Takk!

I begynnelsen av Desember ble jeg kjent med ei herlig dame. En skikkelig fighter, som viste at det går an å beholde humøret selv når sykdommen herjer. Nå er hun borte. Et drøyt halvår fikk jeg gleden av å følge henne på facebook og møte henne i ulike sammenhenger. I morgen er det bisettelse. Jeg skal ikke være med i seremonien. Min siste takk til henne er å stille som kjøkkenhjelp og gjøre klart til minnesamværet. 17.Mai satt hun på Frelsesarmeen og spiste av sjokoladekaka jeg hadde bakt. I morgen serveres det nok en sjokoladekake, bakt etter samme oppskrift. Den er bakt med kjærlighet og takk til ei dame jeg fikk kjenne så altfor kort tid...

Røros

Nå er det slik at behovet for nye briller sørget for at det ikke ble økonomi til noen skikkelig ferietur i sommer. Men jeg fant ut at en liten dagstur kunne gjøre seg. Som tenkt så gjort. Mandag gikk ferden til Røros. En liten mimretur tilbake til stedet jeg tilbragte mitt første år på hybel (for snart 30 år siden).

Noe av det første jeg så da jeg tuslet fra bussen, var dette huset. Den gangen jeg bodde på Røros visste jeg ikke hva Frelsesarmeen var. Denne gangen kunne jeg sette meg ned på trappa til et feriestengt hus, og tenke på alle de jeg kjenner som har tilknytning til den menigheten. 

Første stopp på Røros var Suppestasjonen for å spise lunsj. På forhånd hadde jeg blitt anbefalt å stikke innom der, og spise løksuppe. Og den smakte veldig godt.  Virkelig noe jeg kan anbefale videre.

Etter den gode lunsjen ble det tid til å tusle litt i gatene. Litt shopping hører med på en sånn tur. Men det ble ikke kjøpt stort. Ryggsekken var lett på veg hjem igjen. Det var mye fint å se, men ikke mye jeg følte for å kjøpe. Dagens fangst ble to små dompaper i glass og ny regndress. Men det var veldig morsomt å tusle rundt oppe på Juleloftet og titte. Jeg synes det er helt greit å drømme litt om jul i Juli...

Deretter hadde jeg bestemt meg for å tusle innom Røros kirke. Det er et sted jeg aldri har vært, til tross for at jeg har bodd på stedet et år. Og det var godt å komme inn i kirken. Ble sittende lenge der og kjenne på den freden jeg alltid finner i kirker. På veg ut snakket jeg litt med den eldre mannen som solgte billettene til kirka. Han anbefalte meg å ta turen innom museet. Det var både maleriutstilling og utstilling av festdrakter der nå. Jeg tuslet bort til Smeltehytta og ble der lenge. Maleriutstillingen til Christer Tamnes Tronsmed var virkelig verdt å bruke tid på. Flotte oljemalerier med motiv fra Røros. Og utstillingen av festdrakter fra 1800-tallet var også flott.

Likevel var det utstillingene fra den gamle gruvedriften som traff meg dypest i hjertet. Jeg ble først sittende og se en informasjonsfilm. Og det anbefales, for da har man litt kunnskap med seg når man går ned for å se modellene, bildene og de gamle gjenstandene fra gruvedriften. Jeg pleier ikke å ta bilder på museer, for det er stort sett ikke lov. Men etter en stund der fant jeg ut at jeg var omtrent den eneste som ikke hadde kameraet framme. Og ingen av guidene sa noe til noen av alle fotografene, så da tok jeg fram kameraet og knipset noen få bilder jeg også.

Det var ganske fasinerende å gå der og se alle miniatyrmodellene som viste hvordan gruvene ble drevet. Vi kunne se hvordan mennesker og hester jobbet langt under jorda. Vi kunne se hvordan vannhjulene drev heiser og sager. Jeg tror jeg må tilbake for å se mer på dette.

Men det som gjorde mest inntrykk på meg var en montasje av tre gamle bilder. Plutselig var det ikke små modeller som jobbet under jorda. Det var plutselig levende mennesker. Menn i ulike aldersgrupper - ja, noen av dem så vel ut til å være nærmere gutter enn menn i alder... Menn med ansiktsuttrykk... Og jeg ble stående svært lenge og se på dem. Undret meg på hvem de var. At arbeidet i gruvene og i smeltehytta var tøfft er det ingen tvil om. Og jeg lurer på de mennene på bildene. Kom de fra det arbeidet med helsa i behold? Jeg hutret der jeg gikk rundt i museet og kjente svovellukta i nesen. Det var mørkt, kaldt og støvete der. Og jeg var bare en gjest i et museum. Hva med dem som jobbet der? Jeg regner med at de alle var glade for å ha arbeidet der. Det var et levebrød. Men det var nok et tøfft levebrød... Jeg ser fremdeles ansiktene for meg. De bildene gjorde noe med meg. Og jeg vet jeg må tilbake til Smeltehytta på Røros. Det er ikke bare en utstilling - det er en historie om ekte mennesker...

