Feelgood...

For meg, som stort sett har lest krim de siste årene, har denne våren vært annerledes. Det startet med at jeg ble anbefalt ei bok av Marian Keyes. Og dermed var jeg på "feelgood-kjøret". Så langt har det blitt ni bøker i den sjangeren etter påske. Jeg har en mistanke om at jeg nok kommer til å holde meg til hylla med lettleste, morsomme og litt romantiske bøker på biblioteket ei stund framover.

Noe jeg egentlig aldri har gjort før, er å skrive liste over bøkene jeg leser. Men fant ut at det kunne være moro å kunne se tilbake på hvilke bøker jeg har kost meg med i 2016. 

Og to nye bøker ligger nå her og venter på meg. Det har vært perioder hvor jeg ikke har hatt noe særlig leselyst. Men nå er den tilbake for fullt. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til å ta fatt på dem... 

Ei bok jeg ikke kommer til å lese er "Et helt halvt år" av Jojo Moyes. Rett og slett fordi jeg i går var på kino og så filmen. Jeg er ikke av dem som orker å lese ei bok jeg vet hvordan ender. Men filmen var vel verdt å se. Rørende, morsom og trist... 
Og når man først er på kino med venner, er det koselig med en liten tur på kafé etterpå. Bakte poteter med hvitløksdressing hos Frk.Larsen smakte godt. Dressingen kunne godt vært litt tykkere, men smaken var det ikke noe å si på. o

Tur til Birkeland

I går morges tikket det inn en invitasjon til meg. Ei venninne lurte på om jeg ville være med en tur til Birkeland. Den sjansen kunne jeg ikke la gå fra meg. Birkeland er et sted jeg kun har kjørt gjennom en gang. Jeg har aldri hatt noen stopp der. Og hadde egentlig ingen formening om hva det stedet har å by på - annet enn at jeg har ei venninne som bor der. 

Stemninga for dagen ble vel satt allerede i bilen på veg over Honnemyr. Der var det masse fin natur og se på. Og et rådyr løp plutselig over veien foran oss. Heldigvis ikke så nært at det var noen fare for påkjørsel, men nært nok til at vi fikk et vakkert skue.

Første stopp på ferden var ved Mollestadeika. Et tusen år gammelt tre. Så stort, så vakkert og så fullt av verdighet. Man blir ydmyk som menneske når man møter sånne kjemper. 

Ferden gikk videre rundt i sentrumsområdene. Et koselig lite sentrum. Og det fineste var å få se hvilke naturperler de har helt inntil sentrum. Flotte turstier, med gapahuker og grillplasser. Man trenger ikke å være sprek for å få naturopplevelser der. Et par bilder ble tatt ved elva. Det er noe eget ved å komme seg nær vannet. Det gir fred i sjel og sinn. 

Hjemme hos venninna mi fikk jeg se en vakker hage, med busker og blomster av mange slag. Og for første gang i mitt liv har jeg sittet i en lenestol i et hønsehus, mens søte små vaktler spaserte rundt beina mine. Morsomme fugler.

Lunsjen ble spist på berget ved Topdalselva. Der satt vi og så en laksefisker jobbe med å dra i land en laks. Dessverre mistet han fangsten rett før han fikk den på land, så noe laksebilde har jeg ikke. Men vi så flere laks hoppe i elva, mens vi satt der. Så jeg får håpe fiskeren fikk sin fangst til slutt. 

Etter en ny biltur rundt i bygda, ble det middag hjemme hos venninna mi. Og deretter gikk ferden hjemover. Og jammen fikk vi se elg på veg tilbake til Vennesla. Så det ble virkelig en dag med mye flott å se på. Jeg kan ikke annet enn takke for en herlig dag med trivelige folk og mye flott natur. Dagen derpå kan jeg bare fastslå at jeg er heldig og tekknemlig. 

Juhuuu...

