Speltkorn

For en stund siden fortalte jeg om en overraskende pakke jeg fikk i posten. Den inneholdt masse spennende og ukjente matvarer. Blant annet fikk jeg en eske med ZartDinkel. Det er forkokte speltkorn, som brukes som erstatning for ris. I går kveld prøvde jeg det for første gang.
Jeg kokte grynene i lettsaltet vann, silte av det vannet som ble til overs, og tilsatte sitronsaft, dill og hakkete plommetomater. Dette spiste jeg sammen med stekt lange.

Og jeg må si det smakte godt. Litt uvant med den kornsmaken til middagen. Men absolutt noe jeg kommer til å bruke mer av. Jeg følte også at jeg ble mett på en mer behagelig måte enn av ris. Og metthetsfølelsen varte lenger. Ofte blir jeg fort sulten igjen etter et fiskemåltid, men ikke i går kveld.

Lidelse

Etter en lang pause slenger jeg meg med på mandagstema igjen. Denne ukens utfordring fra Koselig er lidelse.







Min løsning på dette er to bilder jeg nylig har publisert i bloggen min. Men de passer så godt til dagens utfordring. Så jeg lar de få en reprise. Begge bildene ble tatt i Vår Frue kirke under opptak av en radiogudstjeneste for P1.
Og hva symboliserer lidelse bedre enn armene til en rusmisbruker? Hender med nikotinflekker. Armene med sår og arr. Hvilke lidelser som ligger bak kan bare en rusmisbruker forstå. Vi andre kan bare prøve å forestille oss det, men helt og fullt vil vi aldri forstå det...
Brosteinskorset i Vår Frue kirke er også lidelsens symbol. Korset i seg selv forteller om lidelse og død. Og når det fylles med lys tent av mennesker som bærer hver sin historie blir det ekstra sterkt. Det fylles opp med hver enkelts lidelse. Men også hver enkelts håp...

Og det skal bli...

... en løper med påskekyllinger på. Jeg har lovt at min yngste søster skal få den til påske, men jeg har ikke sagt hvilket år den skal bli ferdig. Den kommer ikke på bordet hennes til årets påske ihvertfall.

Den første sykkelen...

Det begynner å bli en stund siden jeg publiserte første bildet i serien av gamle bilder. Her kommer det andre. Akkurat hvilket år dette bildet er tatt vet jeg ikke. Men det er i første halvdel av 1950-tallet. Bildet er tatt den dagen min mor fikk sin første sykkel. Jeg vet heller ikke nøyaktig hvor bildet er tatt, annet enn at det er i Vennesla et eller annet sted.

En duft av vår...

Endelig kan jeg begynne å se små tegn på at vinteren slipper taket. En rusletur i solskinn i dag viste meg at det er bare veger her og der.
Utenfor døra mi holder naboens nedsnødde tepper på å komme fram i lyset igjen...
...og hagemøblene venter med lengsel på å bli tatt ibruk igjen.
Og et sikkert vårtegn er at jeg blir ett år eldre. En av overraskelsene i anledning min store dag, var en pose påskesjokolade. Farlig-farlig, men herlig-herlig...

Snø, snø og atter snø...

For mindre enn en uke siden var det nesten bart på plena utenfor stuevinduene mine. Slik er det dessverre ikke i dag... Sukk...

Dina Michaela

I går var alt klart for lille Dina Michaelas store dag. Veslejenta skulle døpes. Mye styr og mye oppmerksomhet for ei lita jente. Og hun ser litt forundret ut når tante knipset et bilde av henne mens hun satt i bilstolen enda. Akkurat ankommet festen etter at pliktene i kirka var unnagjort.
Stolte foreldre og blid dåpsjente. Gratulerer til alle tre!
Og storebror deltok i festlighetene som bare han kan. Litt høy på kake og brus kanskje...

Svevestøv

Torsdag 12.mars trosset jeg snøværet og dro til byen for å høre Svevestøv og Lise Olden i Olavshallen. Jeg vurderte helt til det siste om jeg skulle holde meg hjemme i uværet. Men er glad jeg dro på konsert.

For meg ble det helt nye bekjentskap. Jeg hadde knapt hørt om hverken Svevestøv eller Lise Olden før jeg dro. Men i nyhetsbrevet jeg fikk fra Olavshallen, sto det at Morty Black skulle være med å spille. Og for meg er det et kvalitetsstempel.

