tirsdag 10. juni 2014

Kosedag i byen.

En lunsjavtale lokket meg til byen i dag. Og det fine været fikk meg til å dra en time tidligere enn planlagt. Jeg fikk så lyst til å være litt turist i egen by. Etter dagens vandring må jeg bare innrømme at jeg absolutt bør bli flinkere til å bruke byen.
Ingen planer var klare da jeg reiste hjemmefra. Men underveis fant jeg ut at jeg kunne ta bussen ned til Jernbanen og rusle en tur på Fosenkaia. Og så vakkert det var der nede i dag. Jeg er ikke noe glad i bymåkene. Men å rusle langs kaia, se på gamle flotte båter og høre på måkeskrik er herlig. Det ble en skikkelig kosetime der nede i dag.
Jeg satt lenge på en benk der nede, tittet på ildsjeler som jobbet med restaurering av de gamle båtene. Jeg skal ikke påstå at jeg har greie på båter eller båthistorie. Det er fullstendig fremmed grunn for meg. Så noen presentasjon av de ulike båtene får dere ikke fra meg. Heller ingen forelesning om historien om Fosenkaia. Jeg fikk liksom bekreftet at jeg er en landkrabbe da jeg kjente lukta av tjære. Jeg synes det lukter godt jeg. Men det jeg forbinder med tjære er smøring av gamle hoppski av tre. Det lukta tjære av de gamle skiene til pappa...
Deretter gikk ferden innom Frelsesarmeen, for litt skravling. Også var det klart for lunsj og mer skravling. Å sitte på Egon Solsiden og spise reker en solskinnsdag er balsam for sjelen. Det aller beste var selvsagt selskapet. At vi er to gode venner som grubler over mye av det samme, gir rom for den gode samtalen. Jeg kjenner at dette ble en sånn dag jeg virkelig trengte.
Ulempen ved uterestauranter er fjærkledde lunsjgjester. Jeg er ikke så veldig begeistret fugler i matfatet. Men denne vesle kameraten som spiste smuler fra en brukt tallerken var ganske søt...
 En liten bringebærsorbet til dessert smakte helt fortreffelig ute i sola.
Etter noen nødvendige ærend inne på kjøpesenteret ruslet vi over blomsterbrua for å ta bussen hjem igjen. Jo, jeg gleder meg over denne dagen.

fredag 23. mai 2014

Tur til Røros.

Det var med forventning og spenning jeg ble med på Frelsesarmeens busstur til Røros i går. Forventninger om å få se noe vakkert. Og spenning i forhold til hva dagen ville bringe.
Første stopp var på Støren. Der ventet dekket bord med rundstykker og wienerbrød. Og det smakte godt før turen gikk oppover dalen i retning Bergstaden. Mangt og mye informativt og morsomt ble spredt via bussens høytalere. Både bussjåføren og vår egen reiseleder spredte både informasjon og godt humør. Jeg er veldig fornøyd med dem begge. Andre stopp ble ved en fantastisk vakker foss. Jeg tror den het Eafossen eller Veafossen - eller noe sånt...? Og på en merkelig måte ble den vesle stoppen der ved fossen dagens høydepunkt for meg. Å stå der, trekke inn de første dragene med frisk fjelluft, se den mektige fossen og høre bruset av den ble magisk. Jeg følte meg veldig hjemme der.
Så ble det stopp ved Falkbergets hjem, Ratvolden. Et vakkert sted med masse historie. Omvisning i både det eldste og det nyeste huset på gården. Og et ønske om å lese Falkberget ble vekt. Jeg kjenner jo mange av fortellingene hans (ikke minst Bør Børson jr). Men har aldri lest noe særlig av ham. Jeg skjønner at jeg har gått glipp av noe stort.  