Skulle man prøve å blåse liv i denne stakkars bloggen igjen? Ja, det spørsmålet har jeg fått flere ganger det siste halvåret. Noen venner har gitt uttrykk for at de savner mine skriblerier om hverdagen.  Etter mye grubling, så har jeg bestemt meg for å gi bloggen en siste sjanse. Det jeg har grublet over, er om jeg i det hele tatt har noe å dele...

Det har gått halvannet år siden sist jeg var innom her. Og mye har skjedd. Jeg bor fremdeles i vakre Vennesla. Og jeg blir mer og mer glad i denne bygda og menneskene her. Jeg har fremdeles ikke angret på at jeg flyttet. Det tar tid å bygge nettverk på et nytt sted. Men nå begynner det å falle på plass, slik at jeg er trygg i forhold til noen få nære venner, mange bekjente, menigheter og aktiviteter jeg går til.

Lille Sofie Stripedyr har også funnet seg godt til rette her. Hun trives veldig godt som innekatt. Hun har blitt en rolig og fornøyd pus. Liten kan hun nok ikke kalles lenger, med sine seks kilo. Hun er både lang og tykk. Noen utfordringer er det dog med helsa hennes. Hun sliter med matallergi. Så det har blitt litt prøving og feiling for å finne mat hun tåler... Men det ser ut til at vi er på rett spor nå... 

Nå er det bare halvannen uke til det blir sommerferie for skoleungene. Og jeg håper det blir mye ballspill og annen moro med småtrollene framover. Det å være tante er en av de største gavene jeg har fått.

Utenfor kjøkkenvinduet mitt er det nå små kart på ferskentreet. I fjor var første gangen i mitt liv jeg plukket fersken rett fra treet. Og jeg gleder meg veldig til årets frukt blir moden. 

Og på trappa mi står to planter. Jeg er ingen gartner. Jeg synes i grunnen synd i de stakkars plantene som blir med meg hjem. De går den sikre død i møte... Men utrolig nok har jeg klart å holde liv i disse to i tre uker nå... 

Men så var det spørsmålet jeg har grublet over: har jeg noe å dele? Har jeg noe som er verdt å blogge om? Jeg vet ikke, men jeg skal gi det en ny sjanse. Prøve å dele litt mer fra mitt liv med venner og familie - og alle andre som skulle finne glede i å lese om mitt liv... 

Tanker om det nye året

Snart har halve januar gått. Og jeg sitter her og oppsummerer slutten på forrige år samtidig som jeg tenker på det året som nylig har begynt. Tankene er mange, men det er ikke så lett å sette ord på dem... Drømmene og målene for året er mange. Og jeg synes det er greit å skrive dem ned, så får vi se hvor mange av dem som har gått i oppfyllelse når året er gått...

Når jeg tenker tilbake, så er det jo mye som har skjedd. De to siste årene har jeg vært veldig flink med kostholdet. Resultatet er at 13 kilo har forsvunnet. Jeg har ikke vært på noen diett eller slankekur. Bare vært litt mer bevisst på hva jeg har spist. Flyttinga sørover har medført mange positive forandringer i livet mitt. Men i forbindelse med selve flytteprossessen ble det mange lettvindte løsninger i matveien. Det ble ikke overskudd til noe særlig kokkelering. Og jeg har fortsatt å slurve en del etter at jeg flyttet. Litt for mye søtt har det også blitt de siste månedene. Jeg er redd for å gå opp igjen. De helsemessige gevinstene ved å veie mindre er store. Så nå etter nyttår har jeg atter skjerpet inn kostholdet igjen. Det blir mindre ferdigmat og snop. Jeg spiser det fremdeles, men i små mengder. I hovedsak skal middagen være hjemmelaget. Så får vi se om jeg klarer å krabbe enda litt nedover i vekt. Målet og drømmen er å klare 13 kilo til...

Årets første middag ble denne fiskegryta, laget etter metoden "man tar hva man har i kjøleskapet". Jeg har blitt veldig glad i tomatbaserte fiskesupper og fiskegryter.

