søndag 23. februar 2014

Av hjerter blir man klok...

...eller kanskje blir man bare varm og god innvendig... 

Det gjør ihvertfall veldig godt å bli satt pris på når man har det vanskelig. På en måte har jeg aldri hatt det så godt som nå, men samtidig har jeg knapt vært mer sårbar enn nå. Og da betyr venner og familie ekstra mye.

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg nok sto overfor noen vanskelige valg i 2014. Og de valgene tok jeg med det samme året begynte. Egentlig var det ikke noe valg. Kroppen har helt tydelig sagt fra at nok er nok. Nå må jeg prioritere de bittesmå kreftene jeg har helt annerledes. Jeg må ta vare på helsa mi. Og en del av det består i å bruke to av ukens dager til å trene hos fysioterapeut. De andre dagene brukes til nødvendige ting som sosialt samvær, husarbeid, rusleturer og masse hvile. Det blir mange dager hjemme hos lille pusekatten min, og det føles både rett og greit.


De endringene betyr at jeg har sagt fra meg alle oppgaver i Frelsesarmeen. Jeg har ikke helse til å sitte med noe som helst ansvar nå. Det var ikke et lett valg. For jeg har vært veldig glad i oppgavene mine. Jeg har lært så mye gjennom det jeg har holdt på med. Men nå har jeg ingenting å gi. Og da er det best at andre tar hånd om det som skal gjøres.

Sist søndag ble jeg "takket av" i korpset. Og som takk for det jeg har gjort de siste seks årene fikk jeg et gavekort hos Bok&Media. Selv om jeg er helt trygg i forhold til valget jeg har tatt, så ble klumpen i halsen så stor, da jeg var framme og fikk avskjedsgaven, at jeg ikke klarte å si et ord (og det ligner ikke meg. Det normale er at jeg har mye jeg skulle sagt når jeg får en mikrofon i hånda). Gavekortet ble brukt til en film og et fint lilla bibelomslag til min lilla bibel. Og selvsagt måtte linselusa hjelpe til når jeg skulle ta bilde av den fine gaven.


En av mine oppgaver disse årene har vært å være med i lederteamet i Hjemforbundet. Og mandag skulle hjemforbundssøstrene informeres om at jeg går av etter fem og et halvt år. Jeg trodde at det bare skulle informeres om det, og at det ikke ble noe mer ut av det. Jeg hadde jo fått takk dagen før. Men jeg ble overrasket med en gave fra damene der også. Et nydelig hjertesmykke. Et smykke som jeg gleder meg til å bruke. Et smykke som alltid vil minne meg om noen fantastisk flotte damer. Og det vil alltid minne meg om at det finnes mange som er glad i meg. Og det er godt å vite... Av hjerter blir man klok...


I uka som har gått har det ikke vært så mye aktivitet i scrappekroken på soverommet. Det har vært OL på TV... Men et bursdagskort med jegermotiv har det blitt.

Og et bokmerke med sommerfugler. Min søster Sigrid ønsket seg visst det. Og det skal hun selvsagt få.

lørdag 15. februar 2014

Endelig i gang igjen!

Ja, endelig er jeg igang i kortmakeriet mitt igjen. Nå har jeg ikke laget kort siden midten av november. Etter at verdens mest hjelpsomme stripedyr flyttet inn hos meg, har jeg hatt en utfordring i forhold til hobbyen min. Tidligere har jeg brukt spisebordet når jeg har scrappet. Men med en liten pus i hus har ikke det vært mulig. Men omsider har jeg fått ordnet meg arbeidsplass på soverommet. Så nå kan jeg ta fram papir, stæsj og verktøy og gå fra det uten at ting blir spist eller ødelagt. 