 
Å stå ved siden av det gamle skrivebordet til en av landets største forfattere er nesten magisk.  Det kjentes nesten som ånden hans fremdeles var der. Når jeg lukket øynene kunne jeg på et vis høre lyden av en pennesplitt mot papir.
Jeg tror denne karen har hatt bedre tider...
Fra Ratvolden gikk ferden til Røros. Der ventet en deilig lunsj ved Bergstaden Hotel. Nydelig mat, latter og skravling smakte godt. Gode og mette trillet vi nesten over til Frelsesarmeen på Røros. Der var det sangstund og andakt, kaffe og hjemmebakte kaker. Trivelig å se igjen folk der som jeg ikke har sett på et år.
Så bar det avgårde med buss igjen. Fantastisk vakker natur på veg mot Tydal og Selbu. Knudrete fjellbjørk, islagt vann og Sylan gjorde meg fornøyd og varm i hjertet. Jeg bare så og så og så... Og kjente at fjellet gir ro sjelen...
Etter en kaffepause i Tydal gikk ferden tilbake til Trondheim. Og solnedgang ved fjorden er også vakkert. 

I dag er jeg lykkelig for at jeg ble med på den turen. Også er jeg veldig-veldig sliten. Så helgevasken får vente. I dag har jeg ikke tenkt å gjøre noe som helst. Kanskje blir det litt Lahlum ute på verandaen...

søndag 4. mai 2014

Kort og godt...

Jeg blir stadig mer glad i å leke meg med saks, papir, lim og bilder. Og det blir stadig kreert nye kort i kortmakeriet mitt. Jeg er veldig glad min venninne Torhild stadig deler av sin kunnskap om materialer, utstyr og teknikker. Jeg har fremdeles mye å lære innen kortmakerkunsten. 

Jeg kan ikke legge ut bilder av alle kortene jeg lager. Det er ikke alle jeg husker å ta bilde av. Og dessuten vil det bli veldig mye kort og veldig lite annet i bloggen da... 
Bursdagskort til min kjære tante.
Det andre av tre kort jeg lagde til tantes 80-årsdag. Det tredje har jeg visst glemt å ta bilde av.

Et bursdagskort til en god venninne.
Jaktkort som foreløpig ikke har noen bestemt mottaker.
To kort til nevø Sebastian.

Bursdagskort som er solgt.
Bestillingskort til babyshower.
Bursdagskort til svoger Thomas.
Englekort som foreløpig ligger i bunken over kort som er til salgs. 

I år ble det seks konfirmasjonskort. Jeg har bare bilde av fem. Jeg husker ikke alltid å ta bilde av det jeg lager. Men ihvertfall ble ett av kortene gitt bort til en "nevø" og de andre solgt/laget på bestilling. Og jeg er ikke bedre enn at jeg allerede gleder meg til neste års konfirmasjonskort skal lages...

Og hvordan i all verden skulle jeg få laget kortene uten hjelp?

torsdag 1. mai 2014

Mimre...

...og bittelitt masse hjemlengsel...

Det er 1.mai. En fridag og en festdag. Her er vinteren tilstede med sine siste krampetrekninger. Og jeg bruker morgenen til å sitte og bla i gamle bilder. Et lite gaveprosjekt er på gang, men det sier vi ikke mer om her (bortsett fra at det ikke har noe som helst med de bildene jeg deler her å gjøre). 

Men når man blar i gamle bilder blir mimrefaktoren høy. Jeg må bare innrømme at de siste månedene har hjemlengselen stadig vokst seg større. Jeg savner mitt kjære vakre Oppdal. Det må være et par år siden sist jeg var der. Og det er altfor lenge.

To av bildene jeg fant var disse fra "Hompliaden". Hvilket år det er tatt vet jeg ikke sikkert. Men siden min søster Sigrid er ca to år på bildene, vil jeg tro det er 1976 eller 1977."Hompliaden" var et årlig skirenn mamma og pappa arrangerte for ungene i grenda. Og det er noe ihvertfall jeg husker som gode barndomsminner. Oppmøtet av både barn og voksne var godt. Og stemningen var god - ihvertfall slik jeg husker det noen og tredve år senere.
Det året disse bildene ble tatt, var Sigrid litt for lita til å delta i skirennet. Men hun var med som publikum, sammen med mamma. 

En liten kuriositet er det at dette opprinnelig var lysbilder. Og fotografen som kopierte bildene over til cd har klart å snu begge bildene. Altså, begge to er speilvendt. Men en dag blir jeg sikkert flink nok i bilderedigering til å snu dem rett veg igjen.

