tirsdag 8. mars 2011

Røde strømper...

Jeg vokste opp i en familie hvor kvinnesak og likestilling var fremmedord. Hvert år hørte jeg vel noen hånlige ord om de der forskrudde rødstrømpene. Ja, på et småbruk med både mamma og bestemor som var hjemmeværende husmødre var nok ikke kvinnekamp det som sto i fokus. Det handlet stort sett om å få hverdagen til å gå rundt. Men eplet falt nok langt fra stammen i den saken...

For ja, jeg må nok innrømme at jeg er en rødstrømpe. Og for hvert år kjenner jeg at engasjementet øker. For mine hverdager forteller meg at det er langt igjen til kvinner og menn er likestilte her i verden. Ikke at jeg blir tråkket på fordi jeg er kvinne. Nei, det er ikke min egen kamp jeg kjemper. Jeg har det godt som kvinne. Men desverre er det mange som ikke har det slik. Og la det med en gang være sagt, i min bevissthet handler ikke likestilling om at menn og kvinner skal være like. Vi er ulike både fysisk og psykisk, så like blir vi aldri (og det er heller ikke noe mål). Men mitt mål og min drøm er at menn og kvinner skal bli like mye verdt.

Det første jeg hørte på radioen i dag tidlig var et nyhetsinnslag om likestillingen i musikkbransjen. For de av dere som følger bloggen min er det vel ingen overraskelse at jeg er vedlig opptatt av det som skjer i akkurat den bransjen. I det nyhetsinnslaget ble det henvist til en eller annen doktoravhandling (eller noe lignende - man får ikke med seg alt mens man enda holder på å gni søvnen ut av øynene). Den studien viste ihvertfall det vi allerede vet - at musikkbransjen er veldig mannsdominert. Og i forbindelse med Spellemannsprisen var det jo diskusjon rundt prisene for beste kvinnelige og mannlige artist. Og jeg hørte med glede at mange artister fremdeles vil ha den inndelingen, rett og slett fordi at det er så mange flere mannlige artister. Så hvis det skulle være en felles pris, så ville det gå mange år mellom hver gang en kvinne fikk prisen.

Nå kan man lure på hvorfor det er så mange flere mannlige enn kvinnelige artister. Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg bare konstaterer at det er slik. Og jeg merker det veldig godt i forbindelse med bookingen av artister til Frelsesarmeens grytekonserter. Det var og er  mange flere å velge i blant mannlige artister.


Jeg har også hørt artister som Betty Johnsen og Vigdis Eidsvåg uttale at det er vanskelig å bli tatt på alvor som kvinner i musikkbransjen. Og jo eldre de blir, jo vanskeligere blir det... Jeg har ingen svar på hvorfor det er slik. Og jeg vet heller ikke hvordan problemet skal løses. Men jeg har et hjerte som banker varmt for de kvinnene som tør å kjempe for å bli behandlet som seriøse artister, selv om de er kvinner som har passert 40. Ikke slik å forstå at jeg kjøper plater bare fordi det er en kvinne som har gitt den ut. Jeg kjøper plater utelukkende fordi jeg liker musikken. Men jeg blir ekstra glad når jeg registrerer at det er kvinner som har laget god musikk. For kvinner er like dyktige musikere som menn.

Men mitt engasjement på kvinnedagen stopper ikke ved musikkbransjen. Jeg har ikke barn selv, men er tante til både gutter og jenter. Og er selvsagt opptatt av deres oppvekstvilkår og framtid. Jeg trenger ikke gå lenger enn til min lille niese som dere har fått følge her i bloggen. Ei lita frøken på ett år, som har vært gjennom en tøff kreftbehandling... Som tante kan jeg ikke annet enn tenke på hennes framtid. Hvordan vil den bli?
Vesla vokser opp i en tid, hvor små jenter blir seksualisert. Det finnes en stor og mektig klesbransje, som produserer og markedsfører klær som gjør at jenter veldig tidlig blir framstilt som små voksne. Jeg finner ikke igjen artikkelen nå, men det er ikke lenge siden jeg leste at jenteklær i en størrelse er mindre enn gutteklær i samme størrelse. Jeg skjønner ikke hvorfor. Men det er likefullt med på å dyrke fram idealet om at jenter skal være tynne...

