søndag 26. juni 2016

Fornyelse...

Noen interiørblogg blir nok denne bloggen aldri. Jeg tilhører nok de som bruker svært lite tid og penger på interiør. Men noen ganger innser selv jeg at en fornyelse er på sin plass. Det startet i grunnen med at jeg trengte en ny sofa. Jeg hadde rett og slett for få sitteplasser. Jeg vil jo så gjerne ha besøk, men når man ikke har sitteplass til mer enn tre-fire personer, så begrenser selskapelighetene seg noe... Dessuten var den gamle toseteren jeg hadde utslitt. Såvidt jeg vet, så var jeg fjerde eieren av den. Noen kjøpte den ny, noen kjøpte den brukt, noen fikk den og deretter ble den gitt til meg. Gjenbruk er helt etter mitt hjerte. Men siden jeg har katt, var det ikke aktuelt å gi den videre fra meg. Nå var den gamle sofaen moden for søppelfyllinga... Og så bortskjemt som jeg er, så har jeg husverter som har tilbudt seg å sørge for å få fraktet den gamle sofaen til siste hvile på fyllinga. 

Så plutselig kom jeg over en buesofa til en grei pris på Kontakten Bruktbutikk. Det var aldri aktuelt å kjøpe en helt ny sofa. Når man har en stripete og rampete katt kjøper man ikke helt ny sofa... Og jeg kan ikke annet enn takke trivelige folk på Kontakten. Jeg fikk hjelp til å frakte sofaen hjem, hjelp til å bære den gamle ut og hjelp til å flytte et hjørneskap. Så plutselig hadde jeg ny sofa, og Stripedyret fant seg umiddelbart til rette i den. 

Men så var det bare det at ny sofa, medførte et nytt behov. Jeg hadde jo bare et bittelite bord, egentlig var det bare et hjørnebord jeg har brukt som salongbord i halvannet år. 
Så da ei venninne tilbød meg en tur til Ikea, var jeg ikke vond å be. Og det ene førte til det andre... 
For i stua mi var det nå engang slik at jeg hadde mellombrunt bord, mørkebrunt hjørneskap, hvit bokhylle, TV-benk i lakket furu og en kommode i ubehandlet furu til å ha radioen på. Selv jeg innså at det kanskje kunne gjøre seg med en liten oppgradering av inventaret.

Så plutselig kom jeg hjem fra Ikea med flere flatpakker. Det var bare å begynne å skru... Og jeg kan stolt fortelle at jeg klarte å montere alt helt selv. Ønsket meg litt mer muskelkraft mens jeg holdt på. Men bortsett fra det, var det bare gøy å sette sammen møblene. 
Den gamle TV-benken, som allerede har gått i arv flere ganger, er gitt videre sammen med det gamle bordet. Veldig kjekt når noen kan bruke det man selv ikke har bruk for lenger. Og den kommoden som skimtes på bildet har fått plass på soverommet. Og en ny TV-benk med plass til både TV og radio pryder nå stua mi, sammen med en ny CD-hylle. Endelig har jeg fått CD-ene mine ut av skapet og opp i ei hylle. Godt å kunne finne igjen de platene jeg har lyst til å spille. 
Og til slutt er jeg veldig fornøyd med å ha kommet fram til en fleksibel og smart løsning i forhold til stuebord. Når man har liten stue er det begrenset hvor stort bord man har plass til. Men ved å sette sammen to bord, har jeg fått en løsning som ikke tar allverden med plass. Og som enkelt kan tilpasses antall gjester. Nå er jeg klar til å ta imot besøk her i min vesle stue. 
Siden dette tross alt er et innlegg om interiør. Så kan jeg opplyse om at den totale fornyelsen kostet den enorme sum av knapt 2000kr. Da har jeg kjøpt sofa, TV-benk, CD-hylle og to bord. Å kjøpe dyrt inventar er nok ikke helt meg... 


lørdag 18. juni 2016

Feelgood...

For meg, som stort sett har lest krim de siste årene, har denne våren vært annerledes. Det startet med at jeg ble anbefalt ei bok av Marian Keyes. Og dermed var jeg på "feelgood-kjøret". Så langt har det blitt ni bøker i den sjangeren etter påske. Jeg har en mistanke om at jeg nok kommer til å holde meg til hylla med lettleste, morsomme og litt romantiske bøker på biblioteket ei stund framover.
Noe jeg egentlig aldri har gjort før, er å skrive liste over bøkene jeg leser. Men fant ut at det kunne være moro å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har kost meg med i 2016. 
Og to nye bøker ligger nå her og venter på meg. Det har vært perioder hvor jeg ikke har hatt noe særlig leselyst. Men nå er den tilbake for fullt. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til å ta fatt på dem... 
Ei bok jeg ikke kommer til å lese er "Et helt halvt år" av Jojo Moyes. Rett og slett fordi jeg i går var på kino og så filmen. Jeg er ikke av dem som orker å lese ei bok jeg vet hvordan ender. Men filmen var vel verdt å se. Rørende, morsom og trist... 
Og når man først er på kino med venner, er det koselig med en liten tur på kafé etterpå. Bakte poteter med hvitløksdressing hos Frk.Larsen smakte godt. Dressingen kunne godt vært litt tykkere, men smaken var det ikke noe å si på. o

tirsdag 14. juni 2016

Tur til Birkeland

I går morges tikket det inn en invitasjon til meg. Ei venninne lurte på om jeg ville være med en tur til Birkeland. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Birkeland er et sted jeg kun har kjørt gjennom en gang. Jeg har aldri hatt noen stopp der. Og hadde egentlig ingen formening om hva det stedet har å by på - annet enn at jeg har ei venninne som bor der. 