Jeg ante lite om hva som ventet. Jeg hadde ikke sjekket noen av dem på youtube før jeg dro. Og jeg ble overrasket. Jeg fikk presentert noe vakkert. Flere ganger under konserten ble jeg rørt av musikken. Helt annen musikk enn jeg pleier å høre på. En flott konsertopplevelse, men noe jeg nok ikke kommer til å kjøpe på cd.

En grønnmalt benk i Rio

Jeg henger litt på etterskudd når det gjelder bloggen min. Fredag 5.mars var vi en gjeng damer som var ute sammen. Først middag på Egon. Og deretter konsert på Trøndelag Teater.

Forestillingen En grønnmalt benk i Rio, baserer seg på sangene til Otto Nilsen. Det ble en koselig reise gjennom gamle og kjære sanger. Det hele ble ledet av gitaristen Tom S. Lund. Han presenterte sangene og historiene bak dem. Med seg hadde han jazz-sangeren Kirsti Huke, bassisten Sveinung Hovensjø, trommeslageren Kennet Ekornes, Viggo Sandvik og Henning Sommerro.

Kirsti Huke må vel sies å være den som bar det hele. Hun har en flott stemme, som passer veldig godt til Otto Nilsens sanger. Veldig behagelig å høre på. Og jeg lo godt da hun og Viggo Sandvik framførte en morsom og modernisert versjon av "Pappa'n til Tove-Mette". Morsomt var det også de gangene Henning Sommerro viste seg på scenen.

En forestilling jeg er glad jeg fikk med meg. Men jeg må vel si at jeg følte meg litt snytt over at det hele varte bare en time og tyve minutter. De kunne godt tatt med mer av Otto Nilsens enorme sangskatt.

My American Dream

Jeg har tidligere gratulert Frøya med gullplate. Nå har jeg fått kjøpt plata, og har hørt den flere ganger. Førsteinntrykket av plata var at den er bedre enn "Jenta Fra Landet". Og etter at den har modnet litt for meg, så synes jeg definitivt at Frøya har tatt et skritt opp kvalitetsmessig. Og jeg kjenner igjen litt fra den første plata til Frøydis Skinnarland "Summersun". Jeg sitter med følelsen av hun er tilbake til litt mer country og litt mindre danseband. Og det er noe som absolutt kler henne godt. "My American Dream" er en blanding av cover-låter og nyskrevne sanger. Det meste er svenske låter som har fått norsk tekst.

Av sangene så må jeg trekke fram "Alt Er Så Bra", "Ekte Texas-skreppe" og " To Pina Coladas" som favoritter. Fengende sanger som får fram smilet hos meg ihvertfall. "To Pina Coladas" har også en morsom tekst mange vil kjenne seg igjen i. Jeg er også litt glad i "Finnes det en annen", hvor hun synger duett med en svenske. Jeg klarer ikke å finne ut hvem det er ved å lese på omslaget. Men det er Lars Lundgren som har vært med og skrive sangen. Og da er det mulig han som er med og synger. Uansett er sangen verdt å høre på.

At plata fikk terningkast 6 hos For Swingende skjønner jeg godt. Det er ei plate Frøydis, og alle de andre som har medvirket, skal være stolte av.

Men den sangen jeg virkelig skulle ønske lå ute på Youtube, slik at jeg kunne blogget den, er "Et Eventyr". Det er en helt nydelig ballade Frøydis har skrevet sammen med sin yngste sønn Thor Håkon. En tekst som forteller om et barn som ikke vil at det skal være krig og sult i verden. Et ønske om å få høre et eventyr som bare inneholder en god verden.

Så mine bloggvenner får klare seg med "Alt er så bra", i et opptak fra "God Morgen Norge" på TV2. Og jeg må bare beklage at det er dårlig lyd på den youtubelinken. Men det er det eneste jeg finner fra ny-plata, bortsett fra tittelsporet som jeg har blogget tidligere.

DDE fra første rad...

