Ja, musikk er visst farlig på mer enn en måte. Største faren er vel at man risikerer å bli avhengig...
Den andre faren er at det kan ligge kabler i gresset på festivalområdet. Og som nevnt i forrige innlegg resulterte det i en skadet ankel. Beklager et alt annet enn vakkert bilde. Men musikkens baksider har også sine bilder. Sommeren 2010 kan ikke skrives inn i historiebøkene som en god rockesommer for min del. Første halvdel ble tilbragt i ro pga betennelse i et kne. Og når jeg endelig ble bra nok til å dra på konserter igjen skader jeg meg. Så da ble det nok bare en konsert denne sommeren.
Men den konserten er et fantastisk minne. For jeg fikk oppfylt en 25 år gammel drøm... Og den får jeg leve på fram til det dukker opp spennende konserter i Olavshallen. Det er visst tryggest med sitteplasser dette året...
Siden jeg nå har telt ned til konserten noen dager, får jeg vel følge opp med en liten rapport fra den. Dagen i går var veldig varm her i Trøndelag. Og en stakkars bloggeier var lettere kokt leeeeenge før konserten begynte. Å gå bakken fra Gamle bybro til festningen er nesten selvmord for en giktisk bloggeier. Men jeg kom meg opp. Og fikk meg en hvil i gresset før festivalen begynte.
Oppvarmingsbandene var Tom Rom, Kakke og DeMonica og Explicit Licks. Mye bra å høre der. Morsomt å høre nye lovende band. Og for et hjerte som har elsket trøndersk rock store deler av livet er det gledelig å konstatere at det står bra til med rekrutteringa. Det kommer mer trønderrock i årene framover.
Så dukket Betty Band opp på scenen. Det var også et nytt bekjentskap for meg. Og det var en tøff dame, med tøft image. Og musikken var det skikkelig trøkk i. Det var deilig å stå der og bare kjenne rockehjertet fylles opp. Den dama og bandet hennes satte spor i sjela mi. Så til slutt kom endelig Stage Dolls på scenen. Litt forsinket pga tekniske problemer. Men den som har ventet i 25 år på å høre dem live, klarer da fint å vente noen få minutter ekstra. Og da de første tonene av Always strømmet mot meg var jeg så absolutt i lykkerus. Til tross for at jeg var helt edru må jeg bare innrømme at jeg dagen derpå ikke husker helt rekkefølgen på alle sangene. Men ganske tidlig i konserten fikk vi Rainin' on a sunny day. Da var ikke tårene langt unna. Det er sangen som blir finere og finere for hver gang jeg hører den. Det har virkelig blitt en av mine hjertesanger.
Det som kanskje overrasket meg mest var Rollin'. En av sangene på nyplata som jeg egentlig har hørt lite på. Den har liksom ikke funnet vegen inn til meg. Men å høre den live gjorde noe med sangen og meg. Riffene og refrenget fra den har liksom surret i hodet mitt store deler av en heller søvnløs natt. Jeg tror knapt jeg har blitt så overrasket over forskjellen på studioversjonen og liveversjonen av en sang før.
At jeg fikk mange av mine favoritter i går gjorde jo bare kvelden perfekt. Et kvart århundre med platene til Stage Dolls ble i grunnen godt oppsummert iløpet av den konserten. Når klokka hadde passert overtid og Hard to say goodbye kom over høytalerne var klumpen i halsen passe stor. Det var hardt å si farvel til Stage Dolls i går kveld. Men da Soldiers Gun runget gjennom natta var det over. Sangen som startet det hele for 25 år siden ble avslutningen. Og jeg var garantert den lykkeligste personen i Trondheim i går. Det var virkelig en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Det eneste jeg kan klage på i forhold til dagen i går, var at det var veldig dårlig oppslutning av byens befolkning. Det var fryktelig lite publikum der. Og jeg regner med at hele festivalen kommer til å gå med dundrende underskudd. Og jeg blir overrasket om de tøffe initiativtakerne kommer til å prøve på nytt igjen neste år.
