De nære ting.

I dag tok jeg turen til kafè Skuret på Fosenkaia. En ettermiddagskonsert med Betty sto på programmet.

Erik E. Ingdal Arnøy sto for oppvarminga i dag. Og det ble en varm og nær stund. Ekstra koselig ble det da han hadde sin vesle datter Tyra med seg på scenen.  Han framførte stort sett sanger han har skrevet selv. For meg var det et nytt navn. Og det er et navn jeg kommer til å huske framover.

Så var det klart for Betty Spagetti og Øyvind Pøyvind. Jeg har alltid forventninger når Betty kommer på scenen. Ikke at jeg har forventninger i forhold til hva hun har tenkt å levere - for det vet man aldri. Den dama er full av overraskelser. Og overrasket gjorde hun også i dag. Men jeg har forventninger i forhold til at jeg alltid er fornøyd etter konserten.


Jeg er veldig glad når Betty synger på norsk. Hun er best da. Hennes ærlige og sterke tekster fortjener å komme fram så tydelig som mulig. Og i dag kunne jeg kose meg med den ene flotte teksten etter den andre. Jeg synes også at hun og Øyvind fungerte veldig godt sammen på scenen.


At Betty avsluttet med en skikkelig punkelåt var liksom bare slik det skulle være. Helt herlig å høre på. Men likevel kom den største overraskelsen litt tidligere. Jeg hadde aldri gjettet at hun skulle synge den gode gamle slageren "De nære ting".  Og det føltes som hun sang den til meg - det var det jeg trengte å høre i dag. Tusen takk Betty!

Vårens vakreste eventyr

Det sies at Holmenkollstafetten er vårens vakreste eventyr, men det stemmer ikke. Jeg fikk oppleve et mye vakrere eventyr lørdag 19.mai...

Første del av eventyret var det Kristin Stefansdottir som sørget for. Med sin vakre stemme satte hun publikum i konsertstemning. For meg var det et ukjent navn som sto på billetten min. Men etter å ha hørt henne, sitter jeg igjen med et ønske om å høre mer.

Men nå var det ikke en ukjent islandsk sanger jeg hadde skulle høre. Jeg var der for å høre på Trondheims egen rockediva Betty. Ja, hun er en diva som eier musikken, scenen og publikum. Absolutt ikke en diva som er høy på pæra, ikke en person som går rundt og gir inntrykk for å være noe bedre enn andre - tvert i mot. Betty er en artist som skriver sterke tekster, som løfter folk rundt seg og har en utstråling som får folk til å føle seg vel. Og hun rocker seg langt inn i hjertene til publikum.

Jeg var litt spent på forhånd, for Betty skriver mer og mer på engelsk. Men heldigvis hadde hun et konsertrepertoar som inneholdt både norske og engelske tekster. Jeg har sagt det før - og sier det igjen - Betty er best på norsk! Dessuten hadde hun med seg fullt band denne konserten. Det hadde hun også den første gangen jeg hørte henne. Og jeg kjente igjen den fengslende følelsen jeg fikk den gangen. Den gang Stage Dolls fikk meg til å dra på festival, og jeg endte opp med et lidenskapelig musikalsk forhold til Betty.

Ja, det ble et vakkert eventyr den lørdagen. Riktignok var det lite publikum, men det preget ikke dem som sto på scenen. Profesjonelle artister gir alt på scenen, uavhengig av hvor mye folk det er i salen. Og vi som var der fikk det vi betalte for - og mer til...
 

Tusen takk Betty! Jeg lever lenge på den konserten.

Betty på Svartisen: Why God

Så har visst en bloggeier atter hatt en liten pause. I perioder er jeg ganske enkelt ikke inspirert til å blogge noe særlig. Men jeg kommer alltid tilbake...

Og hva er vel bedre da, enn å komme tilbake med en video av Betty? Jeg har alltid lyst til å være der når hun har konserter, men når hun skal spille på Svartisen innser jeg mine begrensninger. Dit kommer jeg meg nok ikke. Men det er alltid lov til å drømme at man var der...

Betty 30 år som artist,

Jeg var veldig lei meg da Betty feiret sine 30 år som artist på Stokkøya for en måneds tid siden. Jeg hadde ingen muligheter til å være der. Men desto gladere ble jeg da det dukket opp beskjed om at det ble en feiring på Kafè Skuret i Trondheim også. Selvsagt måtte jeg bli med på det...