Jeg har alltid vært glad i å gå tur. Det er en nødvendighet for å holde stive ledd bevegelige. Men jeg har aldri sett på turene mine som trening. Det er rett og slett en glede. Og her i Vennesla har jeg funnet ut at turmulighetene er mange. Det er mange fine turstier jeg kan gå. Det er også flatt og fint her i sentrum. Rett og slett perfekt for meg og den skrøpelige kroppen min. Jeg koser meg ute i frisk luft. Men innrømmer at jeg trives best inne når det er dårlig vær. Jeg er nok et godværsmenneske.

Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, begynte jeg å strikke et teppe før jul. Første strikketøyet på tre år. Og jammen ble det ferdig for få dager siden. Egentlig er det en aldri så liten seier for meg. Jeg trodde at jeg aldri kom til å klare å strikke igjen. Men hendene har blitt litt mer samarbeidsvillig i det siste. Så da har jeg noe å holde på med når vær og helse holder meg hjemme.

Etter at teppet ble ferdig måtte jeg teste om jeg husket hvordan man strikker sokker. Helga avslørte at gammel kunnskap fremdeles er der. Om fargevalget på teppet og sokken er tilfeldig eller om det er et resultat av at jeg har blitt mer og mer glad i lilla og rosa sier historien lite om...

I 2014 fant jeg også igjen leselysta mi. Jeg er veldig glad i å lese, men de siste årene har det blitt lite. Men i fjor oppdaget jeg krimbøkene til Lahlum. Hele serien ble lest. Og jeg har igjen funnet roen og gleden i en god bok. Første bok i 2015 blir Solo. Den har stått i bokhylla mi lenge og ventet på å bli lest. Den har nå flyttet plass fra bokhylla til nattbordet...

Jula 2014

Når jeg sitter her en regnfull dag i januar, så tenker jeg tilbake på en fin jul. Jeg har hatt mange fine julefeiringer i Trøndelag. Fantastiske rolige julaftener hos søster Sigrid. I år var det ingen rolig julaften som ventet. Men jeg gledet meg. Og forventningene ble innfridd.

Det må jo bli bra når man skal feire jul sammen med dette trekløveret. Tre fantastiske unger. Stille er det ikke i nærheten av dem. Men det skal det heller ikke være med tre friske glade barn i huset. Spenningen var til å ta og føle på. Pakkehaugen under treet var stor, barneøynene var store og smilene mange. Tantehjertet smelter av sånt.

Det kom til og med en skikkelig nisse på besøk. Det har jeg ikke bilde av. For hendene mine var fulle av en liten ettåring som syntes nissen var skummel. Men de to største var tøffe. De gav til og med nissen klemmer før han gikk.

Jeg er glad i å lage mat. Men jeg innrømmer glatt at jeg liker enda bedre å komme til ferdig middag - spesielt på julaften. Å få være tante, og se TV og prate med småtrollene mens de andre dekker bord og lager mat er luksus. Maten smakte utmerket og selskapet var topp. Det geniale var at nissen kom før middag. Det gjorde at den verste spenningen hos de små slapp taket, og de klarte å sitte rolig ved bordet.

Sammen med desserten julaften ble kransekaka fra kusine Siren sprettet. Karamellpudding, riskrem og kransekake ble dessert for enhver smak. En spiste bare riskrem, en spiste riskrem med rød saus, en spiste bare rød saus, to spiste karamellpudding og en spiste bare kransekake. Smaken er forskjellig...

Når småtrollene hadde sovnet og vi voksne også begynte å bli trøtte, var det tid for å rusle hjemover. Jeg hadde ikke noe ønske om hvit jul. Men innrømmer glatt at det var vakkert da jeg ruslet gjennom gågata rundt midnatt. Og for aller første gang i mitt liv var jeg på pub på julaften. Kusine var på jobb på puben, og jeg måtte innom og ønske henne god jul.

