Spellemann.

I kveld er det endelig tid for spellemannspriser igjen. Ja, det tyvstartet litt i går kveld da. Anne Lise Kasenborg fikk prisen som beste fan. Og hun er leder for verdens beste supporterklubb (DDE sin, hvis noen skulle være i tvil). Jeg teller ned til sendingen begynner. To av grytemusikantene våre er nominert til priser i år. Så jeg sitter klar foran skjermen og heier når utdelingen tar til.
Rasmus og verdens beste band er nominert i klassen for beste barneplate.

PELbO er nominert i åpen klasse.

Og innimellom alle prisene skal Frøya på scenen. Gleder meg stort til å høre henne igjen.

Og innerst i mitt hjerte banker en drøm om at Torstein Flakne kunne få en eller annen hederspris. I mine ører er han en av landets beste låtskrivere og gitarister. Han står bak så mye god musikk. Stage Dolls er bare en del av det navnet hans kan knyttes til. Og etter 30 år i bransjen synes jeg han fortjener en hederspris nå.

Torstein Flakne 50 år.

Ja, i dag fyller en av de største profilene innen norsk musikk 
50 år.

GRATULERER MED DAGEN TORSTEIN!!!

Dagen feiret han med en fantastisk konsert i Olavshallen sist lørdag. Og for en konsert det ble. Dag Erik Pedersen var konferansier, og ledet oss gjennom den lange musikalske karrieren til Flakne. At det hele ble innledet med at Dag Ingebrigtsen kom svevende som en engel fra taket var bare som det skulle være. Latteren satt igrunnen løst den kvelden. Men det gjorde jammen meg tårene også...


At oppsummeringa startet med The Kids var jo også naturlig. Hun er forelska i lærer'n og Vil du værra me' mæ hjem i natt er jo udødelige slagere. Og for meg som var fjortis da de sangene lå på hitlistene ble det en skikkelig mimrestund.

Torstein hadde valgt å bruke bursdagen sin til å gi istedet for å få. Men en gave fikk han ihvertfall overrakt på scenen. Gutta i Too Far Gone påsto at de hadde brukt høsten til å lage et kunstverk til Torstein. Det var ekte hjemmelaget og det kom til å forandre karakter gjennom årstidene. Det som ble avduket var en palle med ved...

Det nytter ikke å få med alle artistene som deltok på konserten i et blogginnlegg. Men jeg lar et bilde av Sie Gubba representere de fleste. Høydepunktene sto i kø under konserten. Og felles for dem alle var at de hadde en eller annen forbindelse med Torstein Flakne.

Og stort var det å sitte i salen og se det norske flagget, gamle fotballhelter og høre Alt for Norge...

... og enda større å se de hvite og svarte draktene og høre Olavshallen bli fylt av Rosenborgsangen...


Og når den store finalen kom med Stage Dolls, var hjertet både stort og varmt.

Jeg kan ikke annet enn gratulere deg igjen Torstein. Takk for en fantastisk konsert. Og takk for all den flotte musikken du har gitt meg gjennom snart 30 år. Når vi engang blir gamle og havner på gamlehjem, så bestiller jeg rommet ved siden av ditt. Også håper jeg du fyller hele avdelingen med god rock...

Musikk er farlig...

Ja, musikk er visst farlig på mer enn en måte. Største faren er vel at man risikerer å bli avhengig...

Den andre faren er at det kan ligge kabler i gresset på festivalområdet. Og som nevnt i forrige innlegg resulterte det i en skadet ankel. Beklager et alt annet enn vakkert bilde. Men musikkens baksider har også sine bilder.
Sommeren 2010 kan ikke skrives inn i historiebøkene som en god rockesommer for min del. Første halvdel ble tilbragt i ro pga betennelse i et kne. Og når jeg endelig ble bra nok til å dra på konserter igjen skader jeg meg. Så da ble det nok bare en konsert denne sommeren.

Men den konserten er et fantastisk minne. For jeg fikk oppfylt en 25 år gammel drøm... Og den får jeg leve på fram til det dukker opp spennende konserter i Olavshallen. Det er visst tryggest med sitteplasser dette året...

Hard to say goodbye...

Siden jeg nå har telt ned til konserten noen dager, får jeg vel følge opp med en liten rapport fra den. Dagen i går var veldig varm her i Trøndelag. Og en stakkars bloggeier var lettere kokt leeeeenge før konserten begynte. Å gå bakken fra Gamle bybro til festningen er nesten selvmord for en giktisk bloggeier. Men jeg kom meg opp. Og fikk meg en hvil i gresset før festivalen begynte.

Oppvarmingsbandene var Tom Rom, Kakke og DeMonica og Explicit Licks. Mye bra å høre der. Morsomt å høre nye lovende band. Og for et hjerte som har elsket trøndersk rock store deler av livet er det gledelig å konstatere at det står bra til med rekrutteringa. Det kommer mer trønderrock i årene framover.