Jeg møtte som vanlig opp i god tid. Og fikk en koselig time på en benk utenfor kafèen mens jeg ventet. Møtte et koselig par å skravle med, mens jeg kjente spenningen og forventningen til konserten bygde seg opp. Jeg visste noe stort var i vente. Egentlig litt merkelig å være med på å feire Betty sine 30 år som artist. For det er mindre enn et år siden jeg hørte henne første gang. Så for meg var det vel like mye en feiring av noe nytt og spennende.

Første gang jeg hørte Betty live, var på kanonfestivalen i fjor. Da hadde hun med seg fullt band. Siden har jeg hørt henne på Grytekonsertene uten band. Og denne gangen stilte hun også uten band. Selvsagt er det mer trøkk med band. Men helt personlig synes jeg Betty er vel så god som artist når hun står alene på scenen. Når hun står alene så eier hun scenen, musikken og publikum på en helt spesiell måte. 

Alene er hun STOR!

Før konserten ble det delt ut settliste med teksthefte til publikum. Og jeg ble veldig glad da min favorittsang "På kanten" sto som siste sang på listen. Jeg hadde vel ikke så mye bruk for tekstheftet underveis i konserten. Jeg har hørt så mye på platene at de norske tekstene sitter. Men siden Betty i det siste har begynt å skrive på engelsk, så var det greit å finne de tekstene. Og jeg tok med meg heftet hjem, for å lese engelske tekster. Jeg skal nok lære meg dem også, selv om jeg absolutt synes hun er best på norsk.

Tusen takk for en flott konsert forrige lørdag Betty! Jeg gleder meg til neste gang. Og jeg håper at neste gang blir snart, og gjerne i Kafè Skuret. Det var en flott kveld på et flott sted. En konsert hvor kontakten mellom artist og publikum var veldig god. Og en kveld hvor det var rom for improvisasjon, uforutsette hendelser, ønskelåt og raushet...

BRENN HEXEN

Ja, nå er det kanskje noen av mine blogglesere som lurer på om jeg har tenkt å begynne med heksebrenning. Og kanskje er det noe sånt jeg tenker på...

Brenn hexen er tittelen på en cd gitt ut av Betty Johnsen. Hun er en artist som har vært nevnt flere ganger i bloggen min. Første gang jeg hørte om henne var i forbindelse med Kanonfestivalen. Da var hun helt ukjent for meg, og jeg hadde ikke stort å skrive om henne. Det eneste jeg visste var at jeg måtte høre mer av den musikken.  Og jeg var lykkelig da jeg fikk booket henne til en grytekonsert i desember. Ja, og jeg ønsket mine bloggvenner god jul med en helt nydelig julesang av henne. En tur på Kanonfestivalen for å høre Stage Dolls satte spor på mer enn en måte. Jeg oppdaget enda en artist som  har blitt en del av mitt liv.

Jeg har selvsagt kjøpt alle cd-ene hennes. Både Svart natt, Månestripen og Brenn hexen har funnet vegen til platehylla mi. At jeg har gitt bort alle de platene i gaver, og blitt nødt til å kjøpe nye til meg selv, forteller litt om hvor glad jeg har blitt i den musikken.


Jeg har lenge tenkt å blogge litt om Brenn Hexen, men det har blitt utsatt og utsatt - fordi det er vanskelig å finne ordene som skal beskrive plata. Som alltid betyr tekstene veldig mye for meg. Og Betty har veldig sterke tekster. Hun skriver rett og slett om livet. Hun kan være veldig brutal i sin måte å formidle tanker og refleksjoner på. Og det er mer enn en av tekstene som treffer meg i magen. Noen av dem gjør meg nesten kvalm, fordi jeg kjenner på en måte at de handler om meg og mine svakheter. Mens andre tekster treffer hjertet og gjør meg varm og god. Å lytte seg gjennom Brenn Hexen er for meg en livsreise i godt og vondt.

Jeg blogget nylig om nyplata til Åge Aleksandersen. Og humrer litt over tekstene i Bettys "Paradishotellet" og Åges "Drittlei". To tekster som handler om det samme, og som frambringer de samme tankene og følelsene hos meg. Og jeg kjenner med glede at Betty sin sang kom først. Hun har ikke diltet etter Åge - hun har bare observert den samme tendensen i samfunnet, og fått det ut på plate før ham.

Men selvsagt er det ikke bare tekstene som får meg til å elske denne plata. Rockehjertet koser seg når disse sangene spilles. For ja, det er rock det handler om. Det er Ronni Le Tekrø som har produsert plata, og jeg vil påstå at han har gjort en god jobb. I mine ører står det navnet for kvalitetsmusikk.

