Jentebølgen

Etter mange år med drømmer, har jeg nå realisert en av mine. Jeg er revmatiker, og har en del fysiske begrensninger. Men samtidig elsker jeg det meste som har med idrett å gjøre. Jeg er vel langt på veg oppvokst i hoppbakken og på friidrettsbanen. Med far og bror som var aktive hoppere på lokalt plan. Og bror som var en habil langdistanseløper. Selv har jeg aldri vært i stand til å delta. Men jeg klager ikke over det. Jeg har vært lykkelig som publikum og heiagjeng.

Men likevel har jeg innerst inne hatt en drøm om en gang å kunne sprenge mine egne grenser. I går kveld var dagen kommet. Jeg skulle gjøre et forsøk på å gå Jentebølgen. Sammen med gode venninner fra menigheten, stilte jeg med startnr på brystet. En times tid senere passerte jeg målstreken. Der sto selveste Mikael Dorsin og hengte en gullmedalje rundt halsen min. Han skulle bare visst hvilken seier jeg vant den dagen!

Litt senere ruslet vi forbi målområdet igjen. Da var medaljeutdelerne ferdige med sin jobb. Og lederen for gruppa vår stoppet to fotballspillere for å få bilde av dem samen med meg. Sjelden eller aldri har jeg følt meg så liten. Det føltes som om Mikael Dorsin og Vadim Demidov var dobbelt så høye som meg. Men likevel følte jeg meg veldig stor. Må jo bare innrømme at jeg trivdes med to kjekke fotballgutter tett inntil meg ja...