Feelgood...

For meg, som stort sett har lest krim de siste årene, har denne våren vært annerledes. Det startet med at jeg ble anbefalt ei bok av Marian Keyes. Og dermed var jeg på "feelgood-kjøret". Så langt har det blitt ni bøker i den sjangeren etter påske. Jeg har en mistanke om at jeg nok kommer til å holde meg til hylla med lettleste, morsomme og litt romantiske bøker på biblioteket ei stund framover.

Noe jeg egentlig aldri har gjort før, er å skrive liste over bøkene jeg leser. Men fant ut at det kunne være moro å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har kost meg med i 2016. 

Og to nye bøker ligger nå her og venter på meg. Det har vært perioder hvor jeg ikke har hatt noe særlig leselyst. Men nå er den tilbake for fullt. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til å ta fatt på dem... 

Ei bok jeg ikke kommer til å lese er "Et helt halvt år" av Jojo Moyes. Rett og slett fordi jeg i går var på kino og så filmen. Jeg er ikke av dem som orker å lese ei bok jeg vet hvordan ender. Men filmen var vel verdt å se. Rørende, morsom og trist... 
Og når man først er på kino med venner, er det koselig med en liten tur på kafé etterpå. Bakte poteter med hvitløksdressing hos Frk.Larsen smakte godt. Dressingen kunne godt vært litt tykkere, men smaken var det ikke noe å si på. o

Tanker om det nye året

Snart har halve januar gått. Og jeg sitter her og oppsummerer slutten på forrige år samtidig som jeg tenker på det året som nylig har begynt. Tankene er mange, men det er ikke så lett å sette ord på dem... Drømmene og målene for året er mange. Og jeg synes det er greit å skrive dem ned, så får vi se hvor mange av dem som har gått i oppfyllelse når året er gått...

Når jeg tenker tilbake, så er det jo mye som har skjedd. De to siste årene har jeg vært veldig flink med kostholdet. Resultatet er at 13 kilo har forsvunnet. Jeg har ikke vært på noen diett eller slankekur. Bare vært litt mer bevisst på hva jeg har spist. Flyttinga sørover har medført mange positive forandringer i livet mitt. Men i forbindelse med selve flytteprossessen ble det mange lettvindte løsninger i matveien. Det ble ikke overskudd til noe særlig kokkelering. Og jeg har fortsatt å slurve en del etter at jeg flyttet. Litt for mye søtt har det også blitt de siste månedene. Jeg er redd for å gå opp igjen. De helsemessige gevinstene ved å veie mindre er store. Så nå etter nyttår har jeg atter skjerpet inn kostholdet igjen. Det blir mindre ferdigmat og snop. Jeg spiser det fremdeles, men i små mengder. I hovedsak skal middagen være hjemmelaget. Så får vi se om jeg klarer å krabbe enda litt nedover i vekt. Målet og drømmen er å klare 13 kilo til...

Årets første middag ble denne fiskegryta, laget etter metoden "man tar hva man har i kjøleskapet". Jeg har blitt veldig glad i tomatbaserte fiskesupper og fiskegryter.

Jeg har alltid vært glad i å gå tur. Det er en nødvendighet for å holde stive ledd bevegelige. Men jeg har aldri sett på turene mine som trening. Det er rett og slett en glede. Og her i Vennesla har jeg funnet ut at turmulighetene er mange. Det er mange fine turstier jeg kan gå. Det er også flatt og fint her i sentrum. Rett og slett perfekt for meg og den skrøpelige kroppen min. Jeg koser meg ute i frisk luft. Men innrømmer at jeg trives best inne når det er dårlig vær. Jeg er nok et godværsmenneske.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, begynte jeg å strikke et teppe før jul. Første strikketøyet på tre år. Og jammen ble det ferdig for få dager siden. Egentlig er det en aldri så liten seier for meg. Jeg trodde at jeg aldri kom til å klare å strikke igjen. Men hendene har blitt litt mer samarbeidsvillig i det siste. Så da har jeg noe å holde på med når vær og helse holder meg hjemme.

Etter at teppet ble ferdig måtte jeg teste om jeg husket hvordan man strikker sokker. Helga avslørte at gammel kunnskap fremdeles er der. Om fargevalget på teppet og sokken er tilfeldig eller om det er et resultat av at jeg har blitt mer og mer glad i lilla og rosa sier historien lite om...