Så dukket Betty Band opp på scenen. Det var også et nytt bekjentskap for meg. Og det var en tøff dame, med tøft image. Og musikken var det skikkelig trøkk i. Det var deilig å stå der og bare kjenne rockehjertet fylles opp. Den dama og bandet hennes satte spor i sjela mi.

Så til slutt kom endelig Stage Dolls på scenen. Litt forsinket pga tekniske problemer. Men den som har ventet i 25 år på å høre dem live, klarer da fint å vente noen få minutter ekstra. Og da de første tonene av Always strømmet mot meg var jeg så absolutt i lykkerus. Til tross for at jeg var helt edru må jeg bare innrømme at jeg dagen derpå ikke husker helt rekkefølgen på alle sangene. Men ganske tidlig i konserten fikk vi Rainin' on a sunny day. Da var ikke tårene langt unna. Det er sangen som blir finere og finere for hver gang jeg hører den. Det har virkelig blitt en av mine hjertesanger.

Det som kanskje overrasket meg mest var Rollin'. En av sangene på nyplata som jeg egentlig har hørt lite på. Den har liksom ikke funnet vegen inn til meg. Men å høre den live gjorde noe med sangen og meg. Riffene og refrenget fra den har liksom surret i hodet mitt store deler av en heller søvnløs natt. Jeg tror knapt jeg har blitt så overrasket over forskjellen på studioversjonen og liveversjonen av en sang før.

At jeg fikk mange av mine favoritter i går gjorde jo bare kvelden perfekt. Et kvart århundre med platene til Stage Dolls ble i grunnen godt oppsummert iløpet av den konserten. Når klokka hadde passert overtid og Hard to say goodbye kom over høytalerne var klumpen i halsen passe stor. Det var hardt å si farvel til Stage Dolls i går kveld. Men da Soldiers Gun runget gjennom natta var det over. Sangen som startet det hele for 25 år siden ble avslutningen. Og jeg var garantert den lykkeligste personen i Trondheim i går. Det var virkelig en gammel drøm som gikk i oppfyllelse.

Det eneste jeg kan klage på i forhold til dagen i går, var at det var veldig dårlig oppslutning av byens befolkning. Det var fryktelig lite publikum der. Og jeg regner med at hele festivalen kommer til å gå med dundrende underskudd. Og jeg blir overrasket om de tøffe initiativtakerne kommer til å prøve på nytt igjen neste år.

Også har jeg lært at man skal se seg for når man trør i gresset på festivaler. For det kan ligge kabler der. Og de kablene kan man tråkke på, og skade seg. Ja, jeg sitter her med en vrikket ankel som er blå og dobbelt så tykk som vanlig. Men jeg ofrer da gjerne en ankel for Stage Dolls eller DDE...

Så må jeg bare beklage, men bloggeieren hadde ikke med seg kamera i går. Det sto fotoforbud på billetten, og da er man da lovlydig. Helt til man oppdager at ingen andre overholder fotoforbudet. Da drar man opp mobilen fra lomma og knipser et par bilder selv også. Og atter en gang blir jeg minnet om at jeg sårt trenger ny telefon. Det skal bestilles ny i dag. For den gamle har ubrukelig kamera, og er generelt gammel og veldig humørsyk. Og en mobil med godt kamera bør man ha når man skal på nye konserter. Denne gangen må jeg bare beklage kvaliteten på de få bildene jeg tok...

Endelig!!!

Ja, endelig er den store dagen her. Den jeg har ventet på i 25 år...
Det er nesten så jeg ikke kan tro det er sant. Og sjelden har vel timene gått saktere enn i dag. Ventetida brukes selvsagt til å varme opp til kveldens konsert. Veksler mellom surfing på youtube og sofasløving med lytting til Always-plata...

En av de gamle slagerne jeg håper står på spillelista i kveld er Wings of steel. Den er bare til for å nytes...

I morgen...

Ja, i morgen - i morgen...

Og ja, man skulle vel ikke tro at jeg var godt over førti. Jeg føler meg som en unge på julaften. For dette har jeg venta på så lenge. Og ønskelista over sanger er lang. Jeg regner med at det blir mye fra Always-plata. Og det er bra. For det er det sterkeste albumet de har laget. Selvsagt håper jeg Soldiers Gun blir å høre. Også håper jeg inderlig at Rainin' on a sunny day står på programmet (den er høydepunktet på Always). Det er en vemodig, trist og vakker ballade. Virkelig en sang som rører ved de innerste strengene hos meg...

To dager igjen...

Jeg teller ned og teller ned. Nå er det bare to dager igjen til jeg for første gang skal få høre Stage Dolls live - tror jeg... Ja, litt skepsis henger i...

