Mimre...

...og bittelitt masse hjemlengsel...

Det er 1.mai. En fridag og en festdag. Her er vinteren tilstede med sine siste krampetrekninger. Og jeg bruker morgenen til å sitte og bla i gamle bilder. Et lite gaveprosjekt er på gang, men det sier vi ikke mer om her (bortsett fra at det ikke har noe som helst med de bildene jeg deler her å gjøre). 

Men når man blar i gamle bilder blir mimrefaktoren høy. Jeg må bare innrømme at de siste månedene har hjemlengselen stadig vokst seg større. Jeg savner mitt kjære vakre Oppdal. Det må være et par år siden sist jeg var der. Og det er altfor lenge.

To av bildene jeg fant var disse fra "Hompliaden". Hvilket år det er tatt vet jeg ikke sikkert. Men siden min søster Sigrid er ca to år på bildene, vil jeg tro det er 1976 eller 1977."Hompliaden" var et årlig skirenn mamma og pappa arrangerte for ungene i grenda. Og det er noe ihvertfall jeg husker som gode barndomsminner. Oppmøtet av både barn og voksne var godt. Og stemningen var god - ihvertfall slik jeg husker det noen og tredve år senere.

Det året disse bildene ble tatt, var Sigrid litt for lita til å delta i skirennet. Men hun var med som publikum, sammen med mamma. 

En liten kuriositet er det at dette opprinnelig var lysbilder. Og fotografen som kopierte bildene over til cd har klart å snu begge bildene. Altså, begge to er speilvendt. Men en dag blir jeg sikkert flink nok i bilderedigering til å snu dem rett veg igjen.

Et annet bilde jeg fant var dette av Nøste. Første katten jeg husker. Jeg var ikke gamle jenta da Nøste kom til oss på gården. Nydelig pus. Det ble etterhvert mange katter opp gjennom barndommen. Men Nøste var den første. Og såvidt jeg husker hadde vi henne i mange år. Det er nok hun som har lagt grunnlaget for at jeg i dag er så glad i katter.

Og nå skal jeg snart vandre ut i vinterens siste krampetrekninger. Først er det åpen kafé på Frelsesarmeen. Deretter blir det konsert med  bl.a hornmusikken og Magne Heimark.

Golf

 Sist tante skulle besøke småtrollene, ble det kjøpt med et golfsett til dem. Og det falt helt tydelig i smak. Og i mangel på pent golfvær ute ble utstyret behørig testet inne på stuegulvet.

 At det tidvis var en smule høy kølleføring skal man ikke benekte. Og tante fraskriver seg ethvert ansvar for kommende blåveiser og knuste pyntegjenstander...

 Og stuebordet fungerer også helt fint som golfbane...

Jentebølge og BCG

Vårens store mål for meg var å gå Jentebølgen, men en kranglete helse satte en stopper for det. Men til tross for at sykdom og medisiner har gjort den siste tiden vanskelig for denne bloggeieren, så ble årets Jentebølge en gledelig opplevelse.


Det var første anledning for meg til å høre det nye bandet BCG live. Og det kunne jeg ikke la gå fra meg. Det var jo noe jeg hadde ventet på så lenge. Forventningene var skyhøye. Og la det være sagt med det samme: jeg ble ikke skuffet!

B for Brøndbo. Godt gammelt bekjentskap det. Og jeg kjente at det var altfor lenge siden jeg har hørt Thomas live nå. Veldig koselig å se ham på scenen igjen.

C for Chand. Som alltid kjekt å høre og se Chand. Det er jo ikke så lenge siden sist. Og jeg håper det ikke blir lenge til neste gang.

G for Grannes. Jeg har hørt mye bra om et band som heter Grannes. Men jeg har aldri hatt anledning til å høre dem live. Så jeg var veldig spent på å høre og se Ronny Grannes på scenen. Og det jeg hørte gjorde meg enda mer nysjerrig på Grannes. Jeg håper det blir en anledning til å høre dem live om ikke så altfor lenge.