Og tirsdag var jeg på besøk hos en god venninne. Hun har holdt på med denne hobbyen mye lenger enn meg. Det var et par teknikker jeg har sett hun har brukt som jeg ville lære. Og mens vi satt der var vi plutselig i gang med å lage kort. Et lite dykk i papirsamlingen hennes avslørte mønsterark med bart. Og da måtte jeg lage et bartekort. Det kortet er snart på veg til noen i posten. Jeg sier ikke til hvem...
Etter at bartekortet var ferdig. Og den bussen jeg egentlig skulle ta hjem hadde gått, var jeg i gang med kort nr 2 for kvelden. Et bursdagskort med sommerfugler.

I dagene som har gått har det blitt aktivitet i kortmakeriet på soverommet. Det har blitt et par bursdagskort med ugler.

 Et vennekort med Tingeling har det også blitt. Det kortet glemte jeg å ta bilde av innsiden på før jeg skrev på det. Og min personlige hilsen til min venninne kommer ikke på trykk her i bloggen...

Jeg må også si at kortmakeren nok er flinkere til å lage kort enn til å ta bilder av dem. Jeg må jobbe en del med å få kameraet i rett vinkel i forhold til det jeg skal ta bilde av. Alle kortene ser mer enn en smule skeive ut. Og det er de ikke i virkeligheten. Hehe...

I går fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på bokmerker for første gang. Og det var fantastisk moro. Det blir nok flere av det slaget. En genial måte å bruke opp "avkapp" på. Bokmerket til høyre er det første jeg laget. Jeg var ikke nøye nok da jeg limte sammen de to lagene med papp. Så det ble litt skeivt. Der er det ikke kameravinkelen som får bunnen av bokmerket til å se litt slurvete ut. Men-men til å være første gang er jeg fornøyd jeg.

Nå er det lørdag, leiligheten er vasket og lunsjen er spist. Så da tusler jeg inn til kortmakeriet mitt igjen. Det er fantastisk gøy å være igang igjen.

mandag 3. februar 2014

Vegetargryte med kikerter

Lørdag lagde jeg en vegetargryte, som nok er den beste gryteretten jeg noen gang har laget (ihvertfall den beste egenkomponerte). Og siden den ble laget uten oppskrift, må jeg skrive ned hvordan jeg lagde den. For jeg har lyst til å gjenskape den flere ganger. Og da kan jeg jo legge oppskriften her, slik at flere kan prøve den.

Litt rapsolje 
1 gul løk 
2 ts rød curry paste 
2 ts cumin 
1/2 ts chillipulver 
ca 1 ts finhakket ingefærrot 
2 gulrøtter 
1 squash 
1 stor søtpotet 
2 røde snack-paprika 
1 middels stor purreløk 
1 boks kikerter 
1 boks hakkede tomater 
5 dl grønnsaksbuljong (helst hjemmelaget grønnsakskraft) 
salt og pepper 

Løken grovhakkes, purreløken kuttes i skiver og de andre grønnsakene kuttes i terninger. Kikertene skylles godt (den laken de ligger i er ikke god).
 
La løken surre litt i oljen. Tilsett curry-paste, cumin, chillipulver og ingefærrot og la det surre litt til. Tilsett de andre grønnsakene og la dem surre sammen med krydder og løk ca fem minutter. Tilsett kikerter, tomater og buljong/kraft. La det koke inn til gryteretten har ønsket konsistens. Smak til med salt og pepper. 

Jeg spiste gryteretten uten noe tilbehør. Men den smaker garantert godt sammen med ris eller grovt brød.



onsdag 8. januar 2014

En ny verden...

...eller kanskje verden på en ny måte... Ja, det drypper litt på tante når ungdommene kjøper seg ny TV. Da endte jeg opp med deres to år gamle 42" TV. Og man kan trygt si at det er forskjell på 19" og 42". Så ja, nå kommer verden inn i stua mi på en ny måte. Jeg kan faktisk lese teksten uten å myse. Og jeg kan se klokka når det er sport på skjermen. Dette blir stas når det snart blir OL.
Normalt pleier jeg å beskjære bilder før jeg blogger dem. Men jeg kunne ikke kutte vekk linselusa i hjørnet.

onsdag 1. januar 2014

Nyttårsdrømmer 2014

I dag er første dagen hvor datoen slutter med 2014... Spennende...



