Takk for i år.

Siste dagen av nok et år... Som vanlig er det en tankefull dag for meg... Tankene vandrer bakover til det som har vært. Og tankene vandrer framover mot det som skal komme. Det som har vært har jeg oversikt over. Det som skal komme aner jeg egentlig ingenting om. Jeg har skiftet ut innmaten i den gamle a-planen min. En helt ny kalender er satt inn. Der er bare noen få avtaler skrevet inn foreløpig. En samtaletime, en legetime, et par nyttårsfester og en konfirmasjon er på plass. Utover det er det blanke ark, håp, tro og nye muligheter. Jeg synes det er spennende å vandre inn i et nytt år jeg. 

Men først må jeg bli ferdig med det som har vært. Året må oppsummeres og tenkes gjennom før jeg kan gå videre. Og ser jeg året under ett, så har det vært et krevende år. Helsa har virkelig ikke vist seg fra sin beste side i 2013. Jeg har nok en gang fått kjenne på hvor tøft det er å ha Lupus. Den utmattelsen som følger sykdommen har vel aldri vært mer påtrengende. Jeg føler jeg har gått gjennom hele året som en søvngjenger. Jeg har vært nødt til å rasjonere kreftene veldig. Har jeg hatt en avtale en dag, så har jeg som regel vært nødt til å velge vekk huslige ting som oppvask og sånt. For både bytur og husarbeid på en dag har vært for mye. 

Jeg føler likevel at jeg har kommet et skritt videre. Etter å ha hatt Lupus nesten hele livet, fikk jeg i høst tilbud om et diagnose- og mestringskurs på sykehuset. Og det var veldig nyttig. Det var noen brikker som falt på plass. Det jeg lærte på det kurset, sammen med flere alvorlige samtaler med legen, har fått meg til å forstå at jeg ikke kan fortsette å tøye grensene slik jeg har gjort i alle år. Jeg må en gang for alle innse at jeg må prioritere annerledes. Jeg skal tross alt leve med denne kroppen resten av livet. Og jeg er redd det vil medføre noen vanskelige valg i 2014...

Gullungene Sebastian og Dina Michaela

Men nå har ikke året bestått av bare sykdom og tunge tanker. Det har vært mange lyspunkt også dette året. Jeg har hatt noen fine turer til Oslo i forbindelse med styreverv i Frelsesarmeens kvinner. Der har jeg møtt gode venner. Og på en av turene møtte jeg også gullungene med foreldre. De tok turen fra Vennesla for å møte meg.  I juni var jeg på Frelsesarmeens kongress i Oslo. Og den 1.juli satt jeg på toget hjem til Trøndelag. Jeg kommer nok aldri til å glemme den togturen. For det var bursdagen til min eldste søster, min yngste søster lå på fødeavdelingen i Kristiansand og en av mine aller beste venner lå på operasjonsbordet på sykehuset i Trondheim. Og nesten hele togturen satt jeg med en telefon uten dekning... Men alt gikk bra. Jeg fikk gratulert Sigrid med dagen. Jeg ble tante til en helt perfekt Magnus. Og operasjonen til min venninne gikk bra. Det ble en lykkelig dag. 

Sigrid og Magnus som begge har bursdag 1.juli.

Og i slutten av juli ble det skikkelig sommerferie på Sørlandet. Det ble noen herlige dager med familie, venner, opplevelser, bading og sommervær. Det var medisin for en syk og sliten skrott. Dager med pur glede og lykke. 

Vakker sørlandskyst.

Høsten har ført meg til Hållandsgården i Åre på fellesskapstur for menigheten, Gran på Hadeland på kvinnekonferanse, Oslo på styremøte og Steinkjer på dagstur til min kjære tante. Ja, også kom Natalie og familien nordover i oktober. Barnedåp for lille Magnus sto på programmet. Så ja, det er mye godt å se tilbake på i 2013.

Og alt det jeg ser tilbake på som gode minner fra 2013 handler om mennesker. Mennesker jeg er glad i. Mennesker som gjør livet mitt innholdsrikt og godt. 

Dåpsbarnet Magnus og faddere Linda og Kristian.

Avslutningen av året kunne riktignok ikke blitt stort tøffere. For grytekonsertene 2013 er ikke noe jeg ser tilbake på med glede. De siste årene har grytekonsertene vært høydepunktet når året har blitt oppsummert. Slik er det ikke denne gang... 

