Helaften

Mai måned ble innledet på den måten jeg liker aller best. Lørdag 1.mai minnet ikke om vår hvis man tenker på været. Det vekslet mellom regn, snø og hagl storparten av dagen. Men det er ikke været som gjør at jeg minnes den dagen. For det var klart for konsert. I bursdagsgave hadde jeg fått en billett til konsert med The Proclaimers. I uker og måneder hadde jeg gått og gledet meg til denne kvelden. Og la det være sagt med en gang - jeg ble ikke skuffet...
Egentlig fikk jeg mye mer enn jeg hadde regnet med denne kvelden. For jeg var ikke klar over at det skulle være oppvarmingsband. Så da et band som heter The South entret scenen ble jeg overrasket. Jeg er veldig positiv til at nye og ukjente artister får være oppvarmingsband for store stjerner. Det er ikke alltid det som blir presentert er like bra, men denne kvelden var det virkelig en fornøyelse å høre på et ukjent band. Jeg håper jeg får anledning til å høre disse guttene flere ganger. Noe sier meg at det kommer et nytt rockeband fra Trøndelag i årene framover... At The South også hadde med seg Ida Jenshus som gjestevokalist var med på å løfte det hele enda et hakk opp. Og etter en times oppvarming var det tid for å rigge om scenen, og gjøre klart til kveldens hovedartist. Endelig fikk jeg høre The Proclaimers live. Og det ble en fantastisk opplevelse. Jeg skal ikke begi meg ut på å gjengi sanglista deres. Men noen av mine favoritter var med: I'm on my way, When you're in love og selvsagt I'm gonna be (500 miles).

Jeg hadde selvsagt plass helt foran ved scenen. Og det var en merkelig opplevelse. Det var tydeligvis et litt mer sivilisert publikum der enn jeg er vant til. For jeg hadde ikke et eneste blåmerke etterpå. Og det var ingen som dusjet øl over meg. Jeg ble sliten i beina av å stå i fire timer. Men ellers var jeg i fin form etterpå. Det var ikke satt opp sikkerhetsgjerde der engang. Den eneste jobben vaktene gjorde foran ved scenen var å samle sammen tomme glass og passe på så ingen satte fra seg glass med innhold i på scenen (de var redd glassene kunne velte, for væske i det tekniske utstyret kan bli en dyr affære). Jeg sto og lente meg mot scenekanten. Og jeg kunne fint rørt guttene hvis jeg ville. Men sånt gjør jeg da ikke...

Sånn i etterkant føles det nesten litt surrealistisk å ha vært på den konserten. Er liksom ikke helt sikker på om det var drøm eller virkelighet.