Kalenderen min er ny. Den er full av blanke ark. Nye muligheter, nye oppturer og nedturer venter. Jeg vet ikke hva året vil bringe. Og jeg sitrer av spenning når jeg setter meg ned og drømmer. For et nytt år gir rom for mange drømmer og mye håp...



Nyttårsaften ble tilbragt hjemme sammen med Sofie-pus. Egentlig var planen å besøke venner på hytta. Men vinterens første forkjølelse satte en stopper for det. Men jeg koste meg hjemme jeg. Og jeg kunne konstatere at pusekatten min ikke ble spesielt redd fyrverkeriet. Litt urolig mens det smalt som verst rundt midnatt. Men absolutt ingen tegn til panikk. 

Og jeg gleder meg til å vandre sammen med katten min det kommende året. Det er fantastisk mye selskap i et lite pelsdyr. Og hun gjør dagene mine til bedre dager. 



Nyttårsforsetter er det ikke mange av. De fleste ryker likevel. Men jeg har et mål om å klare å gå ned to buksestørrelser iløpet av året. Jeg klarte to det siste halvåret av 2013. Og det løpet må fortsettes nå. Det gjør godt både for fysisk og psykisk helse å kvitte seg med litt overvekt. Det gjør det også lettere å nå andre mål og drømmer jeg har for året.

I det hele tatt er det et forsett å ta bedre vare på helsa det kommende året. Jeg kan ikke fortsette å drive rovdrift på meg selv. Jeg må prioritere litt annerledes framover. Trening, kosthold og hvile må bli førsteprioriteten det kommende året. Jeg må bygge opp igjen noe av det jeg har brutt ned de siste årene. Utover det med helse og vekt er det ingen forsetter på lista mi i år. Bare masse drømmer.



Jeg drømmer om å komme meg ut i naturen igjen dette året. Jeg minnes med glede turer jeg hadde i 2012. I 2013 ble det ingen turer i skog og fjell. Dette er en stor drøm å klare igjen. Ikke et forsett, men en drøm... Jeg drømmer også om en ferietur til et sted jeg ikke har vært før... Kanskje Stockholm eller København... Eller kanskje et helt annet sted... Jeg får følge med når billige flybilletter legges ut... 

I en status på facebook i går leste jeg en oppfordring til å starte hver dag det kommende året med positive tanker. Den oppfordringen skal jeg prøve å ta til meg. Selv om jeg vet det kommer krevende dager også dette året, så skal jeg prøve å være positiv. Og jeg tror jeg skal klare det de fleste dagene ihvertfall. For stort sett tror jeg at jeg er positivt innstilt til dagen og livet. Og på de tunge dagene har jeg et lite stripedyr som holder humøret oppe. Ja, også har jeg en super familie og verdens beste venner. Jeg gleder meg til 2014 jeg. 




tirsdag 31. desember 2013

Takk for i år.

Siste dagen av nok et år... Som vanlig er det en tankefull dag for meg... Tankene vandrer bakover til det som har vært. Og tankene vandrer framover mot det som skal komme. Det som har vært har jeg oversikt over. Det som skal komme aner jeg egentlig ingenting om. Jeg har skiftet ut innmaten i den gamle a-planen min. En helt ny kalender er satt inn. Der er bare noen få avtaler skrevet inn foreløpig. En samtaletime, en legetime, et par nyttårsfester og en konfirmasjon er på plass. Utover det er det blanke ark, håp, tro og nye muligheter. Jeg synes det er spennende å vandre inn i et nytt år jeg. 