Det er nærmere fire år siden jeg begynte å jobbe med grytekonsertene i Trondheim. Og jeg har hele tiden tøyd egne grenser for å skape noe varmt, trygt, godt og nært. Målet har hele tiden vært å bygge en bro direkte mellom artister og brukere av Frelsesarmeens velferdstjenester i byen. Mitt hjerte har gledet seg stort når det har vært rusmiddelavhengige eller noen av våre barnefamilier blant publikum. Det har vært så konkret og så varmt. Og jeg har i disse årene blitt veldig glad i de artistene som har stilt opp. Noen av dem har jeg jevnlig kontakt med på facebook. Og jeg slår av en prat når jeg møter dem i byen. 

Så plutselig er det hele omgjort til en "krigssone". Plutselig er alt omgjort til et kaos...

Det gjorde vondt - veldig vondt. Og det som skjedde med meg kan jeg ikke forklare eller helt forstå. Det må nok en psykolog til for å sette navn på det som skjedde med meg. Da den første boikotten kom var jeg innstilt på å stå løpet ut. Men så åpnet jeg Adresseavisen på nett og fikk slengt i ansiktet en boikott til. Den artisten som gikk til media uten å varsle oss først tok fra meg hverdagen min. Han tok fra meg tryggheten min. Jeg klarte ikke åpne grytekonsertmailen lenger, jeg klarte ikke høre nyheter verken på radio eller tv, jeg klarte ikke lese aviser verken på nett eller i papir. Jeg mistet matlyst og nattesøvn. 

Det ble veldig vondt, og veldig vanskelig, å forholde seg til alt som skjedde. Og jeg gikk inn i en boble. Jeg stengte det meste ute. Og valgte å kun forholde meg til det som ble positivt for meg. Det førte til at jeg virkelig fikk se hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg. Jeg bestemte meg for å si ja til alle invitasjoner til sosialt samvær. For jeg forsto at det ikke var godt for meg å mure meg inne (selv om jeg egentlig hadde mest lyst til det). Jeg takket også ja til et tilbud om timer ved samtalesenteret i Salem. Godt å bearbeide ting sammen med noen som står litt utenfor selve kaoset. Og jeg valgte å være åpen om hvordan det var fatt med meg. Jeg har tro på åpenhet også når det gjelder psykisk helse. Jeg har vel aldri opplevd å få så mye støtte og så mye omsorg. Så midt i all smerten kjenner jeg meg ufattelig rik og elsket. 

Jeg klarte også å samle krefter nok til å gå på fire grytekonserter. Fire ganger var jeg der og fikk hilst på artister, hilst på fantastiske mennesker som jobber på Julemarkedet og prøvd å gå med vest og bøsse igjen. Et viktig skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt igjen. Men fremdeles har jeg en lang veg å gå før jeg kan si at jeg er psykisk frisk igjen...

En lang veg å gå...

Tre fine julekonserter fikk jeg også med meg i år. Først Levd Liv i Ilen kirke. Dette begynner å bli tradisjon. De reklamerer med en annerledes julekonsert. Og den er annerledes. Elias Akselsen, Børge Pedersen og Betty Stjernen gir hvert år en julekonsert fylt av ettertanke. Ettertanke som er god å ha med seg på vegen inn mot jul.

Den andre var med Sissel Kyrkjebø i Olavshallen. Helt fantastisk. Hun hadde med seg noen gospelsangere fra USA. Og etter den konserten blir gospel aldri det samme igjen for meg. Det skjedde noe med meg under konserten. Det var så vakkert og så fengende. Og jeg følte meg rik da jeg gikk derfra.

Den tredje var med D.D.E i Olavshallen. Denne konserten kom midt i den turbulente tiden med grytekonsertene. Og den konserten var balsam for meg. Når jeg hører og ser de guttene på scenen blir jeg alltid glad. Jeg har i mange år vært glad i D.D.E, og den kjærligheten vokser fra år til år. At jeg år etter år får den konserten som julegave fra gode venner er også noe som varmer. Det har blitt en tradisjon og en gave jeg setter veldig høyt. Så tusen takk Elin og Reidar!

Så ble det jul. Og som vanlig ble det et par dager hos søster Sigrid og familien. Gode og avslappende dager hvor fokus kun var på det som er godt. For hvert år som går blir jeg mer og mer glad i familien min. Uansett hvordan livet mitt utvikler seg både når det gjelder gjøremål og helse, så er familien der som en bauta. Jeg har vært heldig med valget av søsken, svigersøsken og tantebarn! Et skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt ble også tatt der hos søster i jula. Der klarte jeg endelig å se nyhetene på tv igjen. Fremdeles leser jeg ikke aviser. Men det kommer nok med tiden det også. 

