Tunge dager...

Egentlig er jeg ikke noe glad i å klage, men noen ganger gjør jeg det likevel. Og de gangene jeg sutrer, så er det som regel smerter som er grunnen. For enkelte dager er det tøft å leve mitt liv... Noen dager blir smertene så intense at jeg knapt vet å holde ut. Og da blir jeg gjerne litt sutrete, men heldigvis går det som regel fort over. For livet mitt blir ikke noe bedre å leve om jeg sutrer og klager...

Heldigvis har jeg venner og familie som gir meg lov til å synes litt synd i meg selv innimellom. Folk som skjønner at mer enn  30 år med smerter kan gå utover humøret en gang i blant. Folk som skjønner at det går an å bli fortvilt og lei av å ha en kropp som ikke samarbeider. Og når smertetoppene gir seg, og humøret er tilbake til det gamle gode, så kjenner jeg langt inni hjerterota at jeg er fryktelig glad i den familien og de vennene jeg har.

Jeg er priviligert som har mennesker rundt meg som gir meg lov til å være MEG. Mennesker som lar meg få lov til å ha dager hvor jeg synes alt er bare dritt. Noen som skjønner at jeg slett ikke synes det er ålreit å være uføretrygdet. Noen som forstår at jeg ikke liker å sitte hjemme med smerter, når jeg egentlig skulle vært på en konsert eller to. Noen som lar meg få si at jeg hater det sykdommen gjør med kroppen min. Ja, som forstår at jeg noen ganger blir redd for hva framtida vil bringe. Som ringer og spør hvordan siste legekontroll gikk. Og som tar hensyn til at det er mange ting jeg ikke kan være med på, og gjerne legger til rette slik at jeg på en eller annen måten kan være med likevel. Ja, jeg er heldig - veldig heldig...

Og etter noen tunge dager, er dagen i dag lettere. Kroppen er mer samarbeidsvillig, og humøret er der det skal være. Atter er jeg klar til å kjempe for det jeg tror på. Atter kjenner jeg gleden over livet - gleden over det fantastiske livet jeg lever. Jeg vet at kroppen gradvis brytes ned, jeg vet at en dag vil jeg ikke klare det jeg klarer i dag. Men det får komme når det kommer (selvsagt gjør jeg det jeg kan gjøre for å ta vare på kroppen min, både i form av trening og kosthold). Enn så lenge er det bare å nyte dagene, nyte det jeg faktisk greier å gjøre, og glede seg over det man kan glede seg over. For livet er godt, hverdagene er gode og jeg har verdens beste familie og venner.