Jentebølge og BCG

Vårens store mål for meg var å gå Jentebølgen, men en kranglete helse satte en stopper for det. Men til tross for at sykdom og medisiner har gjort den siste tiden vanskelig for denne bloggeieren, så ble årets Jentebølge en gledelig opplevelse.


Det var første anledning for meg til å høre det nye bandet BCG live. Og det kunne jeg ikke la gå fra meg. Det var jo noe jeg hadde ventet på så lenge. Forventningene var skyhøye. Og la det være sagt med det samme: jeg ble ikke skuffet!

B for Brøndbo. Godt gammelt bekjentskap det. Og jeg kjente at det var altfor lenge siden jeg har hørt Thomas live nå. Veldig koselig å se ham på scenen igjen.

C for Chand. Som alltid kjekt å høre og se Chand. Det er jo ikke så lenge siden sist. Og jeg håper det ikke blir lenge til neste gang.

G for Grannes. Jeg har hørt mye bra om et band som heter Grannes. Men jeg har aldri hatt anledning til å høre dem live. Så jeg var veldig spent på å høre og se Ronny Grannes på scenen. Og det jeg hørte gjorde meg enda mer nysjerrig på Grannes. Jeg håper det blir en anledning til å høre dem live om ikke så altfor lenge.

BCG!

Tre flotte gutter som leverte en flott konsert. Repertoaret besto av en flott blanding av sangene til Thomas, Chand og Grannes  - altså, stort sett kjente sanger. Ja, også åpnet og avsluttet de konserten med den nye singelen til BCG.

Ellers bestod gårdagens underholdning av at Liv Grete Skjelbred Poire stilte som motivator for jentene som skulle gå eller løpe Jentebølgen. Tare Texum avfyrte startskuddet og Jon Almås hadde jobben som hare.

Etter at jentene var kommet avgårde på årets løp, ruslet jeg bort til Frelsesarmeen for å vente på gode venner som deltok i løpet. På vegen dit ruslet jeg forbi stativene med medaljer. Litt leit at ingen av de medaljene ble min i år. Men det kommer en ny sjanse neste år. Her gir man aldri opp...

Og på vegen til Frelsesarmeen fikk jeg med meg litt ekstra underholdning. Sannelig sto det noen gutter og spilte på oppløpssiden også. Koselig!

Og når mine venner hadde kommet i mål, ventet et flott festdekket bord. At en viss bloggeier koste seg såpass at hun nesten ble for sen til siste bussen hjem sier vel alt om kvelden. Årets Jentebølge ble en opptur også for den som bare tok med seg oppvarminga og festen etterpå...

Sjelefred...

...for et urolig hjerte. Ja, det er vel den enkleste og korteste måten å beskrive kveldens kirkekonsert med Thomas og Bjarne Brøndbo og Henning Sommerro på. For min del hører jeg alltid på musikk med hjertet. Altså, selvsagt hører også jeg med ørene. Men det er hjertet som forteller meg om det jeg hører er bra eller ikke. Men nå er det engang slik at når brødrene Brøndbo står på scenen, så når de alltid inn i hjertet mitt. Jeg gleder meg alltid til å høre dem. Men sjelden har jeg hatt det ønsket jeg hadde før konserten i kveld. For jeg hadde et inderlig ønske om noen øyeblikk med sjelefred...

I en periode hvor tantehjertet stort sett blør for den vesle kreftpasienten og storebroren hennes, så kjenner jeg stadig på lengselen etter sjelefred. Stunder hvor jeg kan senke skuldrene og hvile. Og en slik stund fikk jeg i kveld.

Fra Thomas og Bjarne sin side var det ingen store overraskelser. Det var de gamle og kjære sangene. Og det var helt greit. Ja, igrunnen var det det jeg både forventet og ønsket. De sangene blir jeg nok aldri lei av. En annen sak er at jeg savnet noen av de som har vært med på de tidligere konsertene. Og man kan ikke alltid få alt man ønsker seg.


Henning Sommerro har jeg derimot ikke hørt mye live tidligere. Så det var kveldens spenningsmoment. Han har i likhet med Brøndbo-guttene en herlig sans for humor. Så det var rikelig med anledninger til å le under konserten. Og det var interressant at han fortalte litt om bakgrunnen til de ulike sangene han framførte. Når man får litt informasjon om opphavet får på en måte sangene en ny dimensjon. Alt i alt ble det en herlig kveld. Det ble ikke tatt mange bilder under konserten. Jeg satt litt for langt bak til at det var mulig å få brukbar kvalitet på bildene. Men i grunnen var det greit å la kameraet hvile under konserten (og med litt tålmodig venting fikk jeg da tatt bilde etterpå).