Etter vandringen i museet tuslet jeg opp til slagghaugene. De er jo som et museum i seg selv. Minner om det som var grunnlaget for at Røros ble det det ble. Og jeg koser meg når jeg står oppe på slagghaugene og ser utover Røros. En vakker liten by med en spesiell og sterk historie.

På fjelltur.

Etter å ha drømt om og planlagt hyttetur i lengre tid kom jeg meg endelig avgårde til Håen. Sammen med lillesøster og hytteeier Sigrid, skulle jeg ha et par dager på fjellet. Søndag kveld ble det litt brettspill, kryssord og sløving. Det var deilig å komme opp og kjenne fjellufta igjen. Og det ble relativt tidlig i seng, for mandag sto det tur på programmet. Etter frokost tuslet vi avgårde ned til sjøen (Håen). Det var spennende å se hvordan mine giktiske bein taklet å gå tur i lyng og myr. Men det gikk overraskende bra.

Man ønsker vel ikke mørke skyer på himmelen når man er på fjelltur i juli. Men likevel er det noe spektakulært vakkert ved å skue utover et stille fjellvann med formfulle skyer over.

En liten rast ved vannet mens jeg ventet på at lillesøster skulle lete etter en gammel rot hun hadde funnet ved en tidligere tur. Det var visst en helt spesiell rot hun ville ha til pynt ved hytta. Så var det spenningen ved å se om den fremdeles lå der hun hadde lagt den...

Og det var ei blid og fornøyd lillesøster som kom tilbake med blekksprutrota si.

For min del var det greit med ti minutters hvile. Turen ned til sjøen og tilbake tok totalt en og en halv time. Og var en helt passe tur for mine føtter. Og jeg kan ikke få fullrost et så enkelt hjelpemiddel som gåstavene nok. Uten stavene hadde jeg vel knapt klart å komme meg fra vegen og opp til hytta - og langt mindre klart turen ned til sjøen eller til toppen av Steinskirka.

På veg tilbake fra sjøen til hytta møtte vi et troll. En veldig trivelig og fredelig kar som sto ved vegen og hilste på oss.

Dag to av hytteturen bar det avgårde til Steinskirka. Det er en av de toppene som kom på drømmelista mi i januar. På veg opp gikk vi forbi ei myr hvor minst to par Heiloer hekker. Det var en del skrik og skrål da vi nærmet oss. Men det var ikke verre enn at en av dem satte seg ned og poserte for oss. Nå er ikke mitt lille Ixus-kamera egnet til fuglefotografering. Men jeg fikk ihvertfall et bilde som beviser at jeg har sett Heilo på nært hold. Bedre bilder finner dere nok etterhvert i bloggen til lillesøster.

 Der oppe er den etterlengtede toppen...

Og for andre gang i sommer kan jeg juble seier'n er min! Her står jeg på berget og skuer ned mot sjøen der jeg var dagen før. Toppturen tok to timer tur-retur. Jeg vet at det for friske folk bare er en liten rusletur, men for meg er det nesten en månelanding... 

Og mellom berget og sjøen finner vi ei hytte hvor man kan kose seg med kryssord og alkoholfrie rosa bobler. Livet er godt!

Seier'n er min!

I januar satt jeg og drømte mine drømmer om 2012. Et blogginnlegg fikk flere til å komme med tilbud om å bli med på tur. Det å kunne bevege meg ute i naturen er noe jeg virkelig savner fra den tiden ledd og muskler fungerte tilnærmet normalt. Og i går bar det avgårde på årets første topptur.

Jeg var veldig spent før vi tuslet avgårde. Men det var slett ikke noe problem å komme seg til topps på Våttån i Skaun. En kjempefin kveldstur i rolig tempo.

Og det var en stor seier å få skrive navnet sitt inn i en trimpostbok. Det er det maaaaange år siden jeg har gjort.

 Trivelig turfølge og vakker utsikt - hva mer kan man ønske seg en sommerkveld?

 Jo, man kan ønske seg kirsebær, kaldt vann og blomster på bordet... Snakk om kosekveld.

 Dette bildet er tatt kl 23.15. Vakkert!

 Og om noen skulle tro jeg skryter på meg denne turen, så har jeg bevis her. Jeg var virkelig der. :)

Og da vi snudde ryggen til sola for å gå ned igjen, fikk vi se en vakker fullmåne. Jeg kan ikke huske at jeg noen sinne har sett sol og fullmåne på himmelen samtidig. At kameraet mitt ikke er godt nok til å få fram hvor flott den månen var må jeg bare leve med. Jeg fikk et bilde av den. Også får jeg bare tenke tilbake på det som et vakkert minne.


Tusen takk for turen Kari og Astrid!