Ellers har jeg med glede sett vekta gå nedover det siste halvåret. Totalt har jeg gått ned åtte kilo. Og det var en fryd å kunne kjøpe nye bukser til jul. De var to størrelser mindre enn de jeg kjøpte i sommer.

Og den største forandringen i livet mitt i 2013 er at jeg har blitt katteeier. I august flyttet lille Sofie inn hos meg. Og hun har fylt mine dager med glede og frustrasjon - men aller mest med kjærlighet. Jeg har hatt mange katter opp gjennom livet, men ingen har vært i nærheten av henne når det gjelder aktivitetsnivå. Om to dager fyller hun sju måneder. Og fremdeles er det mange kamper som kjempes i vårt hjem. Jeg har vel innsett at hun nok alltid kommer til å være en katt som gjør som hun vil... Men all frustrasjon og alle kamper er glemt når stripedyret kommer for å få kos... Hun har gjort hjemmet mitt til et helt hjem... Hun var brikken som manglet i forhold til å finne ro her hjemme.

Så vil jeg si tusen takk til alle dere som har vært med på å gi livet mitt glede, varme, mening og kjærlighet i det året som har gått. Det er mange av dere som fortjener både takk og mere til. Takk for alt som har vært. Og jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år sammen med dere. 

Jeg ønsker dere alle et velsignet godt nytt år.

Å leve et liv...

...kan være både krevende og vanskelig... Jeg har alltid vært stolt av, og glad i, mine søsken. Og spesielt minstejenta, Natalie, som nok har vært nevnt i bloggen før. Men jeg har aldri vært så stolt av henne som nå... 

Jeg kjenner tårene presse på når jeg tenker på hva hun har vært gjennom hittil i livet. Tårer av fortvilelse, for jeg skulle så inderlig ønske at hun slapp all den motgangen hun har gått gjennom. Og tårer av glede og stolthet fordi at hun har blitt et så flott menneske, til tross for et fryktelig utgangspunkt. 

Jeg husker så godt fortvilelsen da mamma gikk på fylla hver eneste dag gjennom svangerskapet da hun ventet lille Natalie. Jeg hadde jo hørt at det var farlig for barnet at mamma drakk. Men jeg visste ikke hvor farlig, jeg var jo egentlig bare et barn selv. Jeg husker en liten baby, som alle sa var så sterk og aktiv der hun lå i kuvøsen. Den gang skjønte jeg ikke at det var abstinenser som slet i den vesle kroppen. Jeg vet det nå... Men mirakuløst kom veslejenta fra det uten annet enn en hjertefeil, som heldigvis ble oppdaget og operert da hun var 10 år. 

Og jeg husker også ei lita jente på 7 år som sørget på sin egen måte da pappa døde. Hun var ei pappajente, som ikke forsto hvor syk pappa var. Og de negative opplevelsene ved å ha en voldelig alkoholiker til far gikk i glemmeboken hennes. Det ble fortrengt, fornektet og glemt. Det gjorde det ikke for oss tre andre, som var ti, seksten og atten år eldre enn henne. 

Så husker jeg ei jente på 11 år som hadde vært alene med mamma da hun plutselig fikk hjerteinfarkt og døde. Ingen barn skulle opplevd noe sånt. Men hun reagerte på sin måte. Snakket veldig mye om det som skjedde akkurat da mamma døde. Men igjen gikk negative opplevelser i glemmeboken. Fortrengt, fornektet og glemt. I mange år nektet hun å høre sannheten om mamma og pappa. Begge fikk en glorie på seg i Natalies liv... 

Men for et par år siden begynte det å skje noe. Hun begynte å spørre, hun begynte å lytte og hun begynte å huske. Hun begynte å skrive bok om sin oppvekst med alkoholiserte foreldre. En periode var hun fast bestemt på å gi ut boka, nå er hun litt mer i tenkeboksen. Og det er greit. Sånne ting bør ta tid. 