Og når konserten ble avsluttet med orgelbrus og en utrolig bra versjon av "det er makt i de foldete hender", da kjente jeg at det urolige hjertet hadde funnet et øyeblikk med fred og ro. Jeg vet at dagene, ukene og månedene som kommer vil ha mange øyeblikk med uro og bekymring. Men jeg vet også hvor jeg skal hente sjelefred...

Hjertevarme

Hjertevarme er ordet som best beskriver tirsdag 2.mars 2010. I Vår Frue kirke var det klart for "Hverdagsmesse". Det er messer som vanligvis holdes torsdagskvelder, og som er en del av prosjekt "Åpen kirke". Men denne uka var messen flyttet til tirsdag. Og messen skulle tas opp som radiogudstjeneste til søndag 7.mars. Ja, ett og annet kommer visst på tv også. Det var direkteinnslag på "Førkveld" og visstnok både direkteinnslag og opptak til Midtnytt. Og jeg må jo bare innrømme at jeg innimellom følte at det tv-kameraet hadde en farlig vinkel i forhold til meg. Men det er vel prisen man må betale for å få beste plassen på første rad... Messen denne kvelden var en blanding av gudstjeneste og konsert med Thomas og Bjarne Brøndbo. Som alltid når de to skal opptre, var jeg tidlig ute. Ja, det er kanskje litt merkelig å møte opp et par timer før en Gudstjeneste. Men for meg er det godt å sitte i kirkerommet. Det er et sted jeg føler meg vel, og kan kjenne på min egen sjelefred. Prest var Steinar Leirvik. Han er prosjektleder for "Åpen kirke" i Vår Frue kirke. For de bloggleserne som ikke kjenner til det prosjektet, så er det et av Kirkens Bymisjons tiltak for å hjelpe de som har havnet litt på siden av samfunnet. Det var jo en åpen messe for alle. Men spesielt for de som ikke har det så godt som oss andre. Og tårene satt løst under lystenningen. Når folk kunne komme fram og tenne lys på brosteinskorset, ble det folksomt foran benken jeg satt. Og dunsten av sprit hang tungt i kirkerommet. Det var nesten så man satt og ventet på at pusten til enkelte skulle ta fyr når de tente lysene.

Men selvsagt skjedde ingen uhell, selv om mange hadde problemer med å gå stødig. Noen gråt, noen sa noen ord om hvorfor de tente lysene, noen var bare stille og noen holdt om hverandre. Og selv en bloggeier som sjelden er framme og tenner lys måtte fram og tenne et. Det var så sterkt at jeg ikke klarte sitte rolig og bare se på - jeg måtte delta. Og mitt lys ble tent for alle som sliter med rus og deres familier. Det ligger mange tragedier bak hver enkelt rusmisbruker. Det handler om et menneske som sliter og har det vondt, og det handler om alle som faktisk er glad i det mennesket... Det er ikke alltid like lett å få tatt gode bilder under konsertene. En viss fotograf burde hatt seg nytt kamera, som takler dårlige lysforhold og artister i bevegelse bedre. Men denne kvelden fikk jeg et blinkskudd som virkelig beskriver kvelden svært godt.

For ved min side satt en sprit-dunstende og sliten mann. Men sjelden har jeg sett noen leve seg sånn inn i musikk, bønn og budskap. Og akkurat i det jeg knipset et bilde klappet han i hendene. Bildet av armer og hender med nikotinflekker og sprøytesår er det symbolske bildet på de som faktisk var hovedpersonene denne kvelden. Artistene i bakgrunnen gir alltid mye av seg selv under konserter, men sjelden har jeg sett dem så varme og rause som i møtet med gatefolket. På en enestående måte klarte de å gjøre de minste til de største. Og endelig fikk jeg tatt et skikkelig bilde av de to flotte musikerne Thomas og Bjarne pleier å ha med seg. Som regel sitter Terje Grande og Stig Hollup litt bak i mørket under konsertene også forsvinner de ut bakvegen så fort siste strofe er spilt. Men denne kvelden ble de værende i kirkerommet også etter konserten, så da fikk fotografen endelig den muligheten hun har ønsket seg lenge...