Et annet bilde jeg fant var dette av Nøste. Første katten jeg husker. Jeg var ikke gamle jenta da Nøste kom til oss på gården. Nydelig pus. Det ble etterhvert mange katter opp gjennom barndommen. Men Nøste var den første. Og såvidt jeg husker hadde vi henne i mange år. Det er nok hun som har lagt grunnlaget for at jeg i dag er så glad i katter.
Og nå skal jeg snart vandre ut i vinterens siste krampetrekninger. Først er det åpen kafé på Frelsesarmeen. Deretter blir det konsert med  bl.a hornmusikken og Magne Heimark.

onsdag 30. april 2014

Om...

...dagene går eller kommer kan vel diskuteres...
Ihvertfall er det lenge siden sist jeg var innom bloggen min nå...

Dagene er ikke så veldig spennende for tiden. Det meste handler om hvile og trening. Ja, og en hyperaktiv katt. Noen dager er humøret og formen veldig bra - andre dager er tunge på alle måter. Men sånn er det å være kroniker. Noen dager føler man at man egentlig ikke burde stått opp. Men jeg er veldig fornøyd med at jeg selv på sånne dager kommer meg på trening. 

To ganger i uka løftes det vekter hos fysioterapeuten. Og etter tre måneder kan jeg ihvertfall konstatere at jeg har gått fra å ha kronisk vondt i ryggen til å ha vondt av og til. Det gjør dagene lettere - og motivasjonen til å fortsette treninga øker.
I tillegg er jeg ute på tur så ofte jeg kan. Og har, etter snart sju år i bygda, oppdaget hvor vakkert nærområdet er. I alle de årene har jeg ruslet langs veiene i byggefeltet. Fin og koselig trening det også. Men nå har jeg endelig blitt sterk nok til å gå bakken ned til elva og opp igjen. Det gir meg muligheten til å rusle langs Nidelva. Og det er vakkert her. Disse to bildene er tatt 1.påskedag. En god og varm vårdag.

Fullt så fornøyd var jeg nok ikke med det hvite teppet som hadde lagt seg iløpet av natta. Jeg trenger ikke snø nå...

Men snø eller ikke snø. Det venter en treningsøkt i dag også. Noen kilo skal løftes. Og noe av motivasjonen ligger i drømmen om å komme meg opp på noen topper igjen. Det er to år siden sist jeg var på topptur. I år skal jeg til topps igjen. Målet er at i år skal navnet mitt skrives i boka i denne postkassa igjen. Og kanskje får jeg oppleve noen nye topper også. Den store drømmen er å en dag komme meg opp på Almannberget i Oppdal igjen. Men det ligger langt fram. Først og fremst må jeg ha med meg noen å gå sammen med. Også må jeg nok velge den letteste ruta på baksiden. Men en dag ordner det seg nok. Og fram til det er det bare å stå på og trene - trene for å få tilbake livet...
Og mellom treningsøktene har jeg selskap av nydelige Stripedyret. Selv om jeg er vokst opp med dyr, og alltid vært glad i dyr, så visste jeg ikke at det var mulig å bli så glad i en katt...

søndag 23. februar 2014

Av hjerter blir man klok...

...eller kanskje blir man bare varm og god innvendig... 

Det gjør ihvertfall veldig godt å bli satt pris på når man har det vanskelig. På en måte har jeg aldri hatt det så godt som nå, men samtidig har jeg knapt vært mer sårbar enn nå. Og da betyr venner og familie ekstra mye.

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg nok sto overfor noen vanskelige valg i 2014. Og de valgene tok jeg med det samme året begynte. Egentlig var det ikke noe valg. Kroppen har helt tydelig sagt fra at nok er nok. Nå må jeg prioritere de bittesmå kreftene jeg har helt annerledes. Jeg må ta vare på helsa mi. Og en del av det består i å bruke to av ukens dager til å trene hos fysioterapeut. De andre dagene brukes til nødvendige ting som sosialt samvær, husarbeid, rusleturer og masse hvile. Det blir mange dager hjemme hos lille pusekatten min, og det føles både rett og greit.


De endringene betyr at jeg har sagt fra meg alle oppgaver i Frelsesarmeen. Jeg har ikke helse til å sitte med noe som helst ansvar nå. Det var ikke et lett valg. For jeg har vært veldig glad i oppgavene mine. Jeg har lært så mye gjennom det jeg har holdt på med. Men nå har jeg ingenting å gi. Og da er det best at andre tar hånd om det som skal gjøres.

