Jeg har en drøm...

...og et mål.

Til våren er det to år siden jeg klarte å gjennomføre Jentebølgen for første gang. Med den helsa jeg har, var det en stor seier å klare det. Kanskje en av de største seirene jeg har hatt her i livet. I fjor ble det ingen jentebølge før utpå høsten, og da humpet jeg rundt med en skadet ankel. I går hørte jeg rykter om at årets bølge skal gå av stabelen 7.juni. Og jeg kjenner at jeg gleder meg.  For det er slik at hver gang jeg ser den medaljen som henger på speilet i gangen, så vekkes lysten til å gjennomføre enda en Jentebølge...

Men jeg vet at det er ikke bare å melde seg på, og tro at det går av seg selv. Skal jeg klare å gå fem kilometer, så MÅ jeg trene...

Og jeg er igang med treninga. Etter et par runder med virus er jeg frisk nå. Og i går og i dag har jeg hatt fantastiske trimturer i nærmiljøet. Heldigvis er det fine veier å rusle på for en med skrøpelige ledd og dårlig ballanse. Og på sånne dager som i dag, er det bare en fryd å gå tur. Snø i trærne, strålende sol og veier som er framkommelig uten brodder.