Det som er leit er at media og platebransjen ikke har skjønt at dette er noe folk vil ha. Det er ikke ofte jeg hører noe av Betty på radioen. Og det er trist at media ikke skjønner at det finnes mange som vil ha noe annet enn liste-pop. Jeg hører mye på radio, og er fryktelig lei av å høre de samme intetsigende sangene om igjen og om igjen. Det burde være plass for noe som er annerledes også. 

Og da jeg for noen dager siden skulle kjøpe et nytt eksemplar av Brenn Hexen på Platekompaniet på City Syd ble jeg provosert. Jeg fant ikke plata i hyllene, og spurte etter den. Ekspeditøren lette og lette i hyllene, men kunne heller ikke finne den. Men på dataen sto det at de skulle ha den. Til slutt fant han plata på bakrommet. Altså, de selger ikke plater ved å gjemme dem på bakrommet... Så folkens, ta dere en tur innom platebutikkene, og spør etter platene til Betty - de er verdt å bruke noen kroner på!

Røde strømper...

Jeg vokste opp i en familie hvor kvinnesak og likestilling var fremmedord. Hvert år hørte jeg vel noen hånlige ord om de der forskrudde rødstrømpene. Ja, på et småbruk med både mamma og bestemor som var hjemmeværende husmødre var nok ikke kvinnekamp det som sto i fokus. Det handlet stort sett om å få hverdagen til å gå rundt. Men eplet falt nok langt fra stammen i den saken...

For ja, jeg må nok innrømme at jeg er en rødstrømpe. Og for hvert år kjenner jeg at engasjementet øker. For mine hverdager forteller meg at det er langt igjen til kvinner og menn er likestilte her i verden. Ikke at jeg blir tråkket på fordi jeg er kvinne. Nei, det er ikke min egen kamp jeg kjemper. Jeg har det godt som kvinne. Men desverre er det mange som ikke har det slik. Og la det med en gang være sagt, i min bevissthet handler ikke likestilling om at menn og kvinner skal være like. Vi er ulike både fysisk og psykisk, så like blir vi aldri (og det er heller ikke noe mål). Men mitt mål og min drøm er at menn og kvinner skal bli like mye verdt.

Det første jeg hørte på radioen i dag tidlig var et nyhetsinnslag om likestillingen i musikkbransjen. For de av dere som følger bloggen min er det vel ingen overraskelse at jeg er vedlig opptatt av det som skjer i akkurat den bransjen. I det nyhetsinnslaget ble det henvist til en eller annen doktoravhandling (eller noe lignende - man får ikke med seg alt mens man enda holder på å gni søvnen ut av øynene). Den studien viste ihvertfall det vi allerede vet - at musikkbransjen er veldig mannsdominert. Og i forbindelse med Spellemannsprisen var det jo diskusjon rundt prisene for beste kvinnelige og mannlige artist. Og jeg hørte med glede at mange artister fremdeles vil ha den inndelingen, rett og slett fordi at det er så mange flere mannlige artister. Så hvis det skulle være en felles pris, så ville det gå mange år mellom hver gang en kvinne fikk prisen.

Nå kan man lure på hvorfor det er så mange flere mannlige enn kvinnelige artister. Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg bare konstaterer at det er slik. Og jeg merker det veldig godt i forbindelse med bookingen av artister til Frelsesarmeens grytekonserter. Det var og er  mange flere å velge i blant mannlige artister.


Jeg har også hørt artister som Betty Johnsen og Vigdis Eidsvåg uttale at det er vanskelig å bli tatt på alvor som kvinner i musikkbransjen. Og jo eldre de blir, jo vanskeligere blir det... Jeg har ingen svar på hvorfor det er slik. Og jeg vet heller ikke hvordan problemet skal løses. Men jeg har et hjerte som banker varmt for de kvinnene som tør å kjempe for å bli behandlet som seriøse artister, selv om de er kvinner som har passert 40. Ikke slik å forstå at jeg kjøper plater bare fordi det er en kvinne som har gitt den ut. Jeg kjøper plater utelukkende fordi jeg liker musikken. Men jeg blir ekstra glad når jeg registrerer at det er kvinner som har laget god musikk. For kvinner er like dyktige musikere som menn.

