Og hyldningskonserten til Gustav Lorentsen i Olavshallen den 20.september ble en slik konsert. Det ble en konsert som trengte litt tid i hjertet mitt før den kunne finne veien inn i bloggen.Knutsen og Ludvigsen skal ha mye av skylda eller æren for at jeg har blitt så glad i å gå på konserter. For den aller første opplevelsen av live-musikk var det de som sto for (ihvertfall den første jeg husker...). Jeg husker masse unger samlet i samfunnshuset i hjembygda. Og jeg er nokså sikker på at det var Rikskonsertene som var ansvarlig for arrangementet. Men jeg tar alle mulige forbehold om at drøyt 30 år har forvrengt fakta en liten smule...
Uansett sitter det musikalske klistret i hodet mitt. Den spenninga som historien om grevlingen i taket skapte i et barnesinn, har satt evige spor. Og siden har live-musikk vært et av livets krydder for meg. Og jeg vil alltid ha en stor kjærlighet til Knutsen og Ludvigsen.
Og det å sette seg ned i Olavshallen en mandagskveld i september ble en reise tilbake til barndommen. De gamle klassikerne kom som perler på snor. Og at det var en mengde kjente og kjære artister som framførte dem gjorde det hele fantastisk. Arve Tellefsen, Kåre Ørnung, Dum Dum Boys, Ulf Risnes, Hanne Krogh, Siri Gjære, Kirsti Huke, Oslosymfonikerne, Marianne Meløy og ikke minst Øystein Dolmen gjorde kvelden perfekt. Selv om Gustav Lorentsen ikke var der, så hadde jeg følelsen av at han var det likevel...
Knutsen uten Ludvigsen... Trist, men likevel godt, varmt og nært... Musikken og kjærligheten lever videre selv om Ludvigsen er borte...
Det er en konsert jeg gjerne skulle vært på også! :)
SvarSlett