BCG!

Tre flotte gutter som leverte en flott konsert. Repertoaret besto av en flott blanding av sangene til Thomas, Chand og Grannes  - altså, stort sett kjente sanger. Ja, også åpnet og avsluttet de konserten med den nye singelen til BCG.

Ellers bestod gårdagens underholdning av at Liv Grete Skjelbred Poire stilte som motivator for jentene som skulle gå eller løpe Jentebølgen. Tare Texum avfyrte startskuddet og Jon Almås hadde jobben som hare.

Etter at jentene var kommet avgårde på årets løp, ruslet jeg bort til Frelsesarmeen for å vente på gode venner som deltok i løpet. På vegen dit ruslet jeg forbi stativene med medaljer. Litt leit at ingen av de medaljene ble min i år. Men det kommer en ny sjanse neste år. Her gir man aldri opp...

Og på vegen til Frelsesarmeen fikk jeg med meg litt ekstra underholdning. Sannelig sto det noen gutter og spilte på oppløpssiden også. Koselig!

Og når mine venner hadde kommet i mål, ventet et flott festdekket bord. At en viss bloggeier koste seg såpass at hun nesten ble for sen til siste bussen hjem sier vel alt om kvelden. Årets Jentebølge ble en opptur også for den som bare tok med seg oppvarminga og festen etterpå...

Jeg har en drøm...

...og et mål.

Til våren er det to år siden jeg klarte å gjennomføre Jentebølgen for første gang. Med den helsa jeg har, var det en stor seier å klare det. Kanskje en av de største seirene jeg har hatt her i livet. I fjor ble det ingen jentebølge før utpå høsten, og da humpet jeg rundt med en skadet ankel. I går hørte jeg rykter om at årets bølge skal gå av stabelen 7.juni. Og jeg kjenner at jeg gleder meg.  For det er slik at hver gang jeg ser den medaljen som henger på speilet i gangen, så vekkes lysten til å gjennomføre enda en Jentebølge...

Men jeg vet at det er ikke bare å melde seg på, og tro at det går av seg selv. Skal jeg klare å gå fem kilometer, så MÅ jeg trene...

Og jeg er igang med treninga. Etter et par runder med virus er jeg frisk nå. Og i går og i dag har jeg hatt fantastiske trimturer i nærmiljøet. Heldigvis er det fine veier å rusle på for en med skrøpelige ledd og dårlig ballanse. Og på sånne dager som i dag, er det bare en fryd å gå tur. Snø i trærne, strålende sol og veier som er framkommelig uten brodder.

Helter på besøk...

I dag er andre dagen på cellegift for lille Dina. Og i morges kom forespørselen om tante kunne komme innom for å ta bilde, for det var storfint besøk i vente på barneavdelingen på St.Olav. Og tante lot seg ikke be to ganger. Et møte med nybakte seriemestere er jo slett ikke å forakte...
Ja, spillere og trenere fra Rosenborg var på besøk på barneavdelingen i dag. Storebror Sebastian og pappa var nede i førskolen og fikk med seg det som foregikk der. Der var det samling med pizza, brus og autografskriving. Men noen av ungene fikk ikke forlate avdelingen. Og en av dem var lille Dina. Så lenge hun får cellegift må hun være på avdelingen. Men det gjorde jo slett ingenting. For det kom jo fire kjekke gutter på besøk til henne. At det nok var mer stas for mamma og tante enn for henne er en helt annen sak...
Det var godt at storebror også var på sykehuset i dag. Godt å se at også han blir tatt godt vare på. Det så ut til at han var rimelig husvarm på avdelingen.
Og denne aktive jenta ser ikke ut til å reagere på cellegifta så langt. Litt irritert på alle slangene innimellom. Men ellers blid og fornøyd. Vi må nok regne med at bivirkningene vil melde seg etterhvert. Men hver dag uten plager for vesla er en bonus.