Men mitt engasjement på kvinnedagen stopper ikke ved musikkbransjen. Jeg har ikke barn selv, men er tante til både gutter og jenter. Og er selvsagt opptatt av deres oppvekstvilkår og framtid. Jeg trenger ikke gå lenger enn til min lille niese som dere har fått følge her i bloggen. Ei lita frøken på ett år, som har vært gjennom en tøff kreftbehandling... Som tante kan jeg ikke annet enn tenke på hennes framtid. Hvordan vil den bli?

Vesla vokser opp i en tid, hvor små jenter blir seksualisert. Det finnes en stor og mektig klesbransje, som produserer og markedsfører klær som gjør at jenter veldig tidlig blir framstilt som små voksne. Jeg finner ikke igjen artikkelen nå, men det er ikke lenge siden jeg leste at jenteklær i en størrelse er mindre enn gutteklær i samme størrelse. Jeg skjønner ikke hvorfor. Men det er likefullt med på å dyrke fram idealet om at jenter skal være tynne...

Nå har jeg ikke noe mot at kvinner og jenter kan være feminine. Men jeg har noe mot at klær til småjenter skal være kopi av klær for voksne kvinner. Jenter må få lov til å ha behagelige klær - klær som også gir jentene mulighet til å klatre i trær og sparke fotball på lik linje med gutter. Magekorte topper og stringtruser har ikke noe i barneavdelingen å gjøre.




La meg så gå til andre enden av livet. Hva med eldre kvinner? Hvilken verdi har de i dagens samfunn? Jeg har veldig mye med eldre kvinner å gjøre. Og ser hvordan mange av dem sliter. Det er en kjensgjerning at de fleste minstepensjonister er kvinner.

Er det slik vi vil ha det i framtiden også?  Det er fremdeles mange kvinner som velger å være hjemme med barn. Og det er greit nok når de velger det selv. Men det er ikke greit at typiske kvinneyrker er dårligere betalt enn mannsdominerte yrker med like lang utdannelse. Det er også veldig mange innvandrerkvinner som ikke er i jobb. Noe som jeg tror har mye med tradisjoner fra hjemlandene å gjøre. Og der har vi en stor jobb å gjøre. Jenter og kvinner i innvandrerfamilier bør oppmuntres og støttes til å ta utdannelse og komme seg ut i yrkeslivet. Det er ingen grunn til at de i større grad enn norske kvinner skal være hjemmeværende. Og der må holdningsskapende arbeid i stor grad rettes mot mennene i familien. For uten mannens støtte blir det vanskelig for disse kvinnene å skape seg en framtid hvor de er økonomisk uavhengig av mannen. Slik det er i dag, så vil vi om noen år ha veldig mange innvandrerkvinner som er minstepensjonister.


Og på en dag som dette, må vi også rette blikket utover vårt eget land. I mange land får fremdeles mange jenter ingen skolegang, bare fordi de er jenter. Fremdeles er det stort sett kvinner og barn som er ofre for menneskehandel. Sexindustrien utnytter kvinner grovt i store deler av verden. I flere land blir voldtatte kvinner dømt for utroskap, mens gjerningsmannen ikke blir tiltalt en gang. Jeg kan sitte resten av dagen og skrive om alt vi har å kjempe for. Men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Ettermiddagen skal brukes sammen med kvinner som trenger en hjelpende hånd. Det er bare å ta på røde strømper og kjempe videre for at kvinner og menn skal bli like mye verdt her i verden. Vi er ikke like, men vi er like verdifulle.

GRATULERER MED DAGEN ALLE KVINNER RUNDT I VERDEN!

God jul...

God jul til alle - god jul til store og til små... Jeg vil ønske alle mine venner en riktig god jul. Og det gjør jeg med den vakre julesangen til Betty Johnsen. En sang med en sterk og gripende tekst. En tekst til ettertanke...

Og i familien vår er det en spesiell jul i år. En god liten gutt venter i spenning på at nissen skal komme med pakker. Ikke at det er så spesielt med småtroll som venter på nissen. I måneder har hans store ønske vært en brannbil. Kanskje blir ønsket hans oppfylt i dag...

For oss som er litt større er det store ønsket noe helt annet. Vi har en liten hjerteknuser som kjemper den tøffe kampen mot kreften. Og det gjør jula veldig spesiell i år. Ting får et annet perspektiv når kreften kommer inn i en familie.  Julaften for henne, mamma, pappa og storebror starter på sykehuset. De siste prøvene har ikke vært som de bør være. Og nye prøver skal taes i formiddag. Største gaven for oss vil være at dagens prøver er så fine at hun slipper påfyll av blodplater i dag, slik at de fort kan forlate sykehuset og dra hjem til farmor og farfar for å feire jul. Så tantes eneste virkelige store ønske for denne jula er at lille Dina snart må bli frisk igjen...