Og for ikke så lenge siden fikk hun tak i mappa si fra barnevernet på Oppdal. Noe jeg forsøkte et par år etter mammas død. Men for oss største ungene var det ikke noen mappe å finne. For det var ingenting av det vi opplevde som var loggført noe sted. Ikke engang lensmannen hadde loggført alle besøkene han hadde hjemme på gården hos oss da vi var barn. Men for Natalie var det levert inn bekymringsmeldinger. Så hun har sin mappe. Og den har hun lest godt og grundig. Og jenta som i mange år har fornektet og fortrengt har begynt å huske ting. Hun har begynt å forstå ting. Nå kan hun fortelle om episoder forårsaket av en sint og voldelig far. Nå kan hun forteller om ganger mamma manipulerte og løy. Nå kan hun fortelle om smerte hun har kjent, men som har vært lagret i underbevisstheten... Det er sånt som gjør vondt og godt på en gang. 

 Jeg er stolt av jenta mi, som har gjort en kjempejobb med å få på plass de bitene hun manglet i livet sitt. Nå har hun fått svarene hun lette etter. Og hun har klart det uten å bli bitter. I likhet med oss andre klarer hun å skille mellom de gode menneskene mamma og pappa var, og de monstrene de ble når de drakk. Og hun klarer å se at det var grunner til at de ble alkoholikere. For det var store sorger de druknet i alkohol. Som hun sa det så fint her for et par dager siden; det finnes bare ofre i denne saken. Det er ingen stor stygg ulv som har skyld i problemene. Det handler bare om mennesker som har strevd med å mestre livene sine. 

Jeg er stolt av jenta mi, som har jobbet seg gjennom dette i tillegg til at hun har hatt en kreftsyk datter og en mann med store helseproblemer. Hun har vært nødt til å være sterk nok for hele familien når de tøffeste takene har vært. Og enda står hun trygt på føttene sine. Hun er en god mor for sine tre nydelige barn. Hun er en god støtte for sin mann, mens han jobber med å bli frisk.  Og fremdeles har hun meningers mot. Jeg er slett ikke enig med henne i alt. Men jeg har stor respekt for hennes meninger. Fremdeles har hun et hjerte som banker hardt for de som sliter og har det vondt, fremdeles er hun den første til å tilby seg å hjelpe hvis noe må gjøres, fremdeles er hun bare god. Og midt oppi alt annet som kreves av henne jobber hun hardt med å få sitt eget lille firma til å bli et levebrød. Tøffe jenta!

Jeg skulle så inderlig gjerne hatt henne og den fine familien hennes nærmere. Men jeg håper og tror at familien sørpå tar godt vare på henne i denne vanskelige tiden. For jeg vet av erfaring at når man har jobbet seg gjennom barndommen og ungdommen og voksenlivet som alkoholikerbarn, så trenger man venner og familie som hjelper til med å fylle opp energilagrene igjen. Man blir veldig sliten av å jobbe seg gjennom all dritten, lete etter svarene, og forstå sammenhengene. Og da trenger man først og fremst noen å le sammen med...

Jeg er stolt av deg, Natalie. Og veldig-veldig glad i deg.

Sommerferie del 2

Fredag 19.juli kom niese Linda og hentet meg. Sommerferiens andre del startet. Og på veg fra meg til henne møtte vi denne gjengen. Og de passer jo fint inn i Trønderfår de...

Hjemme hos Linda og hennes samboer Kristian fikk jeg hilst på lille Sofie for første gang. Da var det bestemt at hun skulle bli min. Men navnet var ikke klart på det tidspunktet. Det ble ihvertfall kjærlighet ved første blikk fra min side. Jeg er ikke overbevist om at det var gjensidig der og da. Jeg tror det ukjente mennesket var litt skummelt...

Etter at vi hadde hentet Kristian, gikk ferden til Lundamo for å hente Sigrid. Og så var vi fire klare for en lang natt i bil. Turen sørover gikk veldig greit. Vi hadde noen små og regelmessige pauser ved diverse bensinstasjoner. Ungdommene byttet på å kjøre, mens vi to halvgamle sløvet i baksetet. Og vi var framme i Vennesla et par timer tidligere enn planlagt. Jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle ringe og vekke fetter Arvid kl 5 om morgenen, men det gjorde jeg... Vi skulle få låne huset til ham og kona, så da måtte han vekkes... Og jeg er veldig takknemlig for at vi fikk låne huset. Det var en super feriebolig!

Etter noen timers søvn, gikk ferden til familien i Øvrebø. Det var godt å se igjen Natalie, Thomas og ungene. Ja, også fikk vi endelig hilse på lille Magnus. Den store lille gutten rakk å bli 20 dager gammel før jeg fikk møte ham. Og det var absolutt feriens høydepunkt. Det er noe spesielt ved å ønske et nytt familiemedlem velkommen til verden...