I 2014 fant jeg også igjen leselysta mi. Jeg er veldig glad i å lese, men de siste årene har det blitt lite. Men i fjor oppdaget jeg krimbøkene til Lahlum. Hele serien ble lest. Og jeg har igjen funnet roen og gleden i en god bok. Første bok i 2015 blir Solo. Den har stått i bokhylla mi lenge og ventet på å bli lest. Den har nå flyttet plass fra bokhylla til nattbordet...

Tur til Røros.

Det var med forventning og spenning jeg ble med på Frelsesarmeens busstur til Røros i går. Forventninger om å få se noe vakkert. Og spenning i forhold til hva dagen ville bringe.

Første stopp var på Støren. Der ventet dekket bord med rundstykker og wienerbrød. Og det smakte godt før turen gikk oppover dalen i retning Bergstaden. Mangt og mye informativt og morsomt ble spredt via bussens høytalere. Både bussjåføren og vår egen reiseleder spredte både informasjon og godt humør. Jeg er veldig fornøyd med dem begge. Andre stopp ble ved en fantastisk vakker foss. Jeg tror den het Eafossen eller Veafossen - eller noe sånt...? Og på en merkelig måte ble den vesle stoppen der ved fossen dagens høydepunkt for meg. Å stå der, trekke inn de første dragene med frisk fjelluft, se den mektige fossen og høre bruset av den ble magisk. Jeg følte meg veldig hjemme der.

Så ble det stopp ved Falkbergets hjem, Ratvolden. Et vakkert sted med masse historie. Omvisning i både det eldste og det nyeste huset på gården. Og et ønske om å lese Falkberget ble vekt. Jeg kjenner jo mange av fortellingene hans (ikke minst Bør Børson jr). Men har aldri lest noe særlig av ham. Jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe stort.  

 

Å stå ved siden av det gamle skrivebordet til en av landets største forfattere er nesten magisk.  Det kjentes nesten som ånden hans fremdeles var der. Når jeg lukket øynene kunne jeg på et vis høre lyden av en pennesplitt mot papir.

Jeg tror denne karen har hatt bedre tider...

Fra Ratvolden gikk ferden til Røros. Der ventet en deilig lunsj ved Bergstaden Hotel. Nydelig mat, latter og skravling smakte godt. Gode og mette trillet vi nesten over til Frelsesarmeen på Røros. Der var det sangstund og andakt, kaffe og hjemmebakte kaker. Trivelig å se igjen folk der som jeg ikke har sett på et år.

Så bar det avgårde med buss igjen. Fantastisk vakker natur på veg mot Tydal og Selbu. Knudrete fjellbjørk, islagt vann og Sylan gjorde meg fornøyd og varm i hjertet. Jeg bare så og så og så... Og kjente at fjellet gir ro sjelen...

Etter en kaffepause i Tydal gikk ferden tilbake til Trondheim. Og solnedgang ved fjorden er også vakkert. 

I dag er jeg lykkelig for at jeg ble med på den turen. Også er jeg veldig-veldig sliten. Så helgevasken får vente. I dag har jeg ikke tenkt å gjøre noe som helst. Kanskje blir det litt Lahlum ute på verandaen...

Takk for i år.

Siste dagen av nok et år... Som vanlig er det en tankefull dag for meg... Tankene vandrer bakover til det som har vært. Og tankene vandrer framover mot det som skal komme. Det som har vært har jeg oversikt over. Det som skal komme aner jeg egentlig ingenting om. Jeg har skiftet ut innmaten i den gamle a-planen min. En helt ny kalender er satt inn. Der er bare noen få avtaler skrevet inn foreløpig. En samtaletime, en legetime, et par nyttårsfester og en konfirmasjon er på plass. Utover det er det blanke ark, håp, tro og nye muligheter. Jeg synes det er spennende å vandre inn i et nytt år jeg. 

