GRATULERER MED DAGEN!!!

Den mannen som tidlig på 80-tallet for alvor førte meg inn i musikkens magiske verden fyller 70 år i dag. Ja, i dag har jeg plukket fram alle Dylan-platene mine, og skal kose meg med den hese røsten, de vakre melodiene og de fantastiske tekstene hele dagen. Visst elsker jeg trønderske rockere, men sammenlignet med Dylan blir de nok alle smågutter. I mitt hjerte er det ingen musikere som kommer i nærheten av Bob Dylan. Det er et eget rom forbeholdt ham i hjertet. Det er noe magisk ved musikken hans, noe som rører meg på en helt spesiell måte. Komplett Dylan-samling finner man nok ikke hos meg, men jeg har mer enn nok plater til å fylle en hel dag... Og det har jeg tenkt å gjøre...

Jeg ser også at han er på dagen like gammel som Dag Solstad. En morsom artikkel om to store kunstnere i dagens utgave av Dagbladet. Så gratulerer med dagen også til Dag Solstad.


Gårdagens store Dylan-nyhet i VG var vel heller ingen stor bombe. At Bob Dylan en gang i tiden skal ha innrømmet å ha vært avhengig av heroin, er vel bare en bekreftelse på noe man har mistenkt i årevis. At han er en kunstner som har prøvd livet på godt og vondt kommer fram i tekstene. Han har tekster med mening, tekster som forteller om livet, tekster som kan analyseres i det vide og det brede - men også tekster som kan nytes i sin enkle form når man ønsker det... Bob Dylan er et menneske jeg gjerne skulle møtt og som jeg gjerne skulle blitt kjent med. Men noe sier meg at selv om jeg hadde fått sjansen, så tviler jeg på at han hadde sluppet meg så tett innpå seg at jeg kunne blitt ordentlig kjent med ham. Jeg ser for meg at han ville besvart mine spørsmål med å sende spørsmål tilbake... Bob Dylan - den gåtefulle og store kunstneren...

Bob Dylan

Det er søndag, og jeg har havnet på "Dylan-kjøret". Ikke at han er noe nytt bekjentskap for meg. Han er den artisten jeg har fulgt lengst. Ved en tilfeldighet kjøpte jeg kassetten "Shot of love" en gang i 1981. Jeg hadde aldri hørt noe av ham tidligere, men jeg hadde hørt navnet. Og magefølelsen bare sa meg at den kassetten skulle jeg ha. Jeg ble hektet...

"Every grain of sand" er en av sangene på den plata (ja, kassetten er slitt ut for lenge siden, og byttet ut med en cd). Og den har alltid vært (og vil nok alltid forbli) den Dylan-sangen som ligger mitt hjerte nærmest.

Jeg har aldri vært på konsert med ham - de billettene ligger langt over den prisklassen min økonomi tillater. Og på en måte sier magefølelsen at det kanskje er like greit. En fin liten samling cd-er, en dvd om ham og noen bøker jeg har lest er på en måte nok. Jeg har hørt at han egentlig ikke er den helt store live-artisten. Og det gjør at jeg på en måte blir litt redd for å ødelegge det bildet jeg har av ham. For meg er han en stemme på plate, en låtskriver som gir meg frysninger på ryggen og en gåtefull mann. Kanskje er det slik det skal være? Hvorfor ta sjansen på å ødelegge noe som er verdifullt slik det er?