Og selvsagt var det stas å få noen dager sammen med Dina og Sebastian igjen. Blir mye savn når ungene bor så langt unna.

Søndagen hadde Natalie trommet sammen til grillparty for hele slekta. Og det var fantastisk moro å møte igjen masse slekt. Ja, og det var mange der jeg ikke hadde møtt før også. Største overraskelsen var nok at slektas eldste, vår tante på noen og åtti år, møtte opp. Vi hadde ingen anelse om at hun skulle komme. Og med tanke på alder og helse var det vel ikke noen som trodde hun ville ta turen til parken den dagen. Men vi fikk oss en gledelig overraskelse.  Jeg tok ikke mange bildene den dagen. Og av de få jeg tok, er det bare dette av Magnus jeg kan publisere her i bloggen. Jeg legger ikke ut bilder av andre uten samtykke (med mindre det er bilder fra offentlige arrangementer). Men den lille kule gutten med smokk, solbriller og andecap er en fin representant for slektstreffet.

 Mandag var det tid for å bli litt kjent i Kristiansand sentrum. Noe av det første jeg ser etter at bilen er parkert er dette huset. Ja, jeg synes alltid det er moro å se Frelsesarmeen når jeg er på reisefot.

På rusletur mot Bystranda skulle disse fire fotograferes. De to minste fant sin egen vri på poseringen...

Dina overvant sitt snev av vannskrekk i plaskebassenget hjemme. Kusine Linda sørget for å vise henne at det ikke er noe farlig å bade. Og resten av ferien var Dina et eneste stort smil hver gang hun fikk anledning til å vasse eller bade. Her på Bystranda sammen med Bestemor Sigrid.

Tirsdag sto Dyreparken for tur. Der gikk vi sammen hele gjengen i begynnelsen. Og samlet var vi da denne flotte løven viste seg fram. Men da de sprekeste la turen mot tigrene og ulvene, tuslet vi andre i retning Abrahavn hvor kaptein Sabeltann sitt skip var ventet. På veg dit gikk vi innom apene. Julius hadde en lat dag, og var ikke veldig interessert i å vise seg fram. Men en liten mini-ape tok seg tid til å posere en liten stund...

Nede ved Abrahavn valgte tante å stå i skyggen og passe vogna med lille Magnus, mamma og pappa fulgte Dina og Sebastian bort til havna for å vente på skuta. Og sånn etterhvert ble gjengen samlet igjen. Men da de andre var klare for tivoli og tømmerrenne og sånt var jeg sliten, og ringte etter fetter Arvid som hentet meg.  

På Høvåg caming sørget Arvid og Liv for at jeg fikk hvilt føttene. Og etterhvert kom Sigrid, Linda og Kristian for å hente meg. Da fikk vi servert nydelig grillmat. Og utpå kvelden ble det en liten rusletur rundt på plassen. En tur nedom fjæra ble det også. Og det er noe spesielt å kjenne lukta av sjø og saltvann.

Onsdag gikk ferden til kusine Torhild. Der ble vi hele dagen. For trønderske landkrabber var det nesten som å komme til et paradis. Sol, varme og basseng i hagen. Det ble hopping, ballkrig, svømming, latter og moro. Lille Magnus fikk på seg badebleie og testet vannet sammen med Bestemor og Linda. Håper han blir vant til å bade allerede som liten.

Sebastian hadde mer enn et snev av vannskrekk. Men iløpet av den dagen fant også han ut at vann er moro. Hurra for gutten vår!

Selv hadde jeg ikke med meg badetøy. Hadde ingen planer om å bade. Men fristelsen ble for stor, så til slutt hoppet jeg uti bassenget med T-skjorte og capri på. Og neste sommer skal det investeres i badedrakt. For dette var moro!

Torsdag reiste resten av trønder-gjengen hjemover. Og jeg flyttet fra fetters hus for å tilbringe feriens siste dager hos Natalie og Thomas. Noe av det vi brukte tid på der var å spille Kubb. Mye moro med noen treklosser. Jeg hadde også et par dager hvor jeg var ute sammen med gode venner. Blant annet var jeg på en båttur som skal få et eget innlegg.

Hils på lille Sofie...

...søte lille pusen min.

Det er seks år siden jeg i forbindelse med et samlivsbrudd lot to katter og en hund bli igjen hos min eks. Jeg hadde ikke hjerte til å ta med meg noen av dyrene. Jeg flytter ikke dyr som lever et godt liv på et småbruk i skogen inn i en liten leilighet i et byggefelt...