Første juledag ruslet jeg atter bort til lillesøster. Jeg var invitert på middag denne dagen også. Fløtepudding med masse godt tilbehør sto på menyen. Og etter den tunge kjøttmiddagen julaften smakte det veldig godt. Det ble nok en dag med kos, skravling, tv og barnelatter.

Så ble det et par dager i denne stillingen. En liten forkjølelse meldte sin ankomst. Og det var deilig å bare ligge på sofaen sammen med Stripedyret.

Men mange dager ble det ikke på sofaen. Nevø Mats kom sørover fra Trøndelag. For aller første gang besøkte han Sørlandet. Det virket som han trivdes, og han sa ihvertfall at han kommer sørover igjen til sommeren. Det var veldig koselig å ha ham her noen dager. Savnet etter tanteungene som bor langt unna er der.

Mer god mat ble servert. Den ene dagen ble jeg også overrasket av deilig nylaget kakao da jeg kom dit. En dag fikk jeg taco. Og en dag var vi  på restaurant og spiste kebab. Mye søtsaker ble det også i jula. Så vekta gikk nok litt opp de dagene...

Nyttårsaften ble også feiret sammen med Natalie, familien hennes og sønnen til en kusine. Veldig rolig og koselig feiring. Kjenner at de store nyttårsfeiringene med høy partyfaktor ikke er noe for meg. Ingen av oss hadde kjøpt noe fyrverkeri, men det manglet ikke på lys og smell i nabolaget.

Og på rusletur hjem gikk ferden nok en gang innom puben. Mye mer folk der på nyttårsaften enn på julaften. Men samme gode kusine sto bak disken der. Så da fikk jeg ønsket henne godt nytt år også før jeg ruslet hjem for å starte det nye året sammen med verdens beste Stripedyr.

Advent 2014

Får vel oppdatere slutten av 2014 før jeg begynner å skrive noe om 2015... For aller første gang skulle jeg gå inn i advent her sør. Det ble en fin og annerledes adventstid for meg. Jeg befant meg 90 mil unna grytekonsertene i Trondheim. Men noen meldinger fra gamlebyen fikk jeg. Og det var godt å høre at konsertene gikk sin fredelige gang dette året. Selv gikk jeg inn i en adventstid helt uten faste planer. Ikke en eneste julekonsert sto på programmet. Jeg innrømmer glatt at det var rart og litt vondt å ikke få med seg noen julekonsert med DDE dette året. Men noe må man ofre for å få det bedre på andre områder. Og det ble en fin desembermåned for meg.

Noe av det jeg brukte desember til var å strikke. For første gang på noen år skaffet jeg meg garn og strikkepinne. Savnet etter strikketøyet har vært sårt. Og heldigvis viste det seg at hendene tåler litt strikking igjen. Prosjektet jeg startet på var et lite teppe. Jeg husker ikke hva garnet het, men jeg kommer ikke til å kjøpe samme garntype igjen. For det var slett ikke noe godt å strikke av. Et stort nøste med litt loddent garn i en ull og akryl-blanding... Men resultatet ble et mykt, godt og lett teppe.

På grunn av flyttinga kom jeg sent igang med julekortene dette året. Men jeg kom så godt som i mål med de kortene jeg skulle lage. Det ble vel totalt ca 50 kort som ble sendt avgårde.  De få jeg ikke rakk å lage skal få en nyttårshilsen istedet.

Heldig var jeg også da jeg gikk på besøk til søster Natalie og familien. Jeg kom dit akkurat når pepperkakebakinga sto på programmet. Så da fikk jeg være med og bake sammen med småtrollene. Og heldige meg fikk med meg en liten boks pepperkaker hjem.

Mye julebakst ble det ikke her i huset. Men krumkaker fikk jeg stekt.

Jeg var også den heldige mottaker av tidenes koseligste adventskalender fra Natalie. En liten pose med lilla hjerter i. På hjertene var det skrevet gode og oppmuntrende ord fra henne til meg. Og på mange av hjertene var det hilsninger fra familie og venner. Jeg ble rørt og glad hver dag jeg trakk et nytt hjerte fra posen.