Som alltid er det bare å takke for en flott kveld. En kveld som ble bedre enn alle andre kvelder jeg har hatt sammen med brødrene Brøndbo. Latter og tårer gikk hånd i hånd hele kvelden. Og jeg har vel sjelden følt meg som et rikere menneske. Man blir ikke mindre glad i sine favorittartister når de så raust gir av seg selv til de som ikke har vært så heldige her i livet...

Marismartnan

Marismartnan er navnet på et kulturhistorisk arrangement på Levanger. Og årets martnad åpnet med konsert i Levanger kirke. Med billett i lomma og sekk på ryggen dro jeg innover for å høre på nok en kirkekonsert med brødrene Brøndbo. Denne gangen hadde de også med seg Team Bjarne. Selvsagt fulgte jeg alle programmene fra det store Korslaget. Og er fremdeles litt lei for at koret mitt ikke vant. Men i mitt hjerte og mine ører var ingen bedre enn Team Bjarne. Så det var med stor spenning jeg ventet på å få høre dem live for første gang. Som vanlig var jeg tidlig ute til konserten, og fikk en fantastisk plass på andre rad. Mens jeg satt inne i kirken og ventet, begynte jeg å se litt på interiøret i det flotte bygget. Og jeg ble ekstra facinert av døpefonten. Den vakre engelen så litt malplassert ut der den satt mellom instrumenter og lydutstyr.

Når folk hadde funnet plassene sine var det klart for konsert. Da "Byen æ bur i" fylte kirkerommet visste jeg at det kom til å bli nok en fantastisk konsert med Thomas og Bjarne. Og perlene kom som alltid på rekke og rad. Og mellom sangene fikk vi både muntre historier og dypt alvor, noe som gir hele konserten en helhet. De er veldig flinke til å bruke humor på en måte som ikke blir verken støtende eller vulgert. De behandler kirkerommet med verdighet. Noen av sangene vi fikk høre var " Blott en dag" , "Love of my life" , "Din tanke er fri", "Skin sola" og "Det fine vi hadd sammen".

Og for meg som i hverdagen har veldig lett for å bære andres byrder, ble det ekstra sterkt da "He ain't heavy, he's my brother" nådde hjertet mitt. Det er ikke ofte tårene presser på under konserter. Men akkurat denne kvelden ble denne sangen ekstra sterk. Det at jeg og mine søsken, som løvetannbarn, har klart å få oss gode liv, betyr ikke at jeg kan slutte å bry meg om mennesker jeg møter i hverdagen. Det finnes så mange andre løvetannbarn rundt meg, og de trenger noen som bryr seg, som har tid til å lytte og som viser at de faktisk er verdt noe.
Bjarne er en fantastisk entertainer, og er alltid oppmerksom på ting som skjer blandt publikum. Og denne kvelden var intet unntak. At det denne gangen gikk ut over meg, var jo bare morsomt. For da jeg skulle ta bilde mellom to sanger, fikk Bjarne med seg lillebror og stilte opp og poserte spesielt for meg. Selvsagt ble det en lattermild seanse. Og bildet ble jo bra. Jeg (og de andre i kirken) lo ikke mindre da Bjarne senere fortalte om tidligere kirkekonserter. For da pekte han på meg, og sa høyt og tydelig at han trodde jeg har vært på dem alle... Jeg har nok ikke vært på alle, men jammen skulle jeg ønske at jeg har vært det. For det er de flotteste konsertene jeg er på.

At den tidligere skihopperen Hroar Stjernen fulgte OL-stafetten via mobilen, og sendte jevnlige resultatoppdateringer fram til Bjarne, må vel kalles ekstra-service. Greit å bli holdt oppdatert på OL samtidig som man hører masse flott musikk. Som sist hadde Thomas og Bjarne med seg Terje Grande og Stig Hollup som musikere. Og de leverte varene denne gangen også. Dyktige musikere! Siste del av konserten var stort sett viet Team Bjarne. Og det var veldig moro å høre dem live. Koret var ikke fulltallig. Men kvaliteten på sangen var veldig bra. Koret utstrålte akkurat den gleden og varmen jeg hadde forventet meg. Noe av den kvaliteten jeg setter så pris på hos Bjarne, Thomas og DDE fant jeg også i Team Bjarne. Jeg vil med glede gå på flere konserter med dem.