Og jeg har siden vært relativt bestemt på at jeg ikke skal ha ny katt eller hund. En hund passer ikke i min livsstil. Og jeg blir litt snufsete av å være i nærheten av katter. Men så var det slik at min nieses katt fikk et kull med unger den 2.juni... Og plutselig hadde tante sagt ja til å ta imot en liten pusefrøken - jeg skjønner ikke helt hvordan det skjedde, men det ble slik...

Lille Sofie flyttet inn hos meg på søndag. I dag er det onsdag. Og jeg er helt betatt. Det er så mye kos, selskap og moro med å ha en katt i hus. Vesla er veldig kosete og veldig leken. Når turboen er skrudd på er hun både høyt og lavt. Og jeg kan ikke annet enn le av det hele... Kattunger er morsomme skapninger. 

Jeg må også ære de som æres skal. Trine som har bloggen Hverdagsmysterier, er den som kom med navneforslaget Sofie. Så Trine regnes som gudmor til pusekatten. Og min søster Sigrid som har bloggen Fotoblikk2 har tatt dette fine bildet av vesla.

Sommerferie del 1

Etter et par år med lite feriefølelse har jeg tatt det igjen i år. Første del av årets ferie gikk til Oslo og Frelsesarmeens kongress siste helga i Juni. Det ble noen fine dager i hovedstaden. Både med kongress og tid til å møte gode venner. Som så ofte var jeg ikke spesielt flittig med kameraet. Men noen bilder fra lørdagen ble det.

 Det var morsomt å stå på Jernbanetorvet og se Frelsesarmeens skjold beskyttet av en tiger...

På scenen på Jernbanetorvet var det minikonserter med bl.a dette bandet fra Bergen. Jeg tror de heter Motbakkeorkesteret, og er et band som har sitt opphav i rusmiljøet i Bergen. Og med seg som vokalist og trofast støttespiller har de Helge Jordal.

Etter minikonsertene ruslet vi oppover Karl Johan for å ta imot kongresstoget. For meg som er glad i Frelsesarmeen var det med klump i halsen jeg så ridende politi ledsage mine venner nedover gata...

 Og årets tog (tidligere kalt marsj) viste til fulle hvilket mangfold Armeen står for. Fretex var med...

Alle aldersgrupper var med. Her er fanen til "over de 60". Fanen til Fabu (Frelsesarmeens barn og unge) har jeg ikke bilde av.

 Og selvsagt var det hornmusikk å høre når Frelsesarmeen var ute på marsj...

Internasjonale er vi også. Det var flere nasjoner representert i toget. Men Island var nok de mest synlige med sine flagg...

Trivselstiltak, døvearbeid og blindearbeid...

Og Jobben var med. Et flott tiltak for flotte mennesker. Dere kan lese mer om Jobben her. Det at mennesker som sliter får en mulighet til å jobbe er noe som varmer mitt hjerte.

Ellers besto selvsagt kongressen av mange møter. På grunn av helsa var jeg ikke med på alle. Men de jeg fikk med meg var utrolig bra. Vi merket selvsagt at det i år var nye ledere, så de ble litt annerledes enn de forrige årene. Men det betyr ikke at de var verken bedre eller dårligere enn tidligere. Bare at de var annerledes.  Møtene blir naturlig preget av de som leder dem.

Men av alle møtene var det ett som ble veldig spesielt for meg. Det er det møtet bildet over er hentet fra. I programmet sto det at det skulle være historisk seminar. Og siden jeg vet svært lite om Frelsesarmeens historie tenkte jeg at det kunne være nyttig å få med seg. Forventningene i forhold til møtets tittel var at jeg skulle få en faktainnføring om Frelsesarmeen, men det fikk jeg ikke. Så på en måte følte jeg meg litt snytt... Men så var det bare det at møtet i seg selv var veldig bra. Rammene rundt var en utstilling av gamle uniformer, instrumenter, serviser og andre rekvisitter. Og møtet ble holdt fra en gammel talerstol. Det ble historiske tilbakeblikk gjennom flere personer som fortalte om sine minner fra sin tid i Frelsesarmeen. Det ble et rolig og dempet møte, med tydelig forkynnelse og gamle sanger. Og det nådde hjertet mitt. Jeg kan bare si tusen takk for det møtet, selv om jeg fremdeles vet like lite om Frelsesarmeens historie... Jeg fant likevel ut at det finnes et historisk selskap i Armeen, og der har jeg meldt meg inn, så kanskje jeg lærer litt etterhvert...