Men først må jeg bli ferdig med det som har vært. Året må oppsummeres og tenkes gjennom før jeg kan gå videre. Og ser jeg året under ett, så har det vært et krevende år. Helsa har virkelig ikke vist seg fra sin beste side i 2013. Jeg har nok en gang fått kjenne på hvor tøft det er å ha Lupus. Den utmattelsen som følger sykdommen har vel aldri vært mer påtrengende. Jeg føler jeg har gått gjennom hele året som en søvngjenger. Jeg har vært nødt til å rasjonere kreftene veldig. Har jeg hatt en avtale en dag, så har jeg som regel vært nødt til å velge vekk huslige ting som oppvask og sånt. For både bytur og husarbeid på en dag har vært for mye. 

Jeg føler likevel at jeg har kommet et skritt videre. Etter å ha hatt Lupus nesten hele livet, fikk jeg i høst tilbud om et diagnose- og mestringskurs på sykehuset. Og det var veldig nyttig. Det var noen brikker som falt på plass. Det jeg lærte på det kurset, sammen med flere alvorlige samtaler med legen, har fått meg til å forstå at jeg ikke kan fortsette å tøye grensene slik jeg har gjort i alle år. Jeg må en gang for alle innse at jeg må prioritere annerledes. Jeg skal tross alt leve med denne kroppen resten av livet. Og jeg er redd det vil medføre noen vanskelige valg i 2014...

Gullungene Sebastian og Dina Michaela

Men nå har ikke året bestått av bare sykdom og tunge tanker. Det har vært mange lyspunkt også dette året. Jeg har hatt noen fine turer til Oslo i forbindelse med styreverv i Frelsesarmeens kvinner. Der har jeg møtt gode venner. Og på en av turene møtte jeg også gullungene med foreldre. De tok turen fra Vennesla for å møte meg.  I juni var jeg på Frelsesarmeens kongress i Oslo. Og den 1.juli satt jeg på toget hjem til Trøndelag. Jeg kommer nok aldri til å glemme den togturen. For det var bursdagen til min eldste søster, min yngste søster lå på fødeavdelingen i Kristiansand og en av mine aller beste venner lå på operasjonsbordet på sykehuset i Trondheim. Og nesten hele togturen satt jeg med en telefon uten dekning... Men alt gikk bra. Jeg fikk gratulert Sigrid med dagen. Jeg ble tante til en helt perfekt Magnus. Og operasjonen til min venninne gikk bra. Det ble en lykkelig dag. 

Sigrid og Magnus som begge har bursdag 1.juli.


Og i slutten av juli ble det skikkelig sommerferie på Sørlandet. Det ble noen herlige dager med familie, venner, opplevelser, bading og sommervær. Det var medisin for en syk og sliten skrott. Dager med pur glede og lykke. 

Vakker sørlandskyst.

Høsten har ført meg til Hållandsgården i Åre på fellesskapstur for menigheten, Gran på Hadeland på kvinnekonferanse, Oslo på styremøte og Steinkjer på dagstur til min kjære tante. Ja, også kom Natalie og familien nordover i oktober. Barnedåp for lille Magnus sto på programmet. Så ja, det er mye godt å se tilbake på i 2013.

Og alt det jeg ser tilbake på som gode minner fra 2013 handler om mennesker. Mennesker jeg er glad i. Mennesker som gjør livet mitt innholdsrikt og godt. 

Dåpsbarnet Magnus og faddere Linda og Kristian.


Avslutningen av året kunne riktignok ikke blitt stort tøffere. For grytekonsertene 2013 er ikke noe jeg ser tilbake på med glede. De siste årene har grytekonsertene vært høydepunktet når året har blitt oppsummert. Slik er det ikke denne gang... 