Men først må jeg bli ferdig med det som har vært. Året må oppsummeres og tenkes gjennom før jeg kan gå videre. Og ser jeg året under ett, så har det vært et krevende år. Helsa har virkelig ikke vist seg fra sin beste side i 2013. Jeg har nok en gang fått kjenne på hvor tøft det er å ha Lupus. Den utmattelsen som følger sykdommen har vel aldri vært mer påtrengende. Jeg føler jeg har gått gjennom hele året som en søvngjenger. Jeg har vært nødt til å rasjonere kreftene veldig. Har jeg hatt en avtale en dag, så har jeg som regel vært nødt til å velge vekk huslige ting som oppvask og sånt. For både bytur og husarbeid på en dag har vært for mye. 

Jeg føler likevel at jeg har kommet et skritt videre. Etter å ha hatt Lupus nesten hele livet, fikk jeg i høst tilbud om et diagnose- og mestringskurs på sykehuset. Og det var veldig nyttig. Det var noen brikker som falt på plass. Det jeg lærte på det kurset, sammen med flere alvorlige samtaler med legen, har fått meg til å forstå at jeg ikke kan fortsette å tøye grensene slik jeg har gjort i alle år. Jeg må en gang for alle innse at jeg må prioritere annerledes. Jeg skal tross alt leve med denne kroppen resten av livet. Og jeg er redd det vil medføre noen vanskelige valg i 2014...

Gullungene Sebastian og Dina Michaela

Men nå har ikke året bestått av bare sykdom og tunge tanker. Det har vært mange lyspunkt også dette året. Jeg har hatt noen fine turer til Oslo i forbindelse med styreverv i Frelsesarmeens kvinner. Der har jeg møtt gode venner. Og på en av turene møtte jeg også gullungene med foreldre. De tok turen fra Vennesla for å møte meg.  I juni var jeg på Frelsesarmeens kongress i Oslo. Og den 1.juli satt jeg på toget hjem til Trøndelag. Jeg kommer nok aldri til å glemme den togturen. For det var bursdagen til min eldste søster, min yngste søster lå på fødeavdelingen i Kristiansand og en av mine aller beste venner lå på operasjonsbordet på sykehuset i Trondheim. Og nesten hele togturen satt jeg med en telefon uten dekning... Men alt gikk bra. Jeg fikk gratulert Sigrid med dagen. Jeg ble tante til en helt perfekt Magnus. Og operasjonen til min venninne gikk bra. Det ble en lykkelig dag. 

Sigrid og Magnus som begge har bursdag 1.juli.

Og i slutten av juli ble det skikkelig sommerferie på Sørlandet. Det ble noen herlige dager med familie, venner, opplevelser, bading og sommervær. Det var medisin for en syk og sliten skrott. Dager med pur glede og lykke. 

Vakker sørlandskyst.

Høsten har ført meg til Hållandsgården i Åre på fellesskapstur for menigheten, Gran på Hadeland på kvinnekonferanse, Oslo på styremøte og Steinkjer på dagstur til min kjære tante. Ja, også kom Natalie og familien nordover i oktober. Barnedåp for lille Magnus sto på programmet. Så ja, det er mye godt å se tilbake på i 2013.

Og alt det jeg ser tilbake på som gode minner fra 2013 handler om mennesker. Mennesker jeg er glad i. Mennesker som gjør livet mitt innholdsrikt og godt. 

Dåpsbarnet Magnus og faddere Linda og Kristian.

Avslutningen av året kunne riktignok ikke blitt stort tøffere. For grytekonsertene 2013 er ikke noe jeg ser tilbake på med glede. De siste årene har grytekonsertene vært høydepunktet når året har blitt oppsummert. Slik er det ikke denne gang... 

Det er nærmere fire år siden jeg begynte å jobbe med grytekonsertene i Trondheim. Og jeg har hele tiden tøyd egne grenser for å skape noe varmt, trygt, godt og nært. Målet har hele tiden vært å bygge en bro direkte mellom artister og brukere av Frelsesarmeens velferdstjenester i byen. Mitt hjerte har gledet seg stort når det har vært rusmiddelavhengige eller noen av våre barnefamilier blant publikum. Det har vært så konkret og så varmt. Og jeg har i disse årene blitt veldig glad i de artistene som har stilt opp. Noen av dem har jeg jevnlig kontakt med på facebook. Og jeg slår av en prat når jeg møter dem i byen. 

Så plutselig er det hele omgjort til en "krigssone". Plutselig er alt omgjort til et kaos...