En skatt...

Ja, en skatt har jeg fått. En perlebrodert pung i Frelsesarmeens farger. Jeg blir alltid glad når jeg får gaver. Men noen gaver har en litt spesiell historie, og det har denne vakre pungen. Den er håndsydd av en hjemforbundsdame i Thika i Kenya. Og alle som kjenner meg vet at Hjemforbundet har en spesiell plass i mitt hjerte. Når jeg ser på denne gaven, ser jeg for meg damene som sitter på møtene der i Thika og lager forskjellige ting de kan selge. På den måten er de med på å gjøre familiens økonomi bedre. Og samtidig kan de glede meg her i Trøndelag...

I Thika bruker de heller ikke papir til å pakke inn gaver i. De syr stoffnett som brukes som innpakning. På den måten begrenser de mengden papiravfall. Og de gjør mottakeren glad. For innpakningen er jo en gave i selv. For selvsagt blir nettet brukt som veske. Og de få gangene jeg har brukt det nettet, har jeg følt meg litt stolt og ydmyk over å være en av de heldige som har et slikt nett... 

Ja, for det er liksom ikke en hvilken som helst gave jeg har fått. Jeg har sett øynene til giverne, og sett den varmen og kjærligheten de øynene har utstrålt. Og giverne er to flotte damer fra Thika i Kenya. De to var nylig på besøk hos Frelsesarmeen i Trondheim. En drøy uke var de her hos oss. Og det er en uke jeg ihvertfall ikke kommer til å glemme.

Jeg er en traust og stiv Trønder, og ble bergtatt av den afrikanske sangen, dansen og rytmene. Jeg ble også fylt av glede over å høre dem fortelle om sitt arbeid i hjemlandet. Jeg ble glad over å høre dem tale og forkynne. Og jeg ble rørt over å få så mange varme klemmer. 

Dessuten hadde jeg veldig godt av å komme litt ut av den boblen jeg ofte føler at jeg lever i. Det gjør godt å møte Frelsesarméfolk fra andre deler av verden. For jeg blir ihvertfall lett fanget av det jeg lever med i hverdagen her i Trondheim. Og da er det godt å få nye impulser - og å bli minnet om at det handler om hele verden. Det gjør godt å lære om hvordan arbeidet drives i ulike deler av verden. Ihvertfall gjør det godt for meg...

La meg presentere de to kvinnene som gjorde så sterkt inntrykk på lille meg: Divisjonsleder for Thika divisjon Major Joyce Mbungu og Slum Corps Sersjant Annah Nyambura Njeru. Flotte varme kvinner som fylte rommet de var i - bare ved å være der. Og når de slapp løs sang, dans og rytmer i tillegg ble det helt fantasisk. Jeg kan ikke annet enn å si tusen takk for at jeg fikk bli kjent med dem. Og jeg håper jeg vil se dem igjen en dag...

Stort sett bruker jeg bare egne bilder i bloggen, men denne gangen må jeg kreditere en annen fotograf. Bildet av Joyce og Annah er det Kari Melby som skal ha æren for.

Må ha det...

...bare MÅ ha det... 

 Ja, i dag havnet jeg i impulskjøpfella. Riktignok trengte jeg ny vannkoker. Men jeg hadde ingen planer om å kjøpe den i dag. Og den fornuftige delen av meg ville normalt vunnet valget om type vannkoker. Men ikke i dag... Jeg kunne fått en som er lettere i vekt, som rommer mer vann og som er billigere. Men denne gangen ble det utseendet som vant. Stiligere vannkoker har jeg aldri sett. Dessuten er kanna i porselen. Så nå kan jeg sjenke tevann fra en ordentlig tekanne...

Lysere tider

Påska startet egentlig ganske tidlig for meg i år. Onsdag før palmehelga dro jeg til Oslo. Grunnen til at jeg reiste var en innkalling til styremøte i Frelsesarmeens kvinner. Jeg er bare vara til styret, men synes det er så interessant at jeg blir glad hver gang jeg blir innkalt.

Når jeg først tar turen sørover pleier jeg å ta noen dager der. Og fine dager ble det. Jeg er så heldig at jeg har gode venner i hovedstaden. Så det ble mye skravling og mye god mat. Iløpet av fem dager fikk jeg spist både norsk, thailandsk, palestinsk og italiensk mat.