Heia Norge!!!

I dag begynner VM i gatefotball. For sjuende gang har Norge sendt et herrelag dit. Og i år har det endelig blitt med et damelag også. De kommende dagene kommer jeg spent til å logge meg på nettet for å få resultatene fra Rio. Det er spennende når Drillo sine gutter spiller kamp også. Men gatefotballen ligger nok hjertet mitt enda nærmere.

At gatas gutter og jenter bruker idrett som et hjelpemiddel på vegen mot et rusfritt liv varmer et hjerte som banker både for rusmisbrukerne og idretten. Det er gutter og jenter som kjemper for så mye mer enn medaljer, pokaler, heder og ære. De kjemper også for et verdig og godt liv...

Jeg har publisert denne videoen tidligere i bloggen, men en sterk musikkvideo tåler repetisjoner. Kos dere med et møte med idrettsglede og varme, kos dere med et møte med mennesker som kjemper en kamp hver eneste dag. Og husk gjerne på dem i dagene som kommer. Det de presterer er større enn vi klarer å forestille oss.

På sykkeltur...

Ja, en viss bloggeier er for tiden ute på en laaaang sykkeltur. Time etter time med drepende motbakker og minst like drepende utforkjøringer får pulsen til uante høyder. Jammen godt blodtrykket ikke skal måles midt under Tour de France...

GRATULERER SELSBAKK!

Torsdag 6.mai var tante på plass på Øya stadion i Trondheim. Det var kretsmesterskap i stafett. Det er ikke så ofte jeg har tid til å være med og heie på Mats og de andre blåkledde fra Selsbakk. Desto morsommere er det de gangene jeg kan være der. At jeg helt sikkert var mer nervøs enn de på banen da det var klart for 4x100m for gutter 15-17 år er en helt annen sak. Men heldigvis gikk det bra denne gangen også, og de blå kunne innta toppen av seierspallen mens tante pustet lettet ut...

Skotthyll

Dagen etter den store konserten ruslet jeg en tur i gatene i Namsos. Det var martna der. Og på Festplassen fikk jeg med meg Namdalsmesterskapet i skotthyll. Jeg har vel knapt hørt om spillet før, og ble så nysjerrig at jeg tok plass blandt publikum. Spillet så egentlig morsomt ut. Men det var så nytt og ukjent for meg, at jeg slett ikke fikk med meg hvem som vant konkurransen. Ikke så det ut til å være den helt store publikumsmagneten heller. Men det kan vel henge sammen med at arrangementet gikk av stabelen lørdag formiddag...

St.Olavsloppet

Det er en vakker julidag i Trondheim sentrum. Været er litt grått, men det lysner minutt for minutt. Snart vil sola stikke fram og hedre spreke løpere. Det er målgang i årets St.Olavslopp. Det er en årlig stafett mellom Trondheim og Östersund. Et år løpes det til Östersund og neste år til Trondheim. Et godt samarbeid mellom Norge og Sverige. En heldig blogger kommer helt tilfeldig forbi målområdet akkurat i det vinnerlaget i herreklassen er ventet mot mål.

Og med glede kan jeg se at røde, hvite og blå løpere fra Rindals-Troll samler seg øverst i Munkegata. Ja, det går mot trøndersk seier i årets løp. I fire dager har de gjort unna tilsammen 32 etapper.

Klokkebilen kommer... Og tiden sjekkes opp mot egne klokker. Om noen få minutter skal Rindal-Trolls ankermann komme oppover Munkegata...

Han har fått laurbærkransen rundt halsen, og resten av laget er klare til å følge ham de siste meterne...

Men den stakkars bloggeren klarte nok ikke å få med kransen på bildet. Det ble for mange løpere som var på veg mot mål. Men pytt sann, jeg fikk være tilskuer til stor idrettsglede...