Det gjorde vondt - veldig vondt. Og det som skjedde med meg kan jeg ikke forklare eller helt forstå. Det må nok en psykolog til for å sette navn på det som skjedde med meg. Da den første boikotten kom var jeg innstilt på å stå løpet ut. Men så åpnet jeg Adresseavisen på nett og fikk slengt i ansiktet en boikott til. Den artisten som gikk til media uten å varsle oss først tok fra meg hverdagen min. Han tok fra meg tryggheten min. Jeg klarte ikke åpne grytekonsertmailen lenger, jeg klarte ikke høre nyheter verken på radio eller tv, jeg klarte ikke lese aviser verken på nett eller i papir. Jeg mistet matlyst og nattesøvn. 

Det ble veldig vondt, og veldig vanskelig, å forholde seg til alt som skjedde. Og jeg gikk inn i en boble. Jeg stengte det meste ute. Og valgte å kun forholde meg til det som ble positivt for meg. Det førte til at jeg virkelig fikk se hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg. Jeg bestemte meg for å si ja til alle invitasjoner til sosialt samvær. For jeg forsto at det ikke var godt for meg å mure meg inne (selv om jeg egentlig hadde mest lyst til det). Jeg takket også ja til et tilbud om timer ved samtalesenteret i Salem. Godt å bearbeide ting sammen med noen som står litt utenfor selve kaoset. Og jeg valgte å være åpen om hvordan det var fatt med meg. Jeg har tro på åpenhet også når det gjelder psykisk helse. Jeg har vel aldri opplevd å få så mye støtte og så mye omsorg. Så midt i all smerten kjenner jeg meg ufattelig rik og elsket. 

Jeg klarte også å samle krefter nok til å gå på fire grytekonserter. Fire ganger var jeg der og fikk hilst på artister, hilst på fantastiske mennesker som jobber på Julemarkedet og prøvd å gå med vest og bøsse igjen. Et viktig skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt igjen. Men fremdeles har jeg en lang veg å gå før jeg kan si at jeg er psykisk frisk igjen...

En lang veg å gå...

Tre fine julekonserter fikk jeg også med meg i år. Først Levd Liv i Ilen kirke. Dette begynner å bli tradisjon. De reklamerer med en annerledes julekonsert. Og den er annerledes. Elias Akselsen, Børge Pedersen og Betty Stjernen gir hvert år en julekonsert fylt av ettertanke. Ettertanke som er god å ha med seg på vegen inn mot jul.

Den andre var med Sissel Kyrkjebø i Olavshallen. Helt fantastisk. Hun hadde med seg noen gospelsangere fra USA. Og etter den konserten blir gospel aldri det samme igjen for meg. Det skjedde noe med meg under konserten. Det var så vakkert og så fengende. Og jeg følte meg rik da jeg gikk derfra.

Den tredje var med D.D.E i Olavshallen. Denne konserten kom midt i den turbulente tiden med grytekonsertene. Og den konserten var balsam for meg. Når jeg hører og ser de guttene på scenen blir jeg alltid glad. Jeg har i mange år vært glad i D.D.E, og den kjærligheten vokser fra år til år. At jeg år etter år får den konserten som julegave fra gode venner er også noe som varmer. Det har blitt en tradisjon og en gave jeg setter veldig høyt. Så tusen takk Elin og Reidar!

Så ble det jul. Og som vanlig ble det et par dager hos søster Sigrid og familien. Gode og avslappende dager hvor fokus kun var på det som er godt. For hvert år som går blir jeg mer og mer glad i familien min. Uansett hvordan livet mitt utvikler seg både når det gjelder gjøremål og helse, så er familien der som en bauta. Jeg har vært heldig med valget av søsken, svigersøsken og tantebarn! Et skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt ble også tatt der hos søster i jula. Der klarte jeg endelig å se nyhetene på tv igjen. Fremdeles leser jeg ikke aviser. Men det kommer nok med tiden det også. 

Ellers har jeg med glede sett vekta gå nedover det siste halvåret. Totalt har jeg gått ned åtte kilo. Og det var en fryd å kunne kjøpe nye bukser til jul. De var to størrelser mindre enn de jeg kjøpte i sommer.