Gleden var også stor når lillesøster, Natalie og familien kom en tur til Oslo. Tantes to små gullunger bor så altfor langt unna. Så noen timer sammen med dem er verdifulle. Å tusle nedover Karl Johan med en barnehånd i hver av mine hender er fullkommen lykke.

Og selv om jeg var i hovedstaden og koste meg, så ble ikke palmesøndagens budskap glemt. En gudstjeneste i Templet korps sørget for åndelig påfyll. Jeg er veldig glad i min egen menighet her i Trondheim, men det er også godt å besøke andre menigheter av og til.

Etter hjemkomst har jeg fortsatt mitt vanlige liv, med mye hvile. Noen rusleturer, noen nødvendige gjøremål og mest hvile. Mange soldager, både i Oslo og her hjemme, i det siste har gjort veldig godt for kropp og sjel.

Og jeg kan sitte her første påskedag og se ut på snøen som faller, og kjenne at det har vært en god påske. Møte og påskemåltid på Frelsesarmeen skjærtorsdag, radiogudstjeneste langfredag og i dag. Jo, påsken har fått det rette innholdet.

Påskeaften ble stua mi fylt av gode venner. God mat, brettspill, påskegodt og masse latter. Bedre kan ikke en kveld i påska bli. Og nå på påskedagen kan jeg glede meg over en vakker orkidè og en bukett nydelige roser. Jeg har ikke grønne fingre, så blomster pleier ikke overleve så lenge hos meg, så jeg måtte skynde meg å ta bilde av blomstene i dag.

Og snart er det slutt på påskegodtet. Jeg ser bunnen på skåla nå, og godt er det...

Slipp meg inn...

...kjære nabo. Jeg fryser, så vær så snill og slipp meg inn...

Fine nabopusen som stadig kommer på vinduet mitt for å prøve å lure seg til en lur i en varm sofa...

Lengter mot vår.

Rusleturer i nydelig vintervær gjør godt for kropp og sjel. Det er bare å komme seg ut når sola skinner. Også trekker jeg for gardinene og leker struts når snøbygene kommer. Det er fremdeles vinter her i Trøndelag. Været veksler mellom sol og snø iløpet av timer. Men uansett vet vi at det nærmer seg vår...

Vinterens vakreste eventyr...

...er igang. Ja, i dag startet Finnmarksløpet. Hvert år prøver jeg å få med meg tv-sendingene fra Femundsløpet, Iditarod og Finnmarksløpet. Jeg er en smule hektet på hundekjøring, selv om jeg aldri har prøvd det selv. Jeg blir så facinert av samspillet mellom hunder og kjører. Jeg har vært hundeeier selv, og vet litt om hva en hund krever av tid og arbeid (og det er grunnen til at jeg ikke har noen hund nå...).

Altså, jeg hadde, sammen med min daværende samboer, elghunden Varg. Vi kjøpte ham som valp. Og jeg brukte masse tid og krefter på den hunden. Ja, jeg har til og med vært på utstillinger med ham. Men jeg vil ikke påstå at jeg lyktes helt med dressuren av ham. Etter tre år, hvor jeg var den som brukte mest tid på ham, var han fremdeles veldig flink til å lukke ørene når det passet ham. Hvordan han er i dag vet jeg ikke. For når jeg og min samboer flyttet fra hverandre, lot jeg hunden bli igjen hos ham. Det er også noe ved det å eie hund - å sette hundens beste foran egne følelser. For jeg var veldig glad i ham (og savner ham fremdeles). Men jeg visste at han ville ha det best hos min eks. Man tar ikke en elghund som har bodd hele livet sitt på en gård i skogen, og flytter ham til en liten leilighet i et byggefelt.

Og med mine erfaringer i hundedressur i minnet, har jeg stor respekt for de som driver aktivt med hundekjøring. Det ligger veldig mange timer med målrettet og hardt arbeid bak et godt hundespann.  Det å få mange hunder til å kjøre sammen er fantastisk.

Og da jeg i dag tidlig oppdaget at Finnmarksløpet har egne live-sendinger på nett ble jeg veldig glad. Så formiddagen i dag ble tilbragt foran pc'n. Der fikk jeg fulgt starten på årets løp. Det er i gang. Og jeg gleder meg til å følge både live-sendingene på nett og kveldssendingene på NRK.

Og jeg har fått en rusletur i solskinn i dag også. Jeg innser at jeg aldri blir noen hundekjører. Men jeg gleder meg over å se hundespor i snøen. Enkle hverdagsgleder er også gleder...