utenfor scenen. Og publikum likte det de hørte. De var ikke så mange denne dagen heller, men de som var der ble der så lenge Betty var på scenen. Hun klarte å holde dem fast der. At vi også fikk direkteinnslag på radioen under den konserten er jeg også veldig fornøyd med.

Onsdagens andre konsert var med ungdomsgruppa til Åsvang skoles jentekor. Under den konserten fikk vi dessverre litt tekniske problemer på første sangen. Litt problemer i forhold til mikrofoner og vind. Men det ble bedre etterhvert. Og selv om konserten ikke var så lang, så var det et koselig innslag. Jeg har dessverre ikke noe bilde fra den konserten.

Så var det dagen i dag. To gode band ventet. Først ute var The South. Egentlig vet jeg ikke så mye om dem. Annet enn at jeg har hørt dem en gang før. De var oppvarmingsband for The Proclaimers i Mai. Og jeg likte det jeg hørte den gang. Og jeg gledet meg veldig til å høre dem igjen i dag. At gradestokken viste -11 medførte noen fryktelig kalde gitarfingre. Men likefullt leverte de en flott konsert. Jeg koste meg veldig der jeg sto. Og det var litt mer folk enn det hadde vært de to forrige dagene.


En liten utfordring fikk jeg i forbindelse med den konserten. For etter hver konsert er jeg oppe på scenen og takker publikum for frammøte og artistene for innsatsen. Men denne gang var det rigget slik at jeg ikke kunne gå opp via scenetrappen. Og å klatre opp på scenen fra framsiden virket en smule håpløst. Spesielt når man har korte og giktiske bein - og de beina følgelig hadde stivnet i kulden. Da var det greit å se sjefen min på området, og få ham til å ta hånd om den takketalen.

Dagens siste band var Too Far Gone. Gammel bekjentskap. Det var tredje året de stilte på grytekonsert for Frelsesarmeen. Veldig koselig når artister stiller år etter år. Og det var tydelig at folk hadde fått med seg at de skulle spille. For det var bra med publikum på den konserten (særlig med tanke på temperaturen). Og gutta i Too Far Gone leverte, som alltid, en flott konsert. Det eneste som ikke fungerte som det skulle under den konserten var lyset. Det ble mørkt på scenen noen ganger, men heldigvis klarte tekniker å fikse det relativt fort hver gang.