DDE fra første rad...

Lørdag 6.mars. Favorittene skal spille på Studentersamfundet i Trondheim. Sammen med noen andre fra fan-klubben møtte jeg tidlig opp. Ja, for gode supportere står først i køen må dere vite... Ventinga i gangene på Samfundet ble på mange måter en oppvarming for ørene. For maken til ekko er det sjelden å høre. Og når gangene fyltes opp med fulle og halvfulle studenter nådde støynivået høyder som gjorde det umulig å høre hva vi selv tenkte. Ikke at mine tanker der var så mye å høre på. Kroppen og hodet var bare fylt av spenning. Endelig en skikkelig konsert igjen...

Så gikk dørene opp. Og samtlige seks fra Supporterklubben klarte å kapre plass på første rad. Der sto vi på rekke og klamret oss fast til gjerdet, mens trykket bakfra økte. En halvgammel og giktisk kropp merket fort at det var noen måneder siden siste konsert av det slaget der. Men det var man da forberedt på. Jeg kan med en gang si at en viss blogger ikke tok nye bilder denne kvelden. Det ble en av de konsertene hvor jeg følte det tryggest å ha begge hendene godt festet i gjerdet foran meg. Så bildene i dette innlegget er hentet fra arkivet mitt.
Ja, så kom guttene på scenen. Og stemningen tok helt av. Fantastisk morsomt å merke at også dagens unge studenter kan sangene til DDE. Guttene holder fast ved sitt særpreg, samtidig som de klarer å fornye seg og musikken sin. Noen av oss har elsket den musikken i 17-18 år. Og noen har akkurat oppdaget DDE.

Selv har jeg hengt med siden 1993. Men tidligere har jeg holdt meg til platene og de bakre rekker under konsertene. Det siste året har jeg imidlertid tatt steget inn i Supporterklubben og første rad - med alt det medfører... For når Bjarne har sunget de første strofene av "Ridder i en storbynatt" var nok de første blåmerkene på plass. Om det var jeg som var ute av trening, etter en vinter med kun konserter med sitteplass, eller om trengselen var ekstra stor denne kvelden skal være usagt. Men unge studentjenter kan sannelig klype hardt i sin iver etter å presse seg til en plass nærmest mulig Bjarne.

Og ja, jeg vil gjerne "Sjå sola gå ned i havet" med den musikken i ørene. At den første dusjen bakfra kom under andre sangen lever jeg godt med. Og jeg bare takker studentene for at de stort sett serverte vann til meg denne kvelden. Faktisk er det sjelden jeg vandrer fra sånne konserter uten at dunsten av øl følger meg hjem. Det til tross for at jeg har tatt et valg om å være totalt avholds og aldri drikker en dråpe alkohol.
Hendene i været for "Her bli' det liv - RAI RAI". Kan du som står bak meg være så snill å holde hendene dine i været og prøve å la brillene mine være i fred. Visakortet mitt har ikke lyst på nye briller akkurat nå...

Selvfølgelig fikk vi være med og kjøre "E6" og høre lyden av "Vinsjan på kaia" denne kvelden også. Ja, vi fikk vel hilse på en "Bondeknøl" eller to også. Sånn sett var kvelden akkurat som forventet. Ingen store overraskelser. Bare de kjære gamle sangene. "Lange late daga" ble en påminnelse om at det går mot sommer. Og ja, det blir nok en sommer med late dager. Men å gå på konsert med DDE er ikke det jeg kaller late dager. At man gjerne må ha et par dagers hvile i etterkant er noe helt annet. Jeg har nok ikke en kropp som er skapt for å bli klemt mot et gjerde, sparket, tråkket på og dyttet med albuer og knær. Men bryr jeg meg om det? Nei, jeg venter med lengsel på at lista over sommerens konserter blir lagt ut. For flere konserter på første rad skal det bli. "Rompa mi" er alt annet enn sexy dagen derpå. Et solid blåmerke på skinka er vel bare bevis på at stemningen var høy. Men hva gjør vel det? For alt "Går likar no". Kvelden var fantastisk. At diverse giktbrudne ledd må knekkes på plass igjen, er så greit så. Ingen skjøre bein er knekt, brillene er hele og blåmerkene vil forsvinne iløpet av noen dager. Imens nyter jeg bare gleden ved å ha enda en god konsert gjemt i hjertet mitt. En konsert som vil bevares som en dyrebar skatt. Også vandrer jeg videre i hverdagslivet mitt. Resten av søndagen skal brukes til å skrive andakt og forberede mandagens møte i Frelsesarmeen...