Høydepunktet og overraskelsen kom da de sang "Diamanten". For det som ikke var annonsert på forhånd, var at Chand satt bak i kirken. Så da fikk jeg sannelig hørt ham live også. Kjempemoro! Og iløpet av mars slipper han sin første cd. Jeg regner med at et eksemplar av den havner hos meg.Og Team Bjarne fikk æren av å avslutte hele konserten. Når "Thank you for the music" fylte kirken, var konsertlykken fullkommen for meg. Helt fantastisk! At jeg skulle ønske at rutetabellen til nsb så litt annerledes ut, er en annen sak. Men ved å styrte ut kirkedøra i det sekund siste strofe av "Thank you for the music" var sunget, så rakk jeg sannelig toget også. Greit å slippe å sitte på Levanger og vente to timer på nattoget.

Tusen takk til Thomas, Bjarne, Terje, Stig, Chand og Team Bjarne! Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg har mulighet til å høre noen av dere live!

Fantastisk

Endelig kom kvelden, og jeg kunne finne vegen til Strinda kirke. Takknemlig over en avtale som gjorde at jeg fikk komme inn i kirken lenge før konserten begynte. Og det var deilig å sitte der i kirkerommet og hvile smertefulle bein, mens det ble rigget anlegg og testet lyd.
Og da konserten begynte var kirken full. Det var folk som måtte snu i døra, for det var ikke plass til flere. Og de som ikke kom inn, gikk glipp av en flott opplevelse. Når de åpnet med "Dekksgutten" var stemninga satt. Det var høytid og latter om hverandre gjennom hele konserten. Flotte salmer og sanger ispedd morsomme historier. Akkurat som man forventer at en kirkekonsert med Brøndbo skal være.

Som jeg har skrevet tidligere i bloggen, så var dette første gang jeg hadde anledning til å se Thomas på scenen. Og han skuffet ikke. Høydepunktet i konserten var det nok han som sto for, da han sang "Love of my life". Han var ikke Freddie Mercury, og prøvde heller ikke å være det. Han var rett og slett Thomas Brøndbo som framførte en helt nydelig versjon av den sangen.

Og noe av det som gjør at jeg er så glad i disse guttene, kom veldig godt fram i kveld. De klarer å behandle kirkerommet på en respektfull måte. Det er masse latter og gode historier. Og de viser så tydelig at de er varme og gode mennesker, som har omtanke og omsorg for andre. Det er ingen blaserte stjerner man møter på konserter med dem.

Ellers fikk vi mange av de sangene jeg hadde forventet. Blant annet fikk vi høre: Blott en dag, Jørgen hattemaker, Blå salme, Skin sola, Det vart en storm... Og det gjorde i grunnen litt vondt da Bjarne annonserte siste sang, for jeg skulle så gjerne hørt mer - mye mer. De avsluttet med Sondre Brattland sin sang: Gje meg handa di. Men heldigvis fikk vi et ekstranummer, rett og slett ved at publikum kunne velge en sang som vi fikk høre en gang til. Så da ble det DDE's: Det fine vi hadd sammen. Og det er slik denne kvelden vil bli husket: Som det fine vi hadd sammen...


Brødrene Brøndbo var ikke helt alene på scenen denne kvelden. Med seg hadde de to dyktige musikerne Terje Grande og Stig Hollup.

Og sånn i etterkant kan man drømme om at disse to brødrene holder flere kirkekonserter sammen. Den spesielle og varme stemmen til Bjarne passer utrolig godt sammen med Thomas sin litt lysere og renere stemme. Det er rett og slett behagelig å høre på. Og man kan jo drømme om at Salmer på ville veier 2 kommer en gang - og da med to blad Brøndbo...

Og linselusa ble visst med på et bilde eller tre denne gangen også...

To brødre

I dag er endelig den store dagen kommet. Den dagen jeg har sett fram til i et par måneder nå. Endelig skal jeg få høre og se brødrene Thomas og Bjarne Brøndbo på samme scene. De er ute på turnè for tiden. Og i kveld er det konsert i Strinda kirke. En vakker kirke hvor jeg tidligere har vært både i barnedåp og bryllup. Og i kveld skal jeg altså få høre det kirkerommet fylles av to stemmer jeg er så inderlig glad i.

Thomas Brøndbo

Som alle mine blogglesere nok har fått med seg, så er jeg fryktelig glad i DDE. Men i tillegg til DDE, så er jeg også veldig glad i musikken til lillebror Brøndbo. Men jeg har aldri hatt anledning til å oppleve ham live. Men endelig blir det en mulighet til det. Det nærmer seg nok en konsert. Og jeg er spent. For nå er det duket for kirketurnè med Thomas og Bjarne.