Det er nærmere fire år siden jeg begynte å jobbe med grytekonsertene i Trondheim. Og jeg har hele tiden tøyd egne grenser for å skape noe varmt, trygt, godt og nært. Målet har hele tiden vært å bygge en bro direkte mellom artister og brukere av Frelsesarmeens velferdstjenester i byen. Mitt hjerte har gledet seg stort når det har vært rusmiddelavhengige eller noen av våre barnefamilier blant publikum. Det har vært så konkret og så varmt. Og jeg har i disse årene blitt veldig glad i de artistene som har stilt opp. Noen av dem har jeg jevnlig kontakt med på facebook. Og jeg slår av en prat når jeg møter dem i byen. 

Så plutselig er det hele omgjort til en "krigssone". Plutselig er alt omgjort til et kaos...

Det gjorde vondt - veldig vondt. Og det som skjedde med meg kan jeg ikke forklare eller helt forstå. Det må nok en psykolog til for å sette navn på det som skjedde med meg. Da den første boikotten kom var jeg innstilt på å stå løpet ut. Men så åpnet jeg Adresseavisen på nett og fikk slengt i ansiktet en boikott til. Den artisten som gikk til media uten å varsle oss først tok fra meg hverdagen min. Han tok fra meg tryggheten min. Jeg klarte ikke åpne grytekonsertmailen lenger, jeg klarte ikke høre nyheter verken på radio eller tv, jeg klarte ikke lese aviser verken på nett eller i papir. Jeg mistet matlyst og nattesøvn. 

Det ble veldig vondt, og veldig vanskelig, å forholde seg til alt som skjedde. Og jeg gikk inn i en boble. Jeg stengte det meste ute. Og valgte å kun forholde meg til det som ble positivt for meg. Det førte til at jeg virkelig fikk se hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg. Jeg bestemte meg for å si ja til alle invitasjoner til sosialt samvær. For jeg forsto at det ikke var godt for meg å mure meg inne (selv om jeg egentlig hadde mest lyst til det). Jeg takket også ja til et tilbud om timer ved samtalesenteret i Salem. Godt å bearbeide ting sammen med noen som står litt utenfor selve kaoset. Og jeg valgte å være åpen om hvordan det var fatt med meg. Jeg har tro på åpenhet også når det gjelder psykisk helse. Jeg har vel aldri opplevd å få så mye støtte og så mye omsorg. Så midt i all smerten kjenner jeg meg ufattelig rik og elsket. 

Jeg klarte også å samle krefter nok til å gå på fire grytekonserter. Fire ganger var jeg der og fikk hilst på artister, hilst på fantastiske mennesker som jobber på Julemarkedet og prøvd å gå med vest og bøsse igjen. Et viktig skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt igjen. Men fremdeles har jeg en lang veg å gå før jeg kan si at jeg er psykisk frisk igjen...

En lang veg å gå...

Tre fine julekonserter fikk jeg også med meg i år. Først Levd Liv i Ilen kirke. Dette begynner å bli tradisjon. De reklamerer med en annerledes julekonsert. Og den er annerledes. Elias Akselsen, Børge Pedersen og Betty Stjernen gir hvert år en julekonsert fylt av ettertanke. Ettertanke som er god å ha med seg på vegen inn mot jul.

Den andre var med Sissel Kyrkjebø i Olavshallen. Helt fantastisk. Hun hadde med seg noen gospelsangere fra USA. Og etter den konserten blir gospel aldri det samme igjen for meg. Det skjedde noe med meg under konserten. Det var så vakkert og så fengende. Og jeg følte meg rik da jeg gikk derfra.



Den tredje var med D.D.E i Olavshallen. Denne konserten kom midt i den turbulente tiden med grytekonsertene. Og den konserten var balsam for meg. Når jeg hører og ser de guttene på scenen blir jeg alltid glad. Jeg har i mange år vært glad i D.D.E, og den kjærligheten vokser fra år til år. At jeg år etter år får den konserten som julegave fra gode venner er også noe som varmer. Det har blitt en tradisjon og en gave jeg setter veldig høyt. Så tusen takk Elin og Reidar!