Lørdag 6.mars. Favorittene skal spille på Studentersamfundet i Trondheim. Sammen med noen andre fra fan-klubben møtte jeg tidlig opp. Ja, for gode supportere står først i køen må dere vite... Ventinga i gangene på Samfundet ble på mange måter en oppvarming for ørene. For maken til ekko er det sjelden å høre. Og når gangene fyltes opp med fulle og halvfulle studenter nådde støynivået høyder som gjorde det umulig å høre hva vi selv tenkte. Ikke at mine tanker der var så mye å høre på. Kroppen og hodet var bare fylt av spenning. Endelig en skikkelig konsert igjen...

Så gikk dørene opp. Og samtlige seks fra Supporterklubben klarte å kapre plass på første rad. Der sto vi på rekke og klamret oss fast til gjerdet, mens trykket bakfra økte. En halvgammel og giktisk kropp merket fort at det var noen måneder siden siste konsert av det slaget der. Men det var man da forberedt på. Jeg kan med en gang si at en viss blogger ikke tok nye bilder denne kvelden. Det ble en av de konsertene hvor jeg følte det tryggest å ha begge hendene godt festet i gjerdet foran meg. Så bildene i dette innlegget er hentet fra arkivet mitt.
Ja, så kom guttene på scenen. Og stemningen tok helt av. Fantastisk morsomt å merke at også dagens unge studenter kan sangene til DDE. Guttene holder fast ved sitt særpreg, samtidig som de klarer å fornye seg og musikken sin. Noen av oss har elsket den musikken i 17-18 år. Og noen har akkurat oppdaget DDE.

Selv har jeg hengt med siden 1993. Men tidligere har jeg holdt meg til platene og de bakre rekker under konsertene. Det siste året har jeg imidlertid tatt steget inn i Supporterklubben og første rad - med alt det medfører... For når Bjarne har sunget de første strofene av "Ridder i en storbynatt" var nok de første blåmerkene på plass. Om det var jeg som var ute av trening, etter en vinter med kun konserter med sitteplass, eller om trengselen var ekstra stor denne kvelden skal være usagt. Men unge studentjenter kan sannelig klype hardt i sin iver etter å presse seg til en plass nærmest mulig Bjarne.

Og ja, jeg vil gjerne "Sjå sola gå ned i havet" med den musikken i ørene. At den første dusjen bakfra kom under andre sangen lever jeg godt med. Og jeg bare takker studentene for at de stort sett serverte vann til meg denne kvelden. Faktisk er det sjelden jeg vandrer fra sånne konserter uten at dunsten av øl følger meg hjem. Det til tross for at jeg har tatt et valg om å være totalt avholds og aldri drikker en dråpe alkohol.
Hendene i været for "Her bli' det liv - RAI RAI". Kan du som står bak meg være så snill å holde hendene dine i været og prøve å la brillene mine være i fred. Visakortet mitt har ikke lyst på nye briller akkurat nå...

Selvfølgelig fikk vi være med og kjøre "E6" og høre lyden av "Vinsjan på kaia" denne kvelden også. Ja, vi fikk vel hilse på en "Bondeknøl" eller to også. Sånn sett var kvelden akkurat som forventet. Ingen store overraskelser. Bare de kjære gamle sangene. "Lange late daga" ble en påminnelse om at det går mot sommer. Og ja, det blir nok en sommer med late dager. Men å gå på konsert med DDE er ikke det jeg kaller late dager. At man gjerne må ha et par dagers hvile i etterkant er noe helt annet. Jeg har nok ikke en kropp som er skapt for å bli klemt mot et gjerde, sparket, tråkket på og dyttet med albuer og knær. Men bryr jeg meg om det? Nei, jeg venter med lengsel på at lista over sommerens konserter blir lagt ut. For flere konserter på første rad skal det bli. "Rompa mi" er alt annet enn sexy dagen derpå. Et solid blåmerke på skinka er vel bare bevis på at stemningen var høy. Men hva gjør vel det? For alt "Går likar no". Kvelden var fantastisk. At diverse giktbrudne ledd må knekkes på plass igjen, er så greit så. Ingen skjøre bein er knekt, brillene er hele og blåmerkene vil forsvinne iløpet av noen dager. Imens nyter jeg bare gleden ved å ha enda en god konsert gjemt i hjertet mitt. En konsert som vil bevares som en dyrebar skatt. Også vandrer jeg videre i hverdagslivet mitt. Resten av søndagen skal brukes til å skrive andakt og forberede mandagens møte i Frelsesarmeen...