Og den største forandringen i livet mitt i 2013 er at jeg har blitt katteeier. I august flyttet lille Sofie inn hos meg. Og hun har fylt mine dager med glede og frustrasjon - men aller mest med kjærlighet. Jeg har hatt mange katter opp gjennom livet, men ingen har vært i nærheten av henne når det gjelder aktivitetsnivå. Om to dager fyller hun sju måneder. Og fremdeles er det mange kamper som kjempes i vårt hjem. Jeg har vel innsett at hun nok alltid kommer til å være en katt som gjør som hun vil... Men all frustrasjon og alle kamper er glemt når stripedyret kommer for å få kos... Hun har gjort hjemmet mitt til et helt hjem... Hun var brikken som manglet i forhold til å finne ro her hjemme.

Så vil jeg si tusen takk til alle dere som har vært med på å gi livet mitt glede, varme, mening og kjærlighet i det året som har gått. Det er mange av dere som fortjener både takk og mere til. Takk for alt som har vært. Og jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år sammen med dere. 

Jeg ønsker dere alle et velsignet godt nytt år.

Endelig

Kanskje på tide med et livstegn i denne forsømte bloggen... Og hva er vel bedre enn å starte opp bloggen igjen med å fortelle at årets grytekonserter endelig er i gang. Det er nesten et år siden sist jeg sto ute på Torvet i Trondheim og koste meg med å høre på flotte artister som spilte til inntekt for Frelsesarmeens velferdsarbeid i byen. I det året har det vært mye arbeid og mange brikker som skulle falle på plass. Men nå er vi altså igang igjen. Jeg er utrolig takknemlig overfor alle som stiller opp på ulikt vis, både artistene, arrangørene av Julemarkedet og bøssebærerne. Uten dem hadde det ikke blitt noen grytekonserter. Første artist ut i år var MØLL. For meg et ukjent band. Og jeg var veldig spent på hva som ville møte meg. Men jeg ble definitivt ikke skuffet. Flotte ungdommer med god musikk på repertoaret. Jeg må innrømme at jeg tenkte litt på PELbO når jeg hørte dem. Noe sier meg at MØLL nok er litt inspirert av dem. Og det ser jeg på som et kvalitetstempel. Det er tydelig for meg at dette er et band som vet hva de vil. Jeg gleder meg til å høre mer. Andre artist i år har stått et år på venteliste for å få være med på grytekonsertene. I fjor tok de kontakt med oss etter at vi var fullbooket. Og heldigvis hadde de tålmodighet nok til å vente til i år. Det var godt å høre Bøgdabråk på Torvet i går kveld. God fengende country gjør godt på en iskald desemberkveld. Musikk som gjorde det lett å tråkke takten og holde varmen. Bandet har gitt ut to plater tidligere. Og gårdagens repertoar var hentet fra de to platene. I tillegg fikk vi en smakebit fra den plata som nå er under produksjon. Jeg kan bare si at jeg ser fram til den er på markedet. Og jeg gleder meg til å møte bandet igjen.

Atter en gang har det gått uker siden siste blogginnlegg. Jeg har absolutt ikke manglet ting å blogge om. Det er vel rett og slett latskap som har skylden for tausheten her i Trønderfår.

Noe av det jeg har fylt dagene med, er å være barnevakt for en liten nevø. Og en av dagene han var hos meg, besøkte vi venner som har kolonihage. En vakker solskinnsdag på et vakkert sted.

Og den vesle pjokken koste seg med å plukke solbær og rips. Det var med stolthet han hadde med seg selvplukkete bær hjem til mamma og pappa.

Og badminton var kjempemoro.

Den kulturelle utskeielsen siden sist var en sommerfest på Frelsesarmeen. Nidaros Brass Band deltok. Og som alltid ble det en fantastisk forestilling.

De nære ting.

I dag tok jeg turen til kafè Skuret på Fosenkaia. En ettermiddagskonsert med Betty sto på programmet.

Erik E. Ingdal Arnøy sto for oppvarminga i dag. Og det ble en varm og nær stund. Ekstra koselig ble det da han hadde sin vesle datter Tyra med seg på scenen.  Han framførte stort sett sanger han har skrevet selv. For meg var det et nytt navn. Og det er et navn jeg kommer til å huske framover.

