Bob Dylan

Det er søndag, og jeg har havnet på "Dylan-kjøret". Ikke at han er noe nytt bekjentskap for meg. Han er den artisten jeg har fulgt lengst. Ved en tilfeldighet kjøpte jeg kassetten "Shot of love" en gang i 1981. Jeg hadde aldri hørt noe av ham tidligere, men jeg hadde hørt navnet. Og magefølelsen bare sa meg at den kassetten skulle jeg ha. Jeg ble hektet...

"Every grain of sand" er en av sangene på den plata (ja, kassetten er slitt ut for lenge siden, og byttet ut med en cd). Og den har alltid vært (og vil nok alltid forbli) den Dylan-sangen som ligger mitt hjerte nærmest.

Jeg har aldri vært på konsert med ham - de billettene ligger langt over den prisklassen min økonomi tillater. Og på en måte sier magefølelsen at det kanskje er like greit. En fin liten samling cd-er, en dvd om ham og noen bøker jeg har lest er på en måte nok. Jeg har hørt at han egentlig ikke er den helt store live-artisten. Og det gjør at jeg på en måte blir litt redd for å ødelegge det bildet jeg har av ham. For meg er han en stemme på plate, en låtskriver som gir meg frysninger på ryggen og en gåtefull mann. Kanskje er det slik det skal være? Hvorfor ta sjansen på å ødelegge noe som er verdifullt slik det er?