Stemninga for dagen ble vel satt allerede i bilen på veg over Honnemyr. Der var det masse fin natur og se på. Og et rådyr løp plutselig over veien foran oss. Heldigvis ikke så nært at det var noen fare for påkjørsel, men nært nok til at vi fikk et vakkert skue.
Første stopp på ferden var ved Mollestadeika. Et tusen år gammelt tre. Så stort, så vakkert og så fullt av verdighet. Man blir ydmyk som menneske når man møter sånne kjemper. 

Ferden gikk videre rundt i sentrumsområdene. Et koselig lite sentrum. Og det fineste var å få se hvilke naturperler de har helt inntil sentrum. Flotte turstier, med gapahuker og grillplasser. Man trenger ikke å være sprek for å få naturopplevelser der. Et par bilder ble tatt ved elva. Det er noe eget ved å komme seg nær vannet. Det gir fred i sjel og sinn. 
Hjemme hos venninna mi fikk jeg se en vakker hage, med busker og blomster av mange slag. Og for første gang i mitt liv har jeg sittet i en lenestol i et hønsehus, mens søte små vaktler spaserte rundt beina mine. Morsomme fugler.
Lunsjen ble spist på berget ved Topdalselva. Der satt vi og så en laksefisker jobbe med å dra i land en laks. Dessverre mistet han fangsten rett før han fikk den på land, så noe laksebilde har jeg ikke. Men vi så flere laks hoppe i elva, mens vi satt der. Så jeg får håpe fiskeren fikk sin fangst til slutt. 

Etter en ny biltur rundt i bygda, ble det middag hjemme hos venninna mi. Og deretter gikk ferden hjemover. Og jammen fikk vi se elg på veg tilbake til Vennesla. Så det ble virkelig en dag med mye flott å se på. Jeg kan ikke annet enn takke for en herlig dag med trivelige folk og mye flott natur. Dagen derpå kan jeg bare fastslå at jeg er heldig og tekknemlig. 

søndag 12. juni 2016

Juhuuu...

Skulle man prøve å blåse liv i denne stakkars bloggen igjen? Ja, det spørsmålet har jeg fått flere ganger det siste halvåret. Noen venner har gitt uttrykk for at de savner mine skriblerier om hverdagen.  Etter mye grubling, så har jeg bestemt meg for å gi bloggen en siste sjanse. Det jeg har grublet over, er om jeg i det hele tatt har noe å dele...

Det har gått halvannet år siden sist jeg var innom her. Og mye har skjedd. Jeg bor fremdeles i vakre Vennesla. Og jeg blir mer og mer glad i denne bygda og menneskene her. Jeg har fremdeles ikke angret på at jeg flyttet. Det tar tid å bygge nettverk på et nytt sted. Men nå begynner det å falle på plass, slik at jeg er trygg i forhold til noen få nære venner, mange bekjente, menigheter og aktiviteter jeg går til.
Lille Sofie Stripedyr har også funnet seg godt til rette her. Hun trives veldig godt som innekatt. Hun har blitt en rolig og fornøyd pus. Liten kan hun nok ikke kalles lenger, med sine seks kilo. Hun er både lang og tykk. Noen utfordringer er det dog med helsa hennes. Hun sliter med matallergi. Så det har blitt litt prøving og feiling for å finne mat hun tåler... Men det ser ut til at vi er på rett spor nå... 
Nå er det bare halvannen uke til det blir sommerferie for skoleungene. Og jeg håper det blir mye ballspill og annen moro med småtrollene framover. Det å være tante er en av de største gavene jeg har fått.
Utenfor kjøkkenvinduet mitt er det nå små kart på ferskentreet. I fjor var første gangen i mitt liv jeg plukket fersken rett fra treet. Og jeg gleder meg veldig til årets frukt blir moden. 
Og på trappa mi står to planter. Jeg er ingen gartner. Jeg synes i grunnen synd i de stakkars plantene som blir med meg hjem. De går den sikre død i møte... Men utrolig nok har jeg klart å holde liv i disse to i tre uker nå... 

Men så var det spørsmålet jeg har grublet over: har jeg noe å dele? Har jeg noe som er verdt å blogge om? Jeg vet ikke, men jeg skal gi det en ny sjanse. Prøve å dele litt mer fra mitt liv med venner og familie - og alle andre som skulle finne glede i å lese om mitt liv...