Flere grytemusikanter...

Tiden har flydd altfor fort for meg de siste dagene, så jeg har ikke fått oppdatert konsertrekka hver dag. Men man får ta et oppsamlingsheat innimellom...

Tirsdag var det Lise Olden som skulle holde den første konserten. Og siden jeg har hørt henne live tidligere, så visste jeg at det var noe vakkert i vente. Jeg gledet meg veldig til konserten, og ble absolutt ikke skuffet. Og selv om det en kald desember-ettermiddag ikke var så veldig mye folk der, så koste de seg veldig de som var der. Den vakre musikken og den klare stemmen brakte glede og varme i vinterkulden...

Den andre konserten tirsdag var det Frelsesarmeens sangkor og hornorkester som skulle holde. Det er ikke lett å få samlet folk til sånt i desember. Det er en måned hvor det går i ett med grytevakter, matutdeling, besøk, juleavslutninger og mye annet. Så jeg ble veldig glad da det viste seg at det gikk å få samlet nok folk til å ha både kor og hornmusikk på Torvet den ettermiddagen. Og julestemning ble det...

Før, mellom og etter grytekonsertene er det underholdning i lavvoen på Torvet. Og der inne er det to båltrubadurer som sørger for de musikalske bidragene. Og jeg må si de er dyktige begge to. Lisabeth Brekke Sylthe er en av dem. Hun har en utrolig varm og behagelig stemme. Og det er godt å høre sangen hennes fylle Torvet. Kommer hun med plate, så er nok jeg en av de som kommer til å kjøpe den...

Onsdagen hadde jeg gledet meg veldig til. Sommerens utflukt til Kanonfestivalen ga meg et nytt bekjentskap. Og jeg gledet meg veldig til å høre Betty Johnsen igjen. Hun er en artist jeg vil si at er vanskelig å sette i bås når det gjelder sjanger. For hun har et repertoar som spenner fra de vakreste ballader til relativt hard rock. Men uansett hvordan låtene hennes er, så har de alle en tekst med mening. Og det liker jeg. Norske tekster som forteller om livet.


Og jeg ble definitivt ikke skuffet over møtet med Betty og konserten hennes. Jeg fikk møte et hjertevarmt menneske som gav noe av seg selv både på og utenfor scenen. Og publikum likte det de hørte. De var ikke så mange denne dagen heller, men de som var der ble der så lenge Betty var på scenen. Hun klarte å holde dem fast der. At vi også fikk direkteinnslag på radioen under den konserten er jeg også veldig fornøyd med.

Onsdagens andre konsert var med ungdomsgruppa til Åsvang skoles jentekor. Under den konserten fikk vi dessverre litt tekniske problemer på første sangen. Litt problemer i forhold til mikrofoner og vind. Men det ble bedre etterhvert. Og selv om konserten ikke var så lang, så var det et koselig innslag. Jeg har dessverre ikke noe bilde fra den konserten.

Så var det dagen i dag. To gode band ventet. Først ute var The South. Egentlig vet jeg ikke så mye om dem. Annet enn at jeg har hørt dem en gang før. De var oppvarmingsband for The Proclaimers i Mai. Og jeg likte det jeg hørte den gang. Og jeg gledet meg veldig til å høre dem igjen i dag. At gradestokken viste -11 medførte noen fryktelig kalde gitarfingre. Men likefullt leverte de en flott konsert. Jeg koste meg veldig der jeg sto. Og det var litt mer folk enn det hadde vært de to forrige dagene.


En liten utfordring fikk jeg i forbindelse med den konserten. For etter hver konsert er jeg oppe på scenen og takker publikum for frammøte og artistene for innsatsen. Men denne gang var det rigget slik at jeg ikke kunne gå opp via scenetrappen. Og å klatre opp på scenen fra framsiden virket en smule håpløst. Spesielt når man har korte og giktiske bein - og de beina følgelig hadde stivnet i kulden. Da var det greit å se sjefen min på området, og få ham til å ta hånd om den takketalen.

Dagens siste band var Too Far Gone. Gammel bekjentskap. Det var tredje året de stilte på grytekonsert for Frelsesarmeen. Veldig koselig når artister stiller år etter år. Og det var tydelig at folk hadde fått med seg at de skulle spille. For det var bra med publikum på den konserten (særlig med tanke på temperaturen). Og gutta i Too Far Gone leverte, som alltid, en flott konsert. Det eneste som ikke fungerte som det skulle under den konserten var lyset. Det ble mørkt på scenen noen ganger, men heldigvis klarte tekniker å fikse det relativt fort hver gang.