Så var det klart for Betty Spagetti og Øyvind Pøyvind. Jeg har alltid forventninger når Betty kommer på scenen. Ikke at jeg har forventninger i forhold til hva hun har tenkt å levere - for det vet man aldri. Den dama er full av overraskelser. Og overrasket gjorde hun også i dag. Men jeg har forventninger i forhold til at jeg alltid er fornøyd etter konserten.


Jeg er veldig glad når Betty synger på norsk. Hun er best da. Hennes ærlige og sterke tekster fortjener å komme fram så tydelig som mulig. Og i dag kunne jeg kose meg med den ene flotte teksten etter den andre. Jeg synes også at hun og Øyvind fungerte veldig godt sammen på scenen.


At Betty avsluttet med en skikkelig punkelåt var liksom bare slik det skulle være. Helt herlig å høre på. Men likevel kom den største overraskelsen litt tidligere. Jeg hadde aldri gjettet at hun skulle synge den gode gamle slageren "De nære ting".  Og det føltes som hun sang den til meg - det var det jeg trengte å høre i dag. Tusen takk Betty!

Rik...

 ...ja, den er rik som er tante til to sånne skjønne gullunger. I dag har jeg vært så heldig å få være med og hente dem i barnehagen. Jeg har spist is sammen med Dina (mens vi ventet på at storebror skulle komme tilbake fra utflukt med barnehagen). Jeg har spist taco til middag, fått mange gode klemmer, pratet litt med dem begge, hatt både unger og dukker i fanget og bygd lego. Slike dager gjør godt for et tantehjerte.

 Dessuten har jeg fått et fantastisk flott maleri i hus. En forsinket bursdagsgave fra lillesøster, Natalie. Jeg har ikke fått det opp på veggen enda. Jeg mangler visst noe å henge det opp med. Men hver gang jeg ser på det bildet kjenner jeg ekstra godt hvor rik jeg er som menneske...

Vårens vakreste eventyr

Det sies at Holmenkollstafetten er vårens vakreste eventyr, men det stemmer ikke. Jeg fikk oppleve et mye vakrere eventyr lørdag 19.mai...

Første del av eventyret var det Kristin Stefansdottir som sørget for. Med sin vakre stemme satte hun publikum i konsertstemning. For meg var det et ukjent navn som sto på billetten min. Men etter å ha hørt henne, sitter jeg igjen med et ønske om å høre mer.

Men nå var det ikke en ukjent islandsk sanger jeg hadde skulle høre. Jeg var der for å høre på Trondheims egen rockediva Betty. Ja, hun er en diva som eier musikken, scenen og publikum. Absolutt ikke en diva som er høy på pæra, ikke en person som går rundt og gir inntrykk for å være noe bedre enn andre - tvert i mot. Betty er en artist som skriver sterke tekster, som løfter folk rundt seg og har en utstråling som får folk til å føle seg vel. Og hun rocker seg langt inn i hjertene til publikum.

Jeg var litt spent på forhånd, for Betty skriver mer og mer på engelsk. Men heldigvis hadde hun et konsertrepertoar som inneholdt både norske og engelske tekster. Jeg har sagt det før - og sier det igjen - Betty er best på norsk! Dessuten hadde hun med seg fullt band denne konserten. Det hadde hun også den første gangen jeg hørte henne. Og jeg kjente igjen den fengslende følelsen jeg fikk den gangen. Den gang Stage Dolls fikk meg til å dra på festival, og jeg endte opp med et lidenskapelig musikalsk forhold til Betty.

Ja, det ble et vakkert eventyr den lørdagen. Riktignok var det lite publikum, men det preget ikke dem som sto på scenen. Profesjonelle artister gir alt på scenen, uavhengig av hvor mye folk det er i salen. Og vi som var der fikk det vi betalte for - og mer til...
 

Tusen takk Betty! Jeg lever lenge på den konserten.

Glade gjensyn

Man skulle nesten tro at denne bloggen var i ferd med å avgå ved døden, men så ille er det ikke. Det kommer ihvertfall et lite livstegn fra bloggeieren her... 