Heia Rindals-Troll!!!

Og kanskje en blogger får med seg starten av neste års norsk-svenske eventyr...

Vi skårer mål...

Nå snakker jeg ikke om meg selv. Jeg skårer ingen mål. Jeg spiller ikke fotball, og har heller ikke tenkt å begynne med det. Men jeg vet om en flott gjeng gutter og jenter som skal spille fotballkamper på Youngstorget i helga. Og jeg håper de av dere som befinner dere i nærheten da, stikker bortom og klapper litt for dem. For det er få fotballspillere som har mer blod, flere tårer og sterkere smerter i bagasjen enn disse.

Du har kanskje sett noen av dem før. På en annen arena enn fotballbanen. Du har kanskje sett en møkkete person med knekk i knærne og fjernt blikk. Ja, det er gatas gutter og jenter jeg snakker om. I flere norske byer har det blitt dannet lag i gatefotball de siste årene. Ja, det finnes også et landslag for dem.

Det er NM i gatefotball som skal arrangeres til helga. Og jeg skulle ønske jeg kunne være der og heie. Som trønder ville jeg klappet ekstra for Hveita United, som er laget fra Trondheim. Men jeg ville også klappet for alle de andre. For det er en gjeng som fortjener støtte. De prøver å gjøre noe med livet sitt. Mange av dem er under behandling for rusmisbruket sitt. Og det er mange tøffe tak de må gjennom for å nå målet om et nytt og bedre liv. Men en del av dem som spiller er fremdeles en del av byenes rusmiljø. Men felles for dem alle er at de ønsker å endre på noe. Gatefotballen er et av svært få (kanskje det eneste) organiserte idrettstilbudene for rusmisbrukere. Og har vist seg å være veldig positivt. Det er med på å bygge opp et ødelagt selvbilde. De får en opplevelse av faktisk å mestre noe. Under trening og kamper kan de få øyeblikk hvor gleden står i fokus. De har det moro. Og i tillegg kommer jo den helsemessige gevinsten av fysisk trening.

Jentebølgen

Etter mange år med drømmer, har jeg nå realisert en av mine. Jeg er revmatiker, og har en del fysiske begrensninger. Men samtidig elsker jeg det meste som har med idrett å gjøre. Jeg er vel langt på veg oppvokst i hoppbakken og på friidrettsbanen. Med far og bror som var aktive hoppere på lokalt plan. Og bror som var en habil langdistanseløper. Selv har jeg aldri vært i stand til å delta. Men jeg klager ikke over det. Jeg har vært lykkelig som publikum og heiagjeng.

Men likevel har jeg innerst inne hatt en drøm om en gang å kunne sprenge mine egne grenser. I går kveld var dagen kommet. Jeg skulle gjøre et forsøk på å gå Jentebølgen. Sammen med gode venninner fra menigheten, stilte jeg med startnr på brystet. En times tid senere passerte jeg målstreken. Der sto selveste Mikael Dorsin og hengte en gullmedalje rundt halsen min. Han skulle bare visst hvilken seier jeg vant den dagen!

Litt senere ruslet vi forbi målområdet igjen. Da var medaljeutdelerne ferdige med sin jobb. Og lederen for gruppa vår stoppet to fotballspillere for å få bilde av dem samen med meg. Sjelden eller aldri har jeg følt meg så liten. Det føltes som om Mikael Dorsin og Vadim Demidov var dobbelt så høye som meg. Men likevel følte jeg meg veldig stor. Må jo bare innrømme at jeg trivdes med to kjekke fotballgutter tett inntil meg ja...

Spreke gutter!

1.mai ble for min del feiret på Øya stadion. Der var det klart for årets Øya-stafett. Og en av mine nevøer var med på laget som vant klassen for gutter 14-16 år. Så det var en stolt tante som satte seg på bussen hjem igjen i dag. Jeg sier bare heia Mats og heia Selsbakk!