Nå har jeg ikke noe mot at kvinner og jenter kan være feminine. Men jeg har noe mot at klær til småjenter skal være kopi av klær for voksne kvinner. Jenter må få lov til å ha behagelige klær - klær som også gir jentene mulighet til å klatre i trær og sparke fotball på lik linje med gutter. Magekorte topper og stringtruser har ikke noe i barneavdelingen å gjøre.




La meg så gå til andre enden av livet. Hva med eldre kvinner? Hvilken verdi har de i dagens samfunn? Jeg har veldig mye med eldre kvinner å gjøre. Og ser hvordan mange av dem sliter. Det er en kjensgjerning at de fleste minstepensjonister er kvinner.
Er det slik vi vil ha det i framtiden også?  Det er fremdeles mange kvinner som velger å være hjemme med barn. Og det er greit nok når de velger det selv. Men det er ikke greit at typiske kvinneyrker er dårligere betalt enn mannsdominerte yrker med like lang utdannelse. Det er også veldig mange innvandrerkvinner som ikke er i jobb. Noe som jeg tror har mye med tradisjoner fra hjemlandene å gjøre. Og der har vi en stor jobb å gjøre. Jenter og kvinner i innvandrerfamilier bør oppmuntres og støttes til å ta utdannelse og komme seg ut i yrkeslivet. Det er ingen grunn til at de i større grad enn norske kvinner skal være hjemmeværende. Og der må holdningsskapende arbeid i stor grad rettes mot mennene i familien. For uten mannens støtte blir det vanskelig for disse kvinnene å skape seg en framtid hvor de er økonomisk uavhengig av mannen. Slik det er i dag, så vil vi om noen år ha veldig mange innvandrerkvinner som er minstepensjonister.


Og på en dag som dette, må vi også rette blikket utover vårt eget land. I mange land får fremdeles mange jenter ingen skolegang, bare fordi de er jenter. Fremdeles er det stort sett kvinner og barn som er ofre for menneskehandel. Sexindustrien utnytter kvinner grovt i store deler av verden. I flere land blir voldtatte kvinner dømt for utroskap, mens gjerningsmannen ikke blir tiltalt en gang. Jeg kan sitte resten av dagen og skrive om alt vi har å kjempe for. Men det har jeg ikke tenkt å gjøre. Ettermiddagen skal brukes sammen med kvinner som trenger en hjelpende hånd. Det er bare å ta på røde strømper og kjempe videre for at kvinner og menn skal bli like mye verdt her i verden. Vi er ikke like, men vi er like verdifulle.
GRATULERER MED DAGEN ALLE KVINNER RUNDT I VERDEN!

6 kommentarer:

  1. Kjempefint skrevet og mye å tenke på ja!
    Hadde det bare vært så enkelt at en dag som dette kunne endret det :/
    Fint bilde av lillemor :-)

    SvarSlett
  2. Det var kloke ord på en tirsdag!
    Gratulerer med kvinnedagen til deg også :)

    SvarSlett
  3. Flott innlegg! Kudos!

    Birgitte

    SvarSlett
  4. Takk-takk alle sammen. Og Natalie: en dag kan ikke løse noen av disse problemene. Den ene dagen hvert år er bare en dag hvor man minnes på alt man må kjempe for gjennom hele året (og i år etter år). Jobben gjøres i de andre 364 dagene i året. Det er bare å brette opp ermene, og stå på for å få en verden som ihvertfall er litt bedre enn den vi har i dag.

    SvarSlett
  5. Bra innlegg - tar av meg hatten for deg !

    SvarSlett