Og sist uke ble en kulturell opptur. Tre dager på rad fikk jeg herlige gjensyn med fjorårets grytemusikanter. Først ute var Trond Helge Johnsen. I forbindelse med Nidaros Bluesfestival ble det holdt en konsert på Hveita dagsenter for rusmiddelavhengige. Jeg tok turen dit, og fikk en uforglemmelig konsertopplevelse. Trond Helge er en dyktig trubadur. Og den kontakten han hadde med publikum var fantastisk. Han viste de rusmiddelavhengige den respekten de fortjener. I hjertet er gatefolket mitt folk. Og det å få sitte sammen med dem på en konsert er stort. Hvis jeg skal beskrive konserten med få enkle ord, så må det bli: uhøytidelig, uformelt, nært, ekte og hjertevarmt.

Torsdag var det klart for vårfest på Frelsesarmeen. Der skulle det egentlig delta et kor. Men få dager før festen avlyste de. Og vi sto uten underholdning. Men via gode kontakter ordnet det seg. En av fjorårets grytemusikanter tok med seg kjæresten sin og stilte opp på to dagers varsel. Børge Pedersen og Berit Hassel sørget for at kvelden ble helt fantastisk.Også denne opplevelsen ble varm og god. Jeg kan ikke annet enn si tusen takk! Og jeg gleder meg allerede til neste gang vi møtes - selv om jeg ikke aner når det skjer.

Fredag var jeg på et arrangement på det nye store hotellet i byen. Det var litt stas å være der på åpningsdagen. Fikk en helt fantastisk lunsj, og mange interessante foredrag. Og det skulle også være noen kulturinnslag. En smakebit fra musikalen Hair, sto på programmet. I tillegg skulle det være et kulturinnslag som avslutning. Og jeg ble veldig glad da det viste seg å være nok en grytemusikant. Tre grytemusikanter på tre dager var virkelig moro. Svevestøv framførte to sanger fra sin nye plate. Ei plate jeg absolutt kan anbefale. Tidligere har Svevestøv hatt engelske tekster, men denne gangen synger de på norsk. Og jeg synes de norske tekstene kler Svevestøv godt. Jeg finner ingen av de sangene på Youtube, så mine blogglesere får nøye seg med en smakebit på engelsk. Men jeg sier bare løp og kjøp - den nye plata er virkelig verdt å ha.

Epilog

Så er vi kommet til årets siste dag. En småsnufsete bloggeier trosset basselusker, og ruslet en tur i nydelig vintervær. Med musikk i ørene gikk jeg og tenkte gjennom året som nå takker for seg. Og det er vel på sin plass å la året avsluttes med en liten epilog.

En av de største forandringene i mitt liv dette året er vel at jeg har anskaffet akvarium. Det er nok ikke av de største akvariene her i verden, men likefullt fyller det tilværelsen min med mye glede. Det er guppyer og maller som holder hus hos meg. Og jeg innrømmer at det har gitt meg så mye at jeg drømmer om et større akvarium, med flere slag fisk oppi.

Fiskene har jo blitt en ny hobby for meg. Og det er mer innen hobbysjangeren som har blitt endret dette året. Jeg har innsett en gang for alle at mine giktiske hender ikke tåler strikking, hekling og broderier lenger. Det er et nederlag hver gang jeg må erkjenne at sykdommen hindrer meg i å gjøre noe jeg har lyst til. Men for å gjøre nederlagene så små som mulig, er det viktig å erstatte det jeg må gi slipp på med noe annet. Og strikkepinnene er byttet ut med papp, papir, saks og lim. Jeg har begynt å lage kort. En hobby jeg tror jeg kommer til å trives med framover.

Noe av det jeg hadde som mål da jeg gikk inn i 2011 var å være mest mulig ute på tur. Og det lykkes jeg ganske godt med. Jeg nådde riktignok ikke målet om å gå Jentebølgen, men det kommer nye sjanser. Skader og sykdom gjorde 2011 til et tøft år, men ikke tøft nok til å ta fra meg motet. Jeg gleder meg stort over alle de rusleturene jeg har hatt dette siste året. Og største seieren kom sent på høsten da jeg for første gang på mange år kom meg ut på tur på en tursti i skogen. Med tanke på helse og trim burde jeg vel hatt hund i stedet for fisk. En turkamerat hadde vært fint å ha. Men jeg har ikke lyst på de forpliktelsene som følger det å ha hund.