Så ble det jul. Og som vanlig ble det et par dager hos søster Sigrid og familien. Gode og avslappende dager hvor fokus kun var på det som er godt. For hvert år som går blir jeg mer og mer glad i familien min. Uansett hvordan livet mitt utvikler seg både når det gjelder gjøremål og helse, så er familien der som en bauta. Jeg har vært heldig med valget av søsken, svigersøsken og tantebarn! Et skritt på vegen mot å ta tilbake livet mitt ble også tatt der hos søster i jula. Der klarte jeg endelig å se nyhetene på tv igjen. Fremdeles leser jeg ikke aviser. Men det kommer nok med tiden det også. 



Ellers har jeg med glede sett vekta gå nedover det siste halvåret. Totalt har jeg gått ned åtte kilo. Og det var en fryd å kunne kjøpe nye bukser til jul. De var to størrelser mindre enn de jeg kjøpte i sommer.

Og den største forandringen i livet mitt i 2013 er at jeg har blitt katteeier. I august flyttet lille Sofie inn hos meg. Og hun har fylt mine dager med glede og frustrasjon - men aller mest med kjærlighet. Jeg har hatt mange katter opp gjennom livet, men ingen har vært i nærheten av henne når det gjelder aktivitetsnivå. Om to dager fyller hun sju måneder. Og fremdeles er det mange kamper som kjempes i vårt hjem. Jeg har vel innsett at hun nok alltid kommer til å være en katt som gjør som hun vil... Men all frustrasjon og alle kamper er glemt når stripedyret kommer for å få kos... Hun har gjort hjemmet mitt til et helt hjem... Hun var brikken som manglet i forhold til å finne ro her hjemme.



Så vil jeg si tusen takk til alle dere som har vært med på å gi livet mitt glede, varme, mening og kjærlighet i det året som har gått. Det er mange av dere som fortjener både takk og mere til. Takk for alt som har vært. Og jeg gleder meg til å ta fatt på et nytt år sammen med dere. 
Jeg ønsker dere alle et velsignet godt nytt år.






fredag 1. november 2013

Å leve et liv...

...kan være både krevende og vanskelig... Jeg har alltid vært stolt av, og glad i, mine søsken. Og spesielt minstejenta, Natalie, som nok har vært nevnt i bloggen før. Men jeg har aldri vært så stolt av henne som nå... 

Jeg kjenner tårene presse på når jeg tenker på hva hun har vært gjennom hittil i livet. Tårer av fortvilelse, for jeg skulle så inderlig ønske at hun slapp all den motgangen hun har gått gjennom. Og tårer av glede og stolthet fordi at hun har blitt et så flott menneske, til tross for et fryktelig utgangspunkt. 

Jeg husker så godt fortvilelsen da mamma gikk på fylla hver eneste dag gjennom svangerskapet da hun ventet lille Natalie. Jeg hadde jo hørt at det var farlig for barnet at mamma drakk. Men jeg visste ikke hvor farlig, jeg var jo egentlig bare et barn selv. Jeg husker en liten baby, som alle sa var så sterk og aktiv der hun lå i kuvøsen. Den gang skjønte jeg ikke at det var abstinenser som slet i den vesle kroppen. Jeg vet det nå... Men mirakuløst kom veslejenta fra det uten annet enn en hjertefeil, som heldigvis ble oppdaget og operert da hun var 10 år. 

Og jeg husker også ei lita jente på 7 år som sørget på sin egen måte da pappa døde. Hun var ei pappajente, som ikke forsto hvor syk pappa var. Og de negative opplevelsene ved å ha en voldelig alkoholiker til far gikk i glemmeboken hennes. Det ble fortrengt, fornektet og glemt. Det gjorde det ikke for oss tre andre, som var ti, seksten og atten år eldre enn henne. 