For det er nesten så jeg lurer på om det hviler en liten forbannelse over meg og Stage Dolls. Det er 25 år siden Soldiers Gun ble gitt ut. Og iløpet av de årene har jeg planlagt å dra på konsert med guttene maaaaaaaaaaange ganger, men alltid har det kommet noe i vegen. Men nå to dager før Kanonfestivalen begynner øyner jeg håp om at det endelig skal lykkes. Og jeg sender varme tanker til min kjære svoger Thomas, som har lovet å være sjåfør for meg. Uten ham hadde det blitt vanskelig denne gangen også. For siste bussen hjem rekker jeg ikke...

Always

Det begynner å bli noen måneder siden Always fant vegen til platesamlinga mi, men først nå føler jeg at jeg kan klare å skrive noe om den. Sjelden har jeg brukt så lang tid på å "fordøye" en plate... Førsteinntrykket var at dette var typisk Stage Dolls. Ja, det er ikke vanskelig å kjenne igjen musikken deres - heldigvis. Den særegne lyden er der. Og den er jeg veldig glad i. Det er nye sanger, men god gammel lyd. 25 år etter at Soldiers gun kom ut holder de fortsatt fast ved det kjente og kjære. Og etter alle disse årene treffer de fremdeles ryggmargen hos meg. Likevel er det noe ved denne plata som er annerledes enn de gamle. Kanskje er det jeg som har blitt eldre og mer "grublete" av meg. Jeg vet ikke. Som alltid er det behagelig å høre på Stage Dolls. Men det er noe ved denne plata som også blir litt ubehagelig på en måte. Det er noe med måten tekstene rører meg... Det er noe ved en del av sangene på denne plata jeg ikke blir ferdig med. Ved første gjennomhøring var det liksom en sånn aha-opplevelse i forhold til budskapet. De virket veldig enkle og lett forståelig. Men det var bare første gang jeg hørte dem. Senere har de tekstene nærmest forfulgt meg. Da tenker jeg spesielt på sangene "Rainin' on a sunny day" , " Where the blacktop ends" og "My strangest friend". Tekster jeg lett kan identifisere meg med, og som uten problemer kan gi meg mange tanker relatert til mennesker jeg har møtt. Men samtidig er det tekster som lar meg sitte igjen med mange spørsmål. Stadig må jeg fram med tekstheftet og lese og gruble. Hva er det egentlig som blir fortalt? Og hva er det som ikke blir fortalt? Hva befinner seg egentlig mellom linjene der? Det blir nesten ubehagelig når sangtekster kryper så til de grader under huden på meg. Men samtidig er det sånt som gjør en plate ekstra god og verdifull...

Innimellom får jeg nesten lyst til å filleriste Mr.Flakne som har skrevet de sangene. Det er i grunnen litt ufint å skrive så mye, men samtidig så lite på en gang. Men selv om det kan være både irriterende og ubehagelig, så er det samtidig veldig vakkert. Og jeg er ham evig takknemlig for de sangskattene han har gitt meg. Og jeg undrer meg mang en gang over hva som egentlig bor i en mann som kan skrive som ham...
Etter noen måneder hvor jeg har hørt mye på denne plata har jeg begynt å få et veldig nært forhold til den. Og jeg har en følelse av at jeg kanskje aldri kommer til å bli ferdig med den. Jeg finner noe nytt hver gang jeg hører den. Og de tre sangene jeg har nevnt begynner å bli mine på en merkelig måte. Jeg lurer på hvor i følelsesspekteret mitt denne plata kommer til å bringe meg til slutt. Always og jeg er ute på en reise som jeg ikke aner hvor ender...

Jeg kan ikke annet enn si tusen takk til Torstein Flakne og de andre gutta i Stage Dolls. I mine ører er Always det beste albumet dere noen gang har laget.

Stage Dolls

Med ujevne mellomrom må jeg bare presentere noen av mine musikalske favoritter. Og de siste ukene har Stage Dolls vært spilt veldig mye. Mine gamle helter har liksom fått et nytt liv. Det er en gruppe jeg stadig vender tilbake til. Og de står veldig høyt oppe på ønskelista mi over sommerens konserter. Jeg leser turnèlister til øynene blir både røde og våte. For jeg vil så gjerne på konsert både med Stage Dolls og DDE denne sommeren. Men det gjenstår å se om det blir med drømmen. Aller først må et betent kne bli bra...

Jeg er av de som aldri ofret konserten på Lerkendal med Kiss en tanke. Det kunne ikke falt meg inn å gå på den. Men jeg må innrømme at oppvarmingsbandet skulle jeg mer enn gjerne fått med meg. Det er ikke ofte jeg foretrekker supportbandet framfor hovedartisten, men i dette tilfellet kunne jeg godt betalt billett for å høre oppvarminga og deretter gå hjem...