Nært Deg - Betty Johnsen

Hard to say goodbye...

Siden jeg nå har telt ned til konserten noen dager, får jeg vel følge opp med en liten rapport fra den. Dagen i går var veldig varm her i Trøndelag. Og en stakkars bloggeier var lettere kokt leeeeenge før konserten begynte. Å gå bakken fra Gamle bybro til festningen er nesten selvmord for en giktisk bloggeier. Men jeg kom meg opp. Og fikk meg en hvil i gresset før festivalen begynte.

Oppvarmingsbandene var Tom Rom, Kakke og DeMonica og Explicit Licks. Mye bra å høre der. Morsomt å høre nye lovende band. Og for et hjerte som har elsket trøndersk rock store deler av livet er det gledelig å konstatere at det står bra til med rekrutteringa. Det kommer mer trønderrock i årene framover.

Så dukket Betty Band opp på scenen. Det var også et nytt bekjentskap for meg. Og det var en tøff dame, med tøft image. Og musikken var det skikkelig trøkk i. Det var deilig å stå der og bare kjenne rockehjertet fylles opp. Den dama og bandet hennes satte spor i sjela mi.

Så til slutt kom endelig Stage Dolls på scenen. Litt forsinket pga tekniske problemer. Men den som har ventet i 25 år på å høre dem live, klarer da fint å vente noen få minutter ekstra. Og da de første tonene av Always strømmet mot meg var jeg så absolutt i lykkerus. Til tross for at jeg var helt edru må jeg bare innrømme at jeg dagen derpå ikke husker helt rekkefølgen på alle sangene. Men ganske tidlig i konserten fikk vi Rainin' on a sunny day. Da var ikke tårene langt unna. Det er sangen som blir finere og finere for hver gang jeg hører den. Det har virkelig blitt en av mine hjertesanger.

Det som kanskje overrasket meg mest var Rollin'. En av sangene på nyplata som jeg egentlig har hørt lite på. Den har liksom ikke funnet vegen inn til meg. Men å høre den live gjorde noe med sangen og meg. Riffene og refrenget fra den har liksom surret i hodet mitt store deler av en heller søvnløs natt. Jeg tror knapt jeg har blitt så overrasket over forskjellen på studioversjonen og liveversjonen av en sang før.

At jeg fikk mange av mine favoritter i går gjorde jo bare kvelden perfekt. Et kvart århundre med platene til Stage Dolls ble i grunnen godt oppsummert iløpet av den konserten. Når klokka hadde passert overtid og Hard to say goodbye kom over høytalerne var klumpen i halsen passe stor. Det var hardt å si farvel til Stage Dolls i går kveld. Men da Soldiers Gun runget gjennom natta var det over. Sangen som startet det hele for 25 år siden ble avslutningen. Og jeg var garantert den lykkeligste personen i Trondheim i går. Det var virkelig en gammel drøm som gikk i oppfyllelse.

Det eneste jeg kan klage på i forhold til dagen i går, var at det var veldig dårlig oppslutning av byens befolkning. Det var fryktelig lite publikum der. Og jeg regner med at hele festivalen kommer til å gå med dundrende underskudd. Og jeg blir overrasket om de tøffe initiativtakerne kommer til å prøve på nytt igjen neste år.

Også har jeg lært at man skal se seg for når man trør i gresset på festivaler. For det kan ligge kabler der. Og de kablene kan man tråkke på, og skade seg. Ja, jeg sitter her med en vrikket ankel som er blå og dobbelt så tykk som vanlig. Men jeg ofrer da gjerne en ankel for Stage Dolls eller DDE...

Så må jeg bare beklage, men bloggeieren hadde ikke med seg kamera i går. Det sto fotoforbud på billetten, og da er man da lovlydig. Helt til man oppdager at ingen andre overholder fotoforbudet. Da drar man opp mobilen fra lomma og knipser et par bilder selv også. Og atter en gang blir jeg minnet om at jeg sårt trenger ny telefon. Det skal bestilles ny i dag. For den gamle har ubrukelig kamera, og er generelt gammel og veldig humørsyk. Og en mobil med godt kamera bør man ha når man skal på nye konserter. Denne gangen må jeg bare beklage kvaliteten på de få bildene jeg tok...