Noe av det første jeg så da jeg tuslet fra bussen, var dette huset. Den gangen jeg bodde på Røros visste jeg ikke hva Frelsesarmeen var. Denne gangen kunne jeg sette meg ned på trappa til et feriestengt hus, og tenke på alle de jeg kjenner som har tilknytning til den menigheten.
Første stopp på Røros var Suppestasjonen for å spise lunsj. På forhånd hadde jeg blitt anbefalt å stikke innom der, og spise løksuppe. Og den smakte veldig godt. Virkelig noe jeg kan anbefale videre.
Etter den gode lunsjen ble det tid til å tusle litt i gatene. Litt shopping hører med på en sånn tur. Men det ble ikke kjøpt stort. Ryggsekken var lett på veg hjem igjen. Det var mye fint å se, men ikke mye jeg følte for å kjøpe. Dagens fangst ble to små dompaper i glass og ny regndress. Men det var veldig morsomt å tusle rundt oppe på Juleloftet og titte. Jeg synes det er helt greit å drømme litt om jul i Juli...
Likevel var det utstillingene fra den gamle gruvedriften som traff meg dypest i hjertet. Jeg ble først sittende og se en informasjonsfilm. Og det anbefales, for da har man litt kunnskap med seg når man går ned for å se modellene, bildene og de gamle gjenstandene fra gruvedriften. Jeg pleier ikke å ta bilder på museer, for det er stort sett ikke lov. Men etter en stund der fant jeg ut at jeg var omtrent den eneste som ikke hadde kameraet framme. Og ingen av guidene sa noe til noen av alle fotografene, så da tok jeg fram kameraet og knipset noen få bilder jeg også.
Det var ganske fasinerende å gå der og se alle miniatyrmodellene som viste hvordan gruvene ble drevet. Vi kunne se hvordan mennesker og hester jobbet langt under jorda. Vi kunne se hvordan vannhjulene drev heiser og sager. Jeg tror jeg må tilbake for å se mer på dette.
Men det som gjorde mest inntrykk på meg var en montasje av tre gamle bilder. Plutselig var det ikke små modeller som jobbet under jorda. Det var plutselig levende mennesker. Menn i ulike aldersgrupper - ja, noen av dem så vel ut til å være nærmere gutter enn menn i alder... Menn med ansiktsuttrykk... Og jeg ble stående svært lenge og se på dem. Undret meg på hvem de var. At arbeidet i gruvene og i smeltehytta var tøfft er det ingen tvil om. Og jeg lurer på de mennene på bildene. Kom de fra det arbeidet med helsa i behold? Jeg hutret der jeg gikk rundt i museet og kjente svovellukta i nesen. Det var mørkt, kaldt og støvete der. Og jeg var bare en gjest i et museum. Hva med dem som jobbet der? Jeg regner med at de alle var glade for å ha arbeidet der. Det var et levebrød. Men det var nok et tøfft levebrød... Jeg ser fremdeles ansiktene for meg. De bildene gjorde noe med meg. Og jeg vet jeg må tilbake til Smeltehytta på Røros. Det er ikke bare en utstilling - det er en historie om ekte mennesker...
Etter vandringen i museet tuslet jeg opp til slagghaugene. De er jo som et museum i seg selv. Minner om det som var grunnlaget for at Røros ble det det ble. Og jeg koser meg når jeg står oppe på slagghaugene og ser utover Røros. En vakker liten by med en spesiell og sterk historie.
Det er utrolig fint på Røros! Så koselig med alle de små, gamle husene. Godt at du tok deg en tur og kosa deg :-) Selv om sekken var lett å få med hjem, så virker det som du fikk mye annet med deg på dagsturen din og det er bra <3
SvarSlett