Så husker jeg ei jente på 11 år som hadde vært alene med mamma da hun plutselig fikk hjerteinfarkt og døde. Ingen barn skulle opplevd noe sånt. Men hun reagerte på sin måte. Snakket veldig mye om det som skjedde akkurat da mamma døde. Men igjen gikk negative opplevelser i glemmeboken. Fortrengt, fornektet og glemt. I mange år nektet hun å høre sannheten om mamma og pappa. Begge fikk en glorie på seg i Natalies liv... 

Men for et par år siden begynte det å skje noe. Hun begynte å spørre, hun begynte å lytte og hun begynte å huske. Hun begynte å skrive bok om sin oppvekst med alkoholiserte foreldre. En periode var hun fast bestemt på å gi ut boka, nå er hun litt mer i tenkeboksen. Og det er greit. Sånne ting bør ta tid. 

Og for ikke så lenge siden fikk hun tak i mappa si fra barnevernet på Oppdal. Noe jeg forsøkte et par år etter mammas død. Men for oss største ungene var det ikke noen mappe å finne. For det var ingenting av det vi opplevde som var loggført noe sted. Ikke engang lensmannen hadde loggført alle besøkene han hadde hjemme på gården hos oss da vi var barn. Men for Natalie var det levert inn bekymringsmeldinger. Så hun har sin mappe. Og den har hun lest godt og grundig. Og jenta som i mange år har fornektet og fortrengt har begynt å huske ting. Hun har begynt å forstå ting. Nå kan hun fortelle om episoder forårsaket av en sint og voldelig far. Nå kan hun forteller om ganger mamma manipulerte og løy. Nå kan hun fortelle om smerte hun har kjent, men som har vært lagret i underbevisstheten... Det er sånt som gjør vondt og godt på en gang. 

 Jeg er stolt av jenta mi, som har gjort en kjempejobb med å få på plass de bitene hun manglet i livet sitt. Nå har hun fått svarene hun lette etter. Og hun har klart det uten å bli bitter. I likhet med oss andre klarer hun å skille mellom de gode menneskene mamma og pappa var, og de monstrene de ble når de drakk. Og hun klarer å se at det var grunner til at de ble alkoholikere. For det var store sorger de druknet i alkohol. Som hun sa det så fint her for et par dager siden; det finnes bare ofre i denne saken. Det er ingen stor stygg ulv som har skyld i problemene. Det handler bare om mennesker som har strevd med å mestre livene sine. 

Jeg er stolt av jenta mi, som har jobbet seg gjennom dette i tillegg til at hun har hatt en kreftsyk datter og en mann med store helseproblemer. Hun har vært nødt til å være sterk nok for hele familien når de tøffeste takene har vært. Og enda står hun trygt på føttene sine. Hun er en god mor for sine tre nydelige barn. Hun er en god støtte for sin mann, mens han jobber med å bli frisk.  Og fremdeles har hun meningers mot. Jeg er slett ikke enig med henne i alt. Men jeg har stor respekt for hennes meninger. Fremdeles har hun et hjerte som banker hardt for de som sliter og har det vondt, fremdeles er hun den første til å tilby seg å hjelpe hvis noe må gjøres, fremdeles er hun bare god. Og midt oppi alt annet som kreves av henne jobber hun hardt med å få sitt eget lille firma til å bli et levebrød. Tøffe jenta!

Jeg skulle så inderlig gjerne hatt henne og den fine familien hennes nærmere. Men jeg håper og tror at familien sørpå tar godt vare på henne i denne vanskelige tiden. For jeg vet av erfaring at når man har jobbet seg gjennom barndommen og ungdommen og voksenlivet som alkoholikerbarn, så trenger man venner og familie som hjelper til med å fylle opp energilagrene igjen. Man blir veldig sliten av å jobbe seg gjennom all dritten, lete etter svarene, og forstå sammenhengene. Og da trenger man først og fremst noen å le sammen med...

Jeg er stolt av deg, Natalie. Og veldig-veldig glad i deg.