Også har jeg lært at man skal se seg for når man trør i gresset på festivaler. For det kan ligge kabler der. Og de kablene kan man tråkke på, og skade seg. Ja, jeg sitter her med en vrikket ankel som er blå og dobbelt så tykk som vanlig. Men jeg ofrer da gjerne en ankel for Stage Dolls eller DDE...
Så må jeg bare beklage, men bloggeieren hadde ikke med seg kamera i går. Det sto fotoforbud på billetten, og da er man da lovlydig. Helt til man oppdager at ingen andre overholder fotoforbudet. Da drar man opp mobilen fra lomma og knipser et par bilder selv også. Og atter en gang blir jeg minnet om at jeg sårt trenger ny telefon. Det skal bestilles ny i dag. For den gamle har ubrukelig kamera, og er generelt gammel og veldig humørsyk. Og en mobil med godt kamera bør man ha når man skal på nye konserter. Denne gangen må jeg bare beklage kvaliteten på de få bildene jeg tok...
Ja, endelig er den store dagen her. Den jeg har ventet på i 25 år... Det er nesten så jeg ikke kan tro det er sant. Og sjelden har vel timene gått saktere enn i dag. Ventetida brukes selvsagt til å varme opp til kveldens konsert. Veksler mellom surfing på youtube og sofasløving med lytting til Always-plata...
En av de gamle slagerne jeg håper står på spillelista i kveld er Wings of steel. Den er bare til for å nytes...
Og ja, man skulle vel ikke tro at jeg var godt over førti. Jeg føler meg som en unge på julaften. For dette har jeg venta på så lenge. Og ønskelista over sanger er lang. Jeg regner med at det blir mye fra Always-plata. Og det er bra. For det er det sterkeste albumet de har laget. Selvsagt håper jeg Soldiers Gun blir å høre. Også håper jeg inderlig at Rainin' on a sunny day står på programmet (den er høydepunktet på Always). Det er en vemodig, trist og vakker ballade. Virkelig en sang som rører ved de innerste strengene hos meg...
Jeg teller ned og teller ned. Nå er det bare to dager igjen til jeg for første gang skal få høre Stage Dolls live - tror jeg... Ja, litt skepsis henger i...
For det er nesten så jeg lurer på om det hviler en liten forbannelse over meg og Stage Dolls. Det er 25 år siden Soldiers Gun ble gitt ut. Og iløpet av de årene har jeg planlagt å dra på konsert med guttene maaaaaaaaaaange ganger, men alltid har det kommet noe i vegen. Men nå to dager før Kanonfestivalen begynner øyner jeg håp om at det endelig skal lykkes. Og jeg sender varme tanker til min kjære svoger Thomas, som har lovet å være sjåfør for meg. Uten ham hadde det blitt vanskelig denne gangen også. For siste bussen hjem rekker jeg ikke...
Ja, gårdagen ble brukt til å besøke hjembygda mi. Det er ikke så ofte jeg er på hjemlige trakter lenger. Men desto koseligere er det de gangene jeg tar turen dit.
Hovedsaken med turen var å besøke en gammel slektsgård. Forøvrig samme stedet som dettebildet er tatt. Og man skulle nesten tro at det ikke bodde folk der langt oppe i lia. Men det gjør det. Og bruket er i drift fremdeles. Slektningene mine som driver gården, holder fast på gamle arbeidsmåter. Og tar vare på det som et kulturminne. Akkurat nå er det slåtten som står på programmet. Den gamle tohjulstraktoren og hesjene minner om en annen tidsalder. Fornøyde frittgående høns som tripper rundt på gårdstunet... Og for en utsikt det er fra tunet der...
Sommeren 2010 kan ikke skrives inn i historiebøkene som en god rockesommer for min del. Første halvdel ble tilbragt i ro pga betennelse i et kne. Og når jeg endelig ble bra nok til å dra på konserter igjen skader jeg meg. Så da ble det nok bare en konsert denne sommeren.