På kulturfronten har 2011 vært et godt år. 16 konserter, 18 grytekonserter og 7 leste bøker er tall jeg er fornøyd med. Jeg har fått vært med på en fantastisk reise i musikk sammen med artister som Jahn Teigen, Too Far Gone, BCG, Betty, Terje Tysland, Chand, Gatas Parlament, "levd liv" og Oslo Gospel Choir m.fl.

Men noe har manglet på årets kulturprogram. Jeg har ikke fått hørt D.D.E, Stage Dolls eller Åge. Og atter en gang er det helsa som må ta skylda. Jeg har utviklet beinskjørhet, og ryggen er hardest rammet. Og konserter hvor det er stor trengsel og høy promille er rett og slett for farlig. En solid dytt i ryggen kan få fatale konsekvenser. Så jeg må nok holde meg til konserter hvor det er sitteplasser eller hvor sjansen for knuffing og dytting er liten. Akkurat dette har nok vært årets største nederlag.

På platefronten er det to plater som har satt store spor i sinnet mitt dette året. Den første er "Furet Værbitt" med Åge og Sambandet. Aldri har jeg hørt dem bedre. Det er nok det mest solide albumet Åge har laget. Og tekstene er av det slaget som eter seg under huden på meg.  Den andre platen ble kjøpt inn i Desember, og er av det slaget jeg nok ikke kommer til å bli lei. Det er "Everything's Better with Sugar" med Sugar Louise.

Når det gjelder reiser og ferier så kan jeg heller ikke skryte av at ting har gått etter planene dette året. Høydepunktet var noen dager på hytta hos Sigrid og Torkild i påska. Det var balsam for sjel og sinn. Ellers ble det en langhelg på Oppdal og noen få dager på Steinkjer.

Ellers har det også dette året blitt feiret noen bursdager i familien. Men ingen fikk flere ballonger enn Sigrid på bursdagen sin.

Men året har ikke vært bare feiring. Jeg har også vært i tre begravelser dette året. Tunge stunder som hører livet til. 

Det store høydepunktet for meg dette året har  vært grytekonsertene. Både forarbeidet og gjennomføringen av konsertene var fantastisk morsomt. Og jeg merket veldig godt at konseptet begynner å bli mer kjent i Trondheim nå. Både artistene og publikum har forstått hva det dreier seg om nå. Ikke minst var det moro å se at publikum faktisk hadde lest programmet og møtte opp for å høre "sine" artister. Og arrangørstaben har noen års erfaring nå, så alt gikk nærmest problemfritt. Økonomisk ble det også stor framgang fra i fjor. Bildet er fra avslutningskonserten med ELG og Trond Helge Johnsen.

Og grytekonsertene er jo bare en del av det jeg brenner for i hverdagen. Noe av det som er med på å gjøre hverdagen meningsfull er dagene på Velferden. Hvor mange matposer jeg har pakket i 2011 vet jeg ikke. Men jeg vet at hver eneste pose har vært pakket med glede og i håp om at det kan være med på å gjøre dagen litt lettere for mottakeren.

Og mitt engasjement førte også til at jeg kom på trykk i Krigsropet. Litt merkelig å se seg selv på trykk, og litt skummelt å få sine meninger og tanker offentliggjort. Men jeg lever veldig godt med det intervjuet. Også er det litt moro at Sigrid fikk navnet sitt på trykk som fotograf.

Og på denne siste dagen av året, må jeg også oppsummere jula. Det ble en veldig fin jul. Litt hos Sigrid, litt hos Natalie og litt hjemme. Selve julaften var jeg hos Natalie, Thomas, Dina og Sebastian. Det var første gang jeg feiret jul sammen med dem. Og det var kjempekoselig. Men jeg hadde glemt kamera hjemme. Men et bilde fikk jeg tatt med mobilen, og det bildet forteller mye om de to småtrollene. Mens storebror ligger og ser barne-tv er Dina mest opptatt av å få i seg flest mulig klementiner. Og er det ingen som kan skrelle for henne, så gjør hun det selv...

Med meg inn i det nye året har jeg også mange gode ord som jeg fikk i julegave. Lillesøster Natalie hadde laget en scrap-book til meg. Der hadde hun samlet hilsninger og bilder fra både familie og venner. En gave som varmet langt inn i hjerterota.