Hjertevarme

Hjertevarme er ordet som best beskriver tirsdag 2.mars 2010. I Vår Frue kirke var det klart for "Hverdagsmesse". Det er messer som vanligvis holdes torsdagskvelder, og som er en del av prosjekt "Åpen kirke". Men denne uka var messen flyttet til tirsdag. Og messen skulle tas opp som radiogudstjeneste til søndag 7.mars. Ja, ett og annet kommer visst på tv også. Det var direkteinnslag på "Førkveld" og visstnok både direkteinnslag og opptak til Midtnytt. Og jeg må jo bare innrømme at jeg innimellom følte at det tv-kameraet hadde en farlig vinkel i forhold til meg. Men det er vel prisen man må betale for å få beste plassen på første rad... Messen denne kvelden var en blanding av gudstjeneste og konsert med Thomas og Bjarne Brøndbo. Som alltid når de to skal opptre, var jeg tidlig ute. Ja, det er kanskje litt merkelig å møte opp et par timer før en Gudstjeneste. Men for meg er det godt å sitte i kirkerommet. Det er et sted jeg føler meg vel, og kan kjenne på min egen sjelefred. Prest var Steinar Leirvik. Han er prosjektleder for "Åpen kirke" i Vår Frue kirke. For de bloggleserne som ikke kjenner til det prosjektet, så er det et av Kirkens Bymisjons tiltak for å hjelpe de som har havnet litt på siden av samfunnet. Det var jo en åpen messe for alle. Men spesielt for de som ikke har det så godt som oss andre. Og tårene satt løst under lystenningen. Når folk kunne komme fram og tenne lys på brosteinskorset, ble det folksomt foran benken jeg satt. Og dunsten av sprit hang tungt i kirkerommet. Det var nesten så man satt og ventet på at pusten til enkelte skulle ta fyr når de tente lysene.

Men selvsagt skjedde ingen uhell, selv om mange hadde problemer med å gå stødig. Noen gråt, noen sa noen ord om hvorfor de tente lysene, noen var bare stille og noen holdt om hverandre. Og selv en bloggeier som sjelden er framme og tenner lys måtte fram og tenne et. Det var så sterkt at jeg ikke klarte sitte rolig og bare se på - jeg måtte delta. Og mitt lys ble tent for alle som sliter med rus og deres familier. Det ligger mange tragedier bak hver enkelt rusmisbruker. Det handler om et menneske som sliter og har det vondt, og det handler om alle som faktisk er glad i det mennesket... Det er ikke alltid like lett å få tatt gode bilder under konsertene. En viss fotograf burde hatt seg nytt kamera, som takler dårlige lysforhold og artister i bevegelse bedre. Men denne kvelden fikk jeg et blinkskudd som virkelig beskriver kvelden svært godt.

For ved min side satt en sprit-dunstende og sliten mann. Men sjelden har jeg sett noen leve seg sånn inn i musikk, bønn og budskap. Og akkurat i det jeg knipset et bilde klappet han i hendene. Bildet av armer og hender med nikotinflekker og sprøytesår er det symbolske bildet på de som faktisk var hovedpersonene denne kvelden. Artistene i bakgrunnen gir alltid mye av seg selv under konserter, men sjelden har jeg sett dem så varme og rause som i møtet med gatefolket. På en enestående måte klarte de å gjøre de minste til de største. Og endelig fikk jeg tatt et skikkelig bilde av de to flotte musikerne Thomas og Bjarne pleier å ha med seg. Som regel sitter Terje Grande og Stig Hollup litt bak i mørket under konsertene også forsvinner de ut bakvegen så fort siste strofe er spilt. Men denne kvelden ble de værende i kirkerommet også etter konserten, så da fikk fotografen endelig den muligheten hun har ønsket seg lenge...

Som alltid er det bare å takke for en flott kveld. En kveld som ble bedre enn alle andre kvelder jeg har hatt sammen med brødrene Brøndbo. Latter og tårer gikk hånd i hånd hele kvelden. Og jeg har vel sjelden følt meg som et rikere menneske. Man blir ikke mindre glad i sine favorittartister når de så raust gir av seg selv til de som ikke har vært så heldige her i livet...