Sist søndag ble jeg "takket av" i korpset. Og som takk for det jeg har gjort de siste seks årene fikk jeg et gavekort hos Bok&Media. Selv om jeg er helt trygg i forhold til valget jeg har tatt, så ble klumpen i halsen så stor, da jeg var framme og fikk avskjedsgaven, at jeg ikke klarte å si et ord (og det ligner ikke meg. Det normale er at jeg har mye jeg skulle sagt når jeg får en mikrofon i hånda). Gavekortet ble brukt til en film og et fint lilla bibelomslag til min lilla bibel. Og selvsagt måtte linselusa hjelpe til når jeg skulle ta bilde av den fine gaven.


En av mine oppgaver disse årene har vært å være med i lederteamet i Hjemforbundet. Og mandag skulle hjemforbundssøstrene informeres om at jeg går av etter fem og et halvt år. Jeg trodde at det bare skulle informeres om det, og at det ikke ble noe mer ut av det. Jeg hadde jo fått takk dagen før. Men jeg ble overrasket med en gave fra damene der også. Et nydelig hjertesmykke. Et smykke som jeg gleder meg til å bruke. Et smykke som alltid vil minne meg om noen fantastisk flotte damer. Og det vil alltid minne meg om at det finnes mange som er glad i meg. Og det er godt å vite... Av hjerter blir man klok...


I uka som har gått har det ikke vært så mye aktivitet i scrappekroken på soverommet. Det har vært OL på TV... Men et bursdagskort med jegermotiv har det blitt.

Og et bokmerke med sommerfugler. Min søster Sigrid ønsket seg visst det. Og det skal hun selvsagt få.

lørdag 15. februar 2014

Endelig i gang igjen!

Ja, endelig er jeg igang i kortmakeriet mitt igjen. Nå har jeg ikke laget kort siden midten av november. Etter at verdens mest hjelpsomme stripedyr flyttet inn hos meg, har jeg hatt en utfordring i forhold til hobbyen min. Tidligere har jeg brukt spisebordet når jeg har scrappet. Men med en liten pus i hus har ikke det vært mulig. Men omsider har jeg fått ordnet meg arbeidsplass på soverommet. Så nå kan jeg ta fram papir, stæsj og verktøy og gå fra det uten at ting blir spist eller ødelagt. 

Og tirsdag var jeg på besøk hos en god venninne. Hun har holdt på med denne hobbyen mye lenger enn meg. Det var et par teknikker jeg har sett hun har brukt som jeg ville lære. Og mens vi satt der var vi plutselig i gang med å lage kort. Et lite dykk i papirsamlingen hennes avslørte mønsterark med bart. Og da måtte jeg lage et bartekort. Det kortet er snart på veg til noen i posten. Jeg sier ikke til hvem...
Etter at bartekortet var ferdig. Og den bussen jeg egentlig skulle ta hjem hadde gått, var jeg i gang med kort nr 2 for kvelden. Et bursdagskort med sommerfugler.

I dagene som har gått har det blitt aktivitet i kortmakeriet på soverommet. Det har blitt et par bursdagskort med ugler.

 Et vennekort med Tingeling har det også blitt. Det kortet glemte jeg å ta bilde av innsiden på før jeg skrev på det. Og min personlige hilsen til min venninne kommer ikke på trykk her i bloggen...

Jeg må også si at kortmakeren nok er flinkere til å lage kort enn til å ta bilder av dem. Jeg må jobbe en del med å få kameraet i rett vinkel i forhold til det jeg skal ta bilde av. Alle kortene ser mer enn en smule skeive ut. Og det er de ikke i virkeligheten. Hehe...

I går fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på bokmerker for første gang. Og det var fantastisk moro. Det blir nok flere av det slaget. En genial måte å bruke opp "avkapp" på. Bokmerket til høyre er det første jeg laget. Jeg var ikke nøye nok da jeg limte sammen de to lagene med papp. Så det ble litt skeivt. Der er det ikke kameravinkelen som får bunnen av bokmerket til å se litt slurvete ut. Men-men til å være første gang er jeg fornøyd jeg.

Nå er det lørdag, leiligheten er vasket og lunsjen er spist. Så da tusler jeg inn til kortmakeriet mitt igjen. Det er fantastisk gøy å være igang igjen.