Et par utflukter sammen med Natalie og familien ble det også. En tur til fetter med julehus. Han og kona pynter huset med masse lys utvendig og hundrevis av nisser inne. Får man ikke julestemning ved et besøk der, så får man det aldri. En annen utflukt ble til kusine i Marnardal. Der fikk jeg ikke tatt noen bilder. Men superkoselig var det. Og hjemmebakt kransekake fikk vi med oss hjem.

Et par dager ble også brukt til å prøve å få kjøpt seg nye sko. Det ble to dager med mye frustrasjon. Det er ikke lett å finne sko når man har små føtter. Men til slutt løste det seg. Det ble ikke helt de skoene jeg hadde tenkt meg, men jeg er strålende fornøyd. Og satser på at jeg ikke trenger å kjøpe nye pensko på en stund.

Og som vanlig ble det mange rusleturer. Jeg var heldig og fikk en adventstid mer eller mindre uten snø. Riktignok var det veldig glatt enkelte dager, men da er det bare å brodde seg godt. For hver tur jeg rusler her i Vennesla, jo mer glad blir jeg i min nye hjembygd. Det er vakkert her.

Sommer og høst...

Ja, både sommer og høst har gått siden sist jeg skrev her i bloggen. Jeg kan ikke skylde på at jeg ikke har opplevd noe å skrive om. For dette har virkelig vært et halvår fullt av begivenheter...

Som i fjor gikk sommerferien sørover til vakre Vennesla, og familien der. Men noe var annerledes denne ferien. Noe var sådd i meg etter ferien 2013 - en tanke om kanskje å flytte på meg. Så ferden sørover gikk med vissheten om at en avgjørelse var nær. Dager med føtter i sand og blomster fra barnehand var med på å forme et valg om å flytte til Vennesla.

Feriens høydepunkt var et fantastisk morsomt bursdagsselskap for søstrene mine. Den ene fylte 40 og den andre 30. Herlig kostymeparty sammen med slekt og venner i Vennesla.

Vel hjemme fra ferien ble avgjørelsen om flytting tatt. Flytteesker kom i hus, og med god hjelp av Stripedyret ble ting og tang pakket. Flere lass med søppel ble kastet, masse havnet på loppemarked, noe gitt til familie og venner. Og et passe stort flyttelass ble gjort klart til kjøring.

Et par uker før avreise, fikk jeg besøkt barndomshjemmet på Oppdal. En dag hvor det var åpen gård der. En flott dag sammen med gamle naboer og gode venner. Takk til venner som stilte med transport og trivelig selskap. En gave jeg lever lenge på.

Så kom dagen da ferden gikk sørover. En dag jeg grugledde meg til. 90 mil i bil er ganske drøyt i seg selv. Og når man i tillegg skal ha med seg en katt som knapt nok har sett en bil før, kan det bli en heftig opplevelse. Men frykten ble bare til glede. Stripedyret oppførte seg eksemplarisk hele turen.  Og med en stødig sjåfør bak rattet ble alt bare fryd.

Framme i Vennesla var det bare å få pakket ut flyttelasset igjen.

Så nå er Stripedyret og jeg bosatt i dette vesle huset. Her trives vi veldig godt. Jeg er fylt av takknemlighet overfor alle de som stilte opp for meg i forbindelse med flyttinga. Folk som hjalp meg med å pakke ned, vaske og kjøre vekk. Folk som hjalp meg med å finne et nytt sted å bo. En sjåfør som ordnet rimelig og trygg flyttetransport. Folk som har gitt meg brukte møbler, hentet ting og tang, pakket ut og ordnet ting for meg her sør. Jeg er heldig - og jeg er veldig klar over det. Det finnes ikke ord som kan fortelle hvor glad jeg er for all hjelp jeg har fått de siste månedene. 

Et nytt kapitel i livet har startet. Hva